Trykket i ErlikOslo januar-utgaven, 2011
Multikulturalisme, kulturmultialisme, Kumulturtialisme,
Norge ble flerkulturelt i et anfall av åndsfraværelse. Masseinnvandringen skjøt fart i tiåret etter den kalde krigen, uten noen særlig offentlig debatt. Multikulturalisme var minste motstands vei. En modell som ble laget for å komme kanadiske separatister i møte ble resirkulert i en rekke Europeiske land for å håndtere utfordringene med å integrere fremmedkulturelle innvandrere. Storbritannia, Sverige og Nederland ledet an. Det er ikke tilfeldig at de samme landene som aldri synes å bli ferdig med integreringsdebatten.
Multikulturalisme som samfunnskontrakt først ble utprøvd i Canada i 1971. Den direkte årsaken var forsøk på å bedre forholdet mellom de fransktalende Quebec, der politiske krefter krevde selvstendighet, fordi de følte seg politisk, økonomisk og kulturelt overkjørt av det engelsktalende flertallet. Regjeringen valgte derfor «inkludering» i stedet for integrering eller assimilering av innbyggere med ulik kulturell bakgrunn. Antagelsen var at hvis samfunnskontrakten ble opplevd som hemmende for grupper av borgerne, så måtte samfunnskontrakten gjøres videre.
Den flerkulturelle politikken ble overført til å integrere innvandrere og deres etterkommere. Disse blir tilbudt å bevare sin kultur fra hjemlandet, mot at disse tilpasser seg grunnleggende sosiale normer og demokratiske verdier. Multikulturalismeloven av 1988 la til et ytterligere element. At offentlige myndigheter, herunder kommuner og domstoler, ikke bare forventes å bekjempe diskriminering og gi rom for kulturelt mangfold, men også for aktivt bidra til bevaring av minoritetskulturer.
følge Knut Kjeldstadli er multikulturalisme en modell for sameksistens i ’sammensatte samfunn’ (finnes det noen annen type?). Som integrasjonsprosjekt vil multikulturalisme innebære: «At de enhetene som skal integreres, […] er kulturelle kollektiver, ikke bare eller ikke primært individer». Jonas Gahr Støre definerer multikulturalisme som et samfunn «der hvert menneske har rett til å bli sett». Hva enn det måtte bety.
I Norge er multikulturalisme den rådende doktrinen, i alle fall i navnet. Dette kommer, i alle fall til en viss grad, av en misforståelse. Mange forveksler det flerkulturelle med det multietniske. Da Trond Giske skulle definere det flerkulturelle Norge sa han: «Vi er ikke i mål før en pakistansk skuespiller kan spille Peer Gynt uten at noen tenker over at det er noe spesielt». Men hva er da flerkulturelt med det? Kulturbiten er jo fortsatt norsk. Flerkulturelt ville vært hvis Shahid Nadeem ble satt opp på urdu på nasjonalteateret. Med salen delt i menn og kvinneseksjoner.
Det er forskjellige måter å se på multikulturalisme. Enkelte ser flerkultur som et assimileringsverktøy. Altså at innvandrere kan opprettholde de sidene av sin kultur som en sutteklut mens de over et par generasjoner går opp i befolkningen. En annen teori er at innvandrere integreres best gjennom sitt eget språk og kultur. Disse forventer at forskjellene i kultur vil vedvare. Den tredje er en inkludering hvor nye grupper lever i parallellsamfunn mer eller mindre som det de gjorde i hjemlandene.
I dag ser vi et bredt tilbakeslag for multikulturalisme som ideologi. Hvorfor? En årsak er det politisk motiverte mytemakeriet som har blitt satt i spill for å rettferdiggjøre masseinnvandringen. Det finnes intellektuelle i de fleste vesteuropeiske land som påstår at deres land alltid har vært et «land av innvandrere», en mosaikk av folk, nasjoner og kulturer. Problemet er at dette i mange tilfeller, som i de nordiske landene, er beviselig usant. Genetiske studier viser av den norske befolkningen viser at den har vært bemerkelsesverdig stabil i årtusener. Multikulturalisme står i direkte konflikt med nasjonalstatstanken – en nasjon per stat. I flerkulturens lys fremstår kampen for norsk selvstendighet som meningsløs.
En annen utfordring er utbredt irritasjon over innvandrere bare komme til Europa på grunn av økonomiske fordeler eller å få statsborgerskap, og dermed et pass som gir dem til å vende tilbake til sine hjemland i sikkerhet at kan bruke sitt Europeiske vertsland som en tilflukt i tilfelle av innenlandske problemer eller for å benytte seg av sosiale tjenester som de kan få gratis i Europa, men måtte betale for der de bor. Det var en ventelig utvikling når store innvandrergrupper utvandrer fra «lav-tillitssamfunn», hvor man har liten tiltro til fellesløsninger, til høytillitssamfunn. Drosjesvindelsaken kan tjene som eksempel. Sjåfører nøyde seg ikke med å snyte på skatten, de hevet også trygd mens de gjorde det.
Etter hvert som flere europeere begynte å sette spørsmålstegn ved multikulturalismen, kom en annen type skuffelse blant innvandrere til overflaten. Velkomsten de hadde fått av europeerne føltes som et kontraktsbrudd. Flerkulturen lovet at innvandrerne ikke ville trenge å forandre seg. Men hvis utlendingene forble som de var, hvis de beholdt sin ikke-europeiske identitet, fikk de bare motstrebende tilgang til den økonomien, den sivilisasjonen og de institusjonene som var grunnene til at de i det hele tatt kom til Europa. Resultatet: drabantbyer, dårlig integrerte innvandrere og trygd.
Flerkulturens fokus på gruppers rettigheter har ført mange Europeere å frykte for sine grunnlovsfriheter. Spesielt ytringsfriheten er under press. Denne frykten viste seg begrunnet under karikaturstriden. Norges regjering presset redaktør Selbækk til å gjøre avbikt for å ha brukt ytringsfriheten i sitt eget land. Over hele Europa ser vi nå islamister advare mot ”uansvarlig” bruk av ytringsfriheten. En lang rekke land har alt fått slike lover mot ”hets” av folkegrupper – og som spesielt muslimer ønsker å se utvidet til å gjelde religioner.
Multikulturalisme undergravet en allerede svekket nasjonale identitet. Det er sant at svekkelsen av sterk nasjonal identitet bidrar til å gjøre Vest-Europa friere for fordommer, hvor det er toleranse, og der nykommere kan føle seg velkommen. Men Europeiske stater må se seg selv som et inkluderende samfunn, både for å sørge for at folk føler solidaritet med hverandre. Homogeniteten er en viktig årsak til at sosialdemokratiet oppstod nettopp i Skandinavia. Den sosialdemokratiske samfunnsmodell er basert på sterkt nasjonalt samhold. I så måte er multikulturalisme som å helle terpentin i samfunnslimet.
Det interessante med multikulturalisme er at det er et unikulturelt fenomen. Du kan ikke være multikulturell i Saudi Arabia. Multikulturalisme dyrker ignoranse hvor man bytter ut spesifikk kunnskap om andre kulturer med generell entusiasme for dem. Dette er grunnen til at over hele Europa, kappes nå politikerne i å avsverge multikulturalisme. I så måte kjente Angela Merkel sin besøkelsestid da hun sa « Forsøk på å bygge et flerkulturelt samfunn i Tyskland har vært fullstendig mislykket».