Trykket i Nationen 04.08-2008
«Lexusen og Oliventreet» er boka som framfor noen oppsummerer tidsånden fra 90-tallet. Thomas L. Friedman hevder at verden er preget av to hovedkonfliktlinjer: kampen for velstand og utvikling, symbolisert ved luksusbilmerket Lexus, og behovet for å holde fast ved identitet og tradisjoner, representert ved oliventreet.
Denne agendaen, som ble definert av en vestlig elite på 90-tallet, fikk stort gjennomslag. I dag er andre spørsmål i ferd med å tvinge seg til toppen av den internasjonale agendaen. Spenningen mellom kultur og økonomi overskygges av multipolaritet og overflyttingen av produksjon bort fra det transatlantiske området.
Vi ser en ny grad av jevnbyrdighet mellom «Vesten» og «Resten». For å holde oss i Friedmans dikotomier kan bildet «piratCDen» og «pokerlaget» være passende. Verden av i dag formes av to trender: «av-vestifiseringen» av globaliseringen, representert ved piratCDen, og framveksten av en konkurransepreget multipolar verdensorden, symbolisert ved pokerlaget.
La meg forklare nærmere. CD-en viser til utflyttingen av produksjonskapasitet. Mye av den industrien som tidligere var å finne i den transatlantiske regionen har emigrert. De nye stormaktene har sterkere industriell ryggrad enn de gamle. Stadig mer av de varene vi konsumerer er produsert andre steder enn i Europa og Nord-Amerika.
Et annet, like viktig poeng er at de nye stormaktene er ujevne i vernet av intellektuelle opphavsrettigheter. Kunnskapsøkonomiene i vest avhenger av at slike rettigheter respekteres. Historien om den piratkopierte CD-en med musikk, spill eller software gjentar seg fra legemidler via industridesign til nanoteknologi.
De nye stormaktene skifter ham – de er vekselvis stormakter og utviklingsland etter behov. Det ene øyeblikket krever de å behandles som stormakter, det neste viser de til sine mange fattige for å forklare hvorfor de ikke respekterer opphavsretter og trenger særbehandling i frihandelsavtaler.
Under Den kalde krigen var verden bipolar. Det var to hovedaktører i det internasjonale systemet. I de to tiårene etter Sovjetunionens kollaps rådde Amerika alene. Unipolaritet fikk enkelte til å tro at det var en historisk nødvendighet at liberaldemokrati, menneskeretter og markedsøkonomi ville globaliseres.
I dag er nye maktsentra på opptur. Kina og India leder an med et koppel av aspiranter i hælene. I dette pokerlaget spiller alle mot alle. Makt i større grad basert på ressurser enn på idealer. Kortene på hånden bestemmer utfallet, ikke hvorvidt noen fortjener å vinne. De nye stormaktene ser verden i utpregede realpolitiske termer. Den enes gevinst er den andres tap. Som i poker.
Den nye tidsånden satt i veggene under sluttforhandlingene om en ny verdensavtale for handel i Genève. Det som i utgangspunktet var ment å krone syv års arbeid for å få i stand en ny WTO-avtale, ble i stedet utstillingsvindu for de endrende maktforholdene i verden. Etter ni dagers forhandlinger måtte lederne innse at ikke fantes nok enighet til å nå et kompromiss.
Friedman hevder han kom på bildet av bilen og treet mens han spiste en sushi matpakke på et japansk lyntog og leste en artikkel om konflikten i Midt-Østen. For Utenriksminister Jonas Gahr Støre kom visjonen om en verden i endring til han ved forhandlingsbordet i Genève. I en kronikk i Aftenposten 30. juli konkluderer han med store ord: «Kanskje var jeg til stede ved sammenbruddet av en verdensorden».
Det utenriksministeren sikter til er at selve rammene for internasjonal politikk er i endring. Disse rammeverkene ble bygd opp og institusjonalisert i årene etter 2. Verdenskrig. Med få unntak sliter disse organisasjonene nå i tung motbakke. Årsaken er å finne i piratCDen og pokerlaget.
