Dagens Næringsliv 04.09.2012
Hvorfor er en politisert offentlig administrasjon så farlig?”Konsensuspolitikk bærer med seg sin egen form for korrupsjon: Politikken blir sittende fast i en selvrekrutterende elite som skyver jobber fram og tilbake mellom medlemmene av klubben”. Ian Buruma, “Murder in Amsterdam”
Denne sensommeren har vært preget av gjentatte avsløringer av de tette båndene mellom Norges politiske ledelse og landets toppbyråkrater. Tidligere embetsmann og nå kommunikasjonsekspert Gunnar Mathisen hevder at departementene er i bevegelse bort fra å være sekretariater for statsrådene og i retning av å bli partisekretariater. Han konkluderer med at byråkratiet er blitt politisert, at politikk og administrasjon sauses sammen på en utilbørlig måte.
Dette er en alvorlig anklage som regjeringen avviser på det sterkeste. Partisekretær Raymond Johansen møtte et krav om kartlegging av bånd mellom Arbeiderpartiet og de øvre lag i byråkratiet med krav om at kritikerne måtte “roe seg ned”!
Norge er med sine fem millioner innbyggere så lite at det ikke er til å unngå at toppstillinger i byråkratiet jevnlig tilfaller forlovere og venners koner. Allikevel nektet et samlet kommentariat å tro på at nå avgåtte politidirektør Øystein Meland ikke var en partipolitisk utnevnelse.
Max Weber, 1900-tallets kanskje fremste samfunnsviter, argumenterte for et strengt skille mellom politikk og offentlig administrasjon. Han advarte mot enhver politisk rolle for offentlige tjenestemenn. I Webers ideal-byråkrati formulerer politikerne politikk, og byråkrater setter den ut i livet. Han understreket også at en byråkrat må implementere retningslinjene trofast, uansett beslutning, og være upartisk og nøytral i utførelsen av denne plikten. Nøytralitet og anonymitet skulle sikre byråkratiet mot politisering.
Når dette idealet nå er i ferd med å gå tapt Ð ikke bare i Norge, men i en rekke vestlige demokratier Ð så er dette dels en respons på endringer i offentligheten. Nyhetshungeren er umettelig, og journalister tar seg ofte ikke tid til å sette seg tilstrekkelig inn i sak til å gi et nyansert bilde. Derfor har politiske myndigheter et større behov for å ta kontroll over hvordan informasjon vinkles.
Når dette steget først er tatt og departementene er salet på med politiske “kommunikasjonsenheter”, er det fristende å bruke dette verktøyet til politiske tryllerier.
Mye av informasjonen fra departementenes spinndoktorer har som mål å få ministeren til “å se bra ut”. Dette kan være tilforlatelig, som Jonas Gahr Støres bok “Å gjøre en forskjell”, men det kan også være direkte umoralsk, som da de britiske sosialdemokratenes kommunikasjonssekretær Jo Moore sendte ut en epost 11. september 2001 Ð mens tvillingtårnene brant Ð med budskapet om at dette var “en god dag for å begrave dårlige nyheter”.
Politisering av byråkratiet kan best forstås sett sammen med to sammenvevde fenomener. Den første er når politiske oppdragsgivere forsøker å utøve kontroll over byråkratiet. Institusjonell politisering har som mål å sørge for at byråkratiet ikke lever sitt eget liv. Den andre formen for politisering oppstår når denne kontrollen utnyttes, altså når byråkratiets handlingsmønstre formes etter politikernes ønsker. Dette strekker seg over hele skalaen fra å gjemme politisk ubekvemme fakta i en fotnote og opp til det å lyve for åpent kamera.
Det forekommer to typer politisering: åpen og skjult.
- Den åpne versjonen er når politiske myndigheter erkjenner at de planter politiske støttespillere i byråkratiet. Slik vet vi at USAs Office of Management and Budget, med over syv prosent av sine ansatte utpekt av politiske myndigheter, er mer politisert enn Storbritannias finansdepartement, med bare en halv prosent av sine ansatte.
- Den andre typen, den som kritikere mener er i spill i Norge, er mer fordervende, fordi den foregår i hemmelighet. Det er mange uønskede sider med slik hemmelig politisering. Den mest problematiske er at de politiske støttespillerne ikke går av sammen med regjeringen. Den nye regjeringen arver sin forgjengers partisaner.
Jeg minnes en venn i UD som før forrige valg kunne fortelle at han bare ville utføre pålegg fra en eventuell Frp-statsråd i den grad det samsvarte med hans samvittighet. Han la ikke skjul på at denne samvittigheten var vidtfavnende.
Selv isolerte tilfeller av byråkrater som har misforstått sitt kall, vil oppmuntre en ny regjering til å iverksette skjulte utrenskninger hvor forgjengerens støttespillere blir gitt tomme arbeidsoppgaver (all den tid det fortsatt er utenkelig å si opp statsansatte), eller at man tyr til ytterligere politisering.
Hvor galt en slik spiral kan føre av sted, ser vi fra Nederland hvor Ian Buruma beskriver et politisk system som på 1990-tallet degenererte i en slik grad at den mistet befolkningens tillit.
Nettopp fordi uvisshet kan føre til ytterligere politisering, tar Raymond Johansen feil når han avviser en kartlegging av båndene mellom partilederskap og toppbyråkrater.
Tiden er moden for en ny maktutredning.
- Asle Toje, Institutt for Statsvitenskap, Universitetet i Oslo
