Minerva 29. apr. 2021
Trump hadde rett om Oscars. La meg si deg hvorfor.
Det er verdt å minne om hvor høyt respektert Academy Awards var. Omdømmeeksperter satte Oscars i bås med Nobelprisene: De var i øverste divisjon, hedersbevisningens Patek Philippe. Siden da har Oscars mageplasket. Seertallene har falt, med rundt 15 prosent i året siden høyvannsmerket i 2014. Årets utdeling hadde 9,8 millioner seere, ifølge Nielsen Ratings. Tre fjerdedeler av seerne fra 2014 har skrudd av.
Hvorfor? Det åpenbare svaret er at pandemien gjorde det umulig å samle alle Hollywoods vakre på den røde løperen. På den annen side: Publikum satt i husarrest og det var ikke noe annet bra på TV den kvelden. Viktigere var det nok at de færreste hadde hørt om, eller sett, filmene som var nominert. Vi lever i fjernsynets gullalder og Oscars feirer film. Det lages stadig færre storfilmer av den typen «alle» har sett.
Deprimerende og forutsigbare
De fremste kandidatene i år var en film om en mann med Alzheimer, en revisjonistisk film om Black Panthers, en film om å lage film, en film om hvor ille USA er for migranter, en film om livet på bunnen i Amazon-økonomien, en film om date-voldtekt, en film om en døv trommeslagers møte med helsevesenet og enda en film som mytologiserer 68-erne.
Om noe forener disse filmene, er det at de på ulike måter kritiserer Amerika. #goodtimes. Jeg har ikke sett noen av filmene, men det har trolig heller ikke du. Mest fordi nesten alle disse filmene virker skikkelig deprimerende og skikkelig forutsigbare. Da jeg var ung, gikk slike filmer på Filmteatret og ble sett av folk hadde beret og manglet kjæreste.
… Ok, så ble jeg ikke ferdig med denne spalten i går. Jeg så i stedet vinneren av prisen for årets beste film, Nomadland. Filmen er ikke best, den er knapt nok god. Kritikerne har nok forvekslet mangel på driv med dybde. Filmens usynlige undertekst er Michel Houellebecqs utsagn: «I sin siste fase bidro vestlig sivilisasjon til en generell depressiv stemning på grensen til masochisme.»
Ensidig politisert
Kritikerne mente årets begivenhet var uutholdelig «woke». Og mange prismottakere brukte virkelig sin tid på scenen til å komme med rettroende uttalelser om politikk, du vet, kjendisidealisme. Men det var ikke plagsomt, mer kjedsomt. Oscars er også fortellingen om hvordan våre samfunn får stadig færre møteplasser, selv på TV.
Ulike grupper ser ikke engang på de samme programmene. Det er kanskje forståelig, siden Oscars ikke bare er politisert, de er ensidig politisert. Oscars reflekterer et venstreliberalt verdensbilde og filmene som når opp er overveldende de som bekrefter venstreliberale fordommer. «For bare tjue år siden ville det blitt ansett som rart å upassende å blottlegge industriens venstreliberale slagside.»
Ed West skriver dette i Small Men on the Wrong Side of History (2020). Boka er et vittig og selvkritisk portrett av vår tids konservatisme. Mye av boka handler om hvorfor den intellektuelle merkevaren er alt annet enn sexy, men også hvorfor konservative evakuerer fellesarenaene. Det er ventelig at de gruppene som gjøres til «dem» i et manikeisk verdensbilde, ikke gidder å skru på. Det rare er at akademiet visste dette, men så glemte de det. Før var Oscars gøy, funklende familieunderholdning, fordi de lot det splittende ligge.
Da en voksende bølge av kjendisidealisme vanskeliggjorde dette, ga man konferansieren joker-rollen; den som dempet selvhøytideligheten og kom med uærbødige vitser på stjernenes bekostning. Hvem kan glemme Ricky Gervais under Oscars lillebror, The Golden Globes: «Dere er ikke i stilling til å belære publikum om noe som helst. De fleste av dere tilbrakte mindre tid på skolen enn Greta Thunberg.»
Trump har rett
Oscars kansellerte konferansier-rollen i 2019 fordi komikeren Kevin Hart hadde fortalt vitser som noen fant støtende. Uten jokeren har Oscars blitt selvhøytidelige. I en kommentar om seremonien uttalte tidligere president Donald Trump «Slutt å være så kjedelige og politisk korrekte og få tilbake en FANTASTISK PROGRAMLEDER».
Han påpekte at kanselleringen av konservative og republikanere ikke har fungert så bra for Oscars. Det er mye å si om dette, blant annet at han har helt rett. Trump fikk aldri grepet på presidentrollen, men han ville vært en utmerket vert for Oscars. Talentet hans har alltid ligget i underholdningsindustrien.
Kommentatorer på høyresiden forklarer de lave seertallene med politiske taler som ble holdt –noe til og med Regina King i begynnelsen av årets sending erkjente at kunne få folk til å skru av. Det er ikke noe problem at Oscar-seremonien har blitt et utstillingsvindu for kjendisers politiske anfektelser, langt derifra. Den mer alvorlige slutningen kan være at den slags liberal monokultur som Oscars feirer, er uinteressant for mange. Svært mange viser det seg.