Dagens Næringsliv 14.12-2019
Riksrettssaken har unnlatt å detonere, som Mueller-høringene før dem.
Riksrettssaken mot Trump viste seg å være enda en våt kinaputt. Jeg tenkte jeg ville nevne dette, dels fordi jeg har fulgt prosessen med interesse og dels fordi det er morsomt å komme med nyheter før medie-Norge.
Hvorfor? Vel, det korte svaret er at Trump ikke har gjort noe riksretts-verdig. Vi har sett en mengde vitner forklare seg. Selv er jeg imponert over kvaliteten på amerikanske diplomater. Selv om CNN har annonsert ‘sjokk-funn’ annenhver dag, har høringene vært presise og drepende kjedelige.
Jeg tror de fleste vil konkludere at ‘Ja, Trump ønsket å få Ukraina til å etterforske sin rivals sønn’. Hva som har komplisert dette bildet er at demokratene synes å ha sine egne lik begravd i Ukraina. Jeg tror mange er overrasket over hvor korrupt og vanstyrt Ukraina synes å være.
Summa summarum, har ikke inkvisitor Adam Schiff klart å overbevise en eneste republikaner om at Trump må dømmes fra embetet. I hans eget parti er det stadig færre som vil ha sitt navn knyttet til riksrettshøringene. Særlig demokrater som stiller til valg i delstater som Trump vant i 2016 er tause.
Akkurat det er ikke lett. Riksrettshøringer er som en tåregassgranat, vanskelig å ignorere. Det gjør det vanskelig for demokratene å bygge en politisk merkevare som kan slå Trump i 2020. Demokratene har nedarvet troverdighet, men presidentkandidatene er til venstre for velgerne.
De trenger altså båndvidden til å knytte sitt prosjekt til velgerne. På MSNBC spekulerer ankerkvinnen Rachel Maddow om demokratene vil velge en ‘reprimande’ altså at kongressen voterer på en kritikk av presidenten. Det er som å kreve dødsstraff, men idømme bot.
I republikansk leir er angst avløst av overmot. Deres frykt var hele tiden at demokrater på fisketur ville snuble over noe annet. Trump sier mye rart hele tiden. Han har en rolleforståelse som kun i noen grad overlapper med den rollen presidenten er tillagt i den amerikanske rettsorden.
Enkelte republikanere mener nå at de bør gjøre alt for å holde riksrettssaken i live. Grunnen til dette er at Trumps popularitet har steget under høringene, til midt på 40-tallet. Dessuten viser det seg at gjerdesitterne, som det skal kjempes om i 2020, ikke er fenget av spetaklet i Washington.
Mitt inntrykk er at velgerne på mange måter er kritiske til presidenten, hva vedrører hans personlighet og stil. Men de er ganske fornøyde med to eller tre eller fire konkrete ting han har gjort, som økonomien, grensen, NATO eller Kina. Riksrett synes simpelthen for drøyt
NRK har den imponerende dokumentarserien ‘Bill Clinton – en nasjonal affære’ på sine nettsider. Republikanernes riksrettshøringer svekket ikke presidenten. Mellomvalgene i 1998 ble en seiersmarsj for demokratene, selv om det var åpenbart for alle at Clinton løy under ed.
Hva innebærer dette? Ikke stort. Trump vil trolig raskt skusle bort den sympati han eventuelt har vunnet. Mediene har tapt troverdighet ved å fremstå som partiske. For annen gang, etter Mueller-høringene, har de hauset opp en kompleks og tidkrevende sak som ikke viste seg å ha ben å gå på.
Den amerikanske historikeren Richard J. Hofstadter skrev i sitt berømte essay The Paranoid Style in American Politics: «Hvis enhver feil og enhver inkompetanse kan erstattes med høyforræderi, er mange fascinerende tolkninger tilgjengelig for den paranoide fantasi.»
Hadde presidenten vært en annen ville trolig historikere stått i kø for å fortelle om presidenter som har gjort langt verre ting enn hva Trump er anklaget for. Listen inkluderer helgener som John F. Kennedy og Franklin. D. Roosevelt. Båndopptakeren i Det ovale kontor er gaven som gir og gir.
Trangen til å fordømme i andre hva man ikke klarer å erkjenne i seg selv, er like forståelig som den er usympatisk. Problemet for demokratene er at høringene har styrket inntrykket av den slags selvtilfreds moralisme som godtfolk finner ulidelig. Mer ulidelig enn selv Trump.
Trumps sjanser for gjenvalg er kanskje litt bedre enn hva de var, men ikke mye: 50/50. Det viktige er hvem demokratene velger som sin kandidat. Feltet vokser, selv om det burde ha dratt seg mer sammen nå. Fire kandidater er i brudd og milliardæren Michael Bloomberg har nå også meldt seg på.
Problemet med dette er at kandidatene fremdeles konkurrerer i ideologisk renhet og det kan gjøre det vrient å gjennomføre ‘den store U-svingen’, der vinnerkandidaten er ytterliggående primærvalget for deretter å fremstå som en moderat republikaner i tvekampen med Trump.