Mennesker som velger å arbeide for et selskap som så villig profitterer på død og lielse, bør ikke arbeide ved Statsministerens kontor.
Minerva. Torsdag 15. desember 2022
Kristoffer Thoners utnevnelse som ny statssekretær ved Statsministerens kontor i begynnelsen av desember er blitt møtt med fordømmelse. Mye fokus har vært på mulige habilitetskonflikter og hemmelige kundelister.
Dette er naturligvis relevante innvendinger, men habilitet vil være opp til Thoners egen moral – som er viktig i et høytillitsamfunn. Og dette er også mitt anliggende: Jeg er usikker på om det er moralsk akseptabelt å ha noe med McKinsey & Company å gjøre.
Det som plager meg, er McKinseys rolle i opioidepidemien som har tatt livet av titusener av amerikanere. Den eneste parallellen jeg kan komme på er I.G. Farben og produksjonen av Zyklon B. Historien er ikke ny, men jeg ble nylig klar over den.
Rådgivningsselskapet McKinsey skal ha bidratt med råd om hvordan vanlige folk bedre kunne styrtes ut i avhengighet med et «legemiddel» som i praksis var heroin. De kom med råd og vink om hvordan dopet kunne sendes direkte til brukeren, slik at apotekene ikke skulle få moralske kvaler og trekke i nødbremsen.
McKinsey skal ha bidratt til opioidepidemien ved å hjelpe klienten med overdreven og misvisende reklame for vanedannende medikamenter. De kom også med gode råd for hvordan utmanøvrere «emosjonelle mødre» som hadde sett barna sine bli drept av dopet som Purdue Pharma pushet.
Saken er sikkert mer komplisert enn som så, ikke minst siden McKinsey har advokater nok til å slippe å ta skylden. Men er ikke det i seg selv problematisk? Det er problematisk å rekruttere fra et selskap som fullstendig mangler moralsk kompass.
Mer enn 20 ansatte fra konsulentfirmaet McKinsey jobbet for den amerikanske regjeringen med spørsmål knyttet til opioidepidemien, mens de også utførte samme type rådgivning for store opioidprodusenter. Ser dere hvor jeg vil hen?
McKinsey gikk i fjor med på å betale 600 millioner dollar i et sjeldent tilfelle der konsulenter blir holdt offentlig ansvarlig for rådene de har gitt sine klienter. Konsulentfirmaet insisterte på at de ikke innrømmet at de hadde gjort noe feil, ifølge rettsdokumentene.
Opioidoverdoser utgjorde en halv million dødsfall mellom 1999 og 2019, ifølge tall fra U.S. Centers for Disease Control and Prevention. Selskapet gikk med på selvpålagte restriksjoner i fremtidig arbeid med «visse typer» vanedannende medikamenter. Kun visse typer, det er jo en lukrativ bransje.
Det er problematisk når McKinsey ikke innrømmer skyld når de har opptrådt forkastelig. Slikt er spesielt problematisk i Norge, hvor kulturen dikterer at man skal innrømme skyld for å få tilgivelse. Dette kolliderer med en utilitaristisk rettskultur hvor det er viktigere at ofre kompenserer enn at den skyldige tar ansvar.
Purdue Pharma endte opp med å betale 4,5 milliarder dollar i erstatning til sine ofre. Etter rettssakene synes det klart at Oxycontin var en kjempeinvestering for Purdue Pharma. Bøtene de måtte betale er kun en liten del av formuen de skapte seg på andres død.
Det er også et ubehagelig klasseaspekt der «medisinene» spesielt rammet nedre halvdel av samfunnet, mens Sackler-familien som eide Purdue Pharma rettet sin filantropi mot eliteinstitusjoner. Deres gaver til kunstgallerier og eliteuniversiteter vil sikkert dempe noe av ubehaget blant elitene som ikke ble rammet.
Det verste ved strategien McKinsey la for «Oxy», er at den ga pasienten ansvar for å ha blitt avhengig av vanedannende medikamenter som ble markedsført som trygge: Fagartikler har avdekket hvordan Purdue ga leger insentiver til å skrive ut, fjernet skranker som skulle hindre at legemidler ble rusmidler og så la skylden på stakkaren som fikk kneskaden behandlet med motsatsen til heroin.
Jeg snakket med noen tenåringer fra Illinois på et Nobel-arrangement i 2018. De fortalte at de kunne skaffe oxy-tabletter på en halvtime. Det var lettere tilgjengelig enn absolutt alle andre varer i den lille byen de kom fra.
Gymnasiastene fortalte at læreren deres hadde blitt sparket, fordi hun var blitt narkoman. Titusener, hundretusener av liv gikk til grunne mens Sackler-familien ble obskønt rike på å selge død og fornedrelse som om det var medisin.
Det som gnager på meg, er at McKinsey ikke tar ansvar. De tilbyr ingen forklaring, ingen unnskyldning. Akkurat slik Goldman Sachs gjemte seg da det viste seg at de hadde orkestrert finanskrisen i Hellas gjennom å gi umoralske råd. De betalte småpenger i en selvpåført «bot» – nok en selvbetjent syndsforlatelse uten erkjennelse av skyld.
Verden er full av korrupsjon. Jeg tror jeg har relativt åpne øyne og sterk mage. Jeg har sett milliardærene fremstå som klimaaktivister i Davos. Jeg har sett deres engasjerte koner belære fattige om hva de burde spise.
Jeg var der da et annet konsulentselskap, Aberdeen, leide en kjempepram som de fortøyde ved startstreken på verdens største tilskuersport, The Boat Race, og fratok tusener av tilskuere opplevelsen, slik at konsulentene kunne få orkesterplass.
Men spørsmålet må være om det er akseptabelt at den norske stat har noe å gjøre med slike aktører? Lederen av den amerikanske kongressens tilsynskomité, Carolyn Maloney, sa at McKinseys oppførsel var «blant det verste jeg har sett i mine år i Kongressen».
Kan vi late som om vi ikke vet at det er slik de driver? Hva med neste gang McKinsey foreslår å koke såpe av ofrene eller Goldmann brenner offentlige penger for å stappe asken i egne lommer?
Og det må være lov å spørre om mennesker som velger å arbeide for et selskap som så villig profitterer på død og lidelse og som bruker hemmelighold til å kunne være rådgiver for begge sider i interessekonflikter bør arbeide ved Statsministerens kontor.