Minerva
Permanent strukturert forsvarssamarbeid i EU er gjenoppvarmet restemat.
Dysfunksjonelle forhold har visse trekk til felles. Utvekslingen av usanne løfter om bedring er en ting, en annen er at forholdene ofte holdes sammen av at samspillet leverer visse goder uten egentlig å adressere de underliggende behovene. Slik er det også med Europeisk sikkerhet.
USA gir sine 28 allierte i NATO historiens mest omfattende og billigste sikkerhetsgarantier. Europeerne, på sin side, utgjør villig rammeverket for amerikansk dominans mot å nyte godt av en militærmakt som supermakten i vest trolig uansett ville holdt seg med.
Dette har skapt en sikkerhetskonsumerende Europa og amerikansk hang til å nedvurdere sine allierte. Resultatet har vært at partene i senere år har funnet hverandre inderlig skuffende. Fra Kosovo til Irak, Afghanistan og Libya har konklusjonen vært den samme: –ikke igjen.
Valget av en amerikansk president som ivrer for å forrykke byrdefordelingen i NATO har fått Europeere til å tenke på maktfordeling. Angela Merkel, Tyskland Kansler, sa i mai 2017: «Tiden da vi alene kunne stole på andre er over», hun la til: «Europa må ta sin skjebne i sine egne hender».
Det har vært sagt før. I 1991 annonserte Luxemburgs statsminister Jacques Poos på vegne av EF (EU) at håndteringen av hva som skulle bli den Jugoslaviske borgerkrigen var «Europas øyeblikk, ikke De forente staters». Slik ble det ikke. Kampene tok først slutt da USA grep inn.
Manglende handlekraft i Jugoslavia fikk Storbritannia og Frankrike til å plante kimen til EUs felles forsvars og sikkerhetspolitikk (CSDP) i 1998: «EU må være i stand til å spille sin fulle rolle på den internasjonale scene» med «kapasitet for selvstendig handling, støttet av troverdig militærstyrke».
Siden den gang har EU kokt alfabetsuppe. Et utall initiativer, alle med kryptiske akronymer, har blitt lansert og fått sin plass i et inderlig forvirrende organisasjonskart. På samme tid har EU selektivt viet seg til sikkerhetsutfordringer lavt den internasjonale agenda.
Av denne grunn har kritikere, undertegnede blant dem, hevdet at EUs militære dimensjon primært er et politisk-byråkratisk dyr og ikke et militær-strategisk instrument. Hva CSDP så langt har levert, må sies å være ‘underveldende’. Få tar EU seriøst som militær aktør.
Skuffelsen følger av potensialet. Hvis EU – en aktør med 508 millioner mennesker med et samlet bruttonasjonalprodukt (BNP) på 16 milliarder dollar – kunne forene sine ressurser i en samlet sikkerhetspolitikk, ville det være en av verdens ledende stormakter.
Slik er det ikke. Av 2 millioner soldater i EU-28 er bare rundt 5 prosent rede til bruk i skarpe oppdrag. Den europeiske forsvarsindustrien sliter, grunnet underinvestering i forskning og utvikling, lite innkjøp av nytt materiell og tiltagende proteksjonisme i eksterne markeder.
I kjølvannet av den kalde krigen har de fleste Europeiske land redusert sine forsvarsutgifter, noe som har gjort at EU og NATO i praksis har konkurrert om de samme knappe ressursene. Begge institusjoner opplever at medlemstatene lover ting de ikke leverer.
Sett fra EUs side har prosessen så lang vært å bygge grunnmuren. Et viktig element har vært European Defence Agency (EDA) som er ment å snu trenden hvor europeisk land bruker omtrent halvparten av hva USA gjør på forsvar uten å få noe i nærheten av halvparten av Amerikas slagkraft.
Nick Witney, tidligere leder EDA, mener problemet ligger i «[d]uplisering innen forsvarsindustrien (5 rakettprogrammer, 3 kampflyprogrammer, 6 angrep ubåtprogrammer og mer enn 20 pansrede kjøretøyprogrammer) har ført til massiv sløsing med ressurser og oppblåste priser».
Britene hadde vært en bremsekloss for en Europeisk militærstyrke uavhengig av NATO. Brexit har gitt ny energi til EUs forsvarssamarbeid. Dels for å vise at ambisjonen om å produsere sikkerhet i EUs nærområder er intakt, men også fordi økt integrasjon på andre felt ville bli for omstridt.
Kommisjonens leder Jean Claude Juncker har digre ambisjoner: En fullintegrert europeisk forsvarsunion innen 2025, intet mindre. Og hvordan skal dette skje? Pesco, kodeord for ‘Permanent structured cooperation’ en mekanisme hvor de som vil kan forplikte seg til dypere integrasjon.
Frankrike er i førersetet. De ønsket en hårete innmeldingskontingent: to prosent av BNP til forsvar og 20 prosent av dette til utvikling og innkjøp av nytt materiell. Det ville ekskludere de fleste EU-land og skapte frykt for at en fortropp ville etterlate resten i støvet.
Kompromisset ble at man vil fokusere på prosess. 23 av unionens medlemsland sluttet seg til Frankrikes målsetning, i teorien. Per dags dato møter ingen av pesco-partnerne målet og de fleste er (som Norge) opptatt med å unndra seg et lignende løfte, gitt på NATOs Wales-toppmøte i 2014.
Et mål med Pesco er at deltagerne sammen skal styrke militær beredskap, samt at de skal fylle hull i sine kapasiteter, sett under ett. For det hjelper lite å eie pistol dersom ingen støper kuler. Det er fremsatt (les: resirkulert) om lag femti ulike prosjekter som skal bidra til dette. De som deltar i Pesco må forplikte seg til å drive frem minst ett slikt prosjekt.
Dette kan ha noe for seg. Ta stridsvogner. Antallet slike har falt med 70 prosent i Europa de siste 20 årene. Frontstatene i øst mangler mest. Samtidig har Europa 17 ulike stridsvognssystemer i produksjon, mens USA har ett. Og Europa ligger en generasjon bak USA i teknologi.
Tanken er at stater som ikke ser seg i stand til et fullspektrumsforsvar vier seg til ulike spesialiteter gjennom såkalt ‘pooling & sharing’. Problemet er at dette har blitt prøvd i et utall ulike prosesser i NATO og i EU, med få oppløftende resultater. Det forblir uklart hvorfor Pesco skulle lykkes bedre.
Peco er ikke juridisk bindende og det foreligger ingen garanti for at landene som deltar i Pesco vil komme hverandre til unnsetning i et knipetak. Tyskland, som skal fylle noe av tomrommet etter Storbritannia har, for eksempel, stringente lover som vanskeliggjør enhver hurtig militær inngripen.
Det store problemet er at EU har annonsert en felles utenriks og sikkerhetspolitikk, uten å praktisere det. Det finnes ingen felles forståelse om hva som er poenget, hvilke faktiske målsetninger de diplomatiske og militære midlene skal oppnå. På det feltet kunne de jommen trenge litt Pesco.