Raseriets politikk

DAGENS NÆRINGSLIV 20.02.2016 Side 26

Primærvalgene i Sør-Carolina er viktige. De er mer enn viktige: De er representative. Mye vil avgjøres i den første av sørstatene. Det er vanligvis etter Sør-Carolina at en tetgruppe trekker fra og resten trekker seg. Av denne grunn er valgkampen i denne delstaten spesielt intens og aggressiv.

Hos demokratene må Bernie Sanders slå Hillary Clinton, ellers kan han trolig bare pakke sammen. Sanders’ kampanjehovedkvarter ligger i et lite hvitt trehus i utkanten av byen. Det minner om rekvisittlageret til et amatørteater. «Are you Feelin’ the Bern?? » – jeg er aldri blitt stilt det spørsmålet av en middelaldrende kvinne før (eller, til alt hell, noen annen kvinne) og visste ikke hva jeg skulle svare der jeg sto i døren.

Jeg gikk glipp av Sanders’ tale på universitetet fordi jeg holdt en egen forelesning hvor studentene uteble: ikke lett å konkurrere med Bernie, «The Bern». De unge hvite digger ham. På kontoret traff jeg et ektepar fra New Hampshire som i fem måneder har jobbet gratis for kampanjen – de drømmer om et mer skandinavisk USA. Men i denne staten må man vinne de svarte velgerne, som utgjør om lag en tredjedel av befolkningen. Clinton har bussene til å kjøre velgerne fra de fattige nabolagene til stemmelokalet, mens Bernie setter opp sine busser fra universitetet. Bernie kommer til å tape.

På Hillary-kontoret var entusiasme et fremmedord og stemningen minnet mye om den som for tiden preger Ap.

Defensive offentlig ansatte med partibok. Hos Jeb Bush traff jeg deres motstykker fra privat sektor – sjefen der var forbausende sinna over Nobelprisen til Obama, gitt at han strengt tatt har større problemer. Jeb har visst bare fire prosent oppslutning tre dager før valget.

Problemet for Bush jr. er at han trolig vil tape i Sør-Carolina. Han trenger å komme som nummer to etter Trump for å fremstå som «det seriøse alternativet», men blir trolig nummer tre eller fire.

Det avhenger av Ted Cruz – mannen med slagordet «Trust Ted», men som ikke heter Ted, han heter Rafael. Da sjefen på kontoret, en ung mann med mye tenner og ingen sokker i skoene, insisterte på at «alle Teds tilhengere er familie», var det forbausende vemmelig. Cruz er den eneste kandidaten som kan forene landet: Alle de andre kandidatene synes å enes om at han er gyselig. Han er faktisk mer mislikt enn Trump.

Dersom Jeb klarer tredjeplassen, vil han trolig være med videre – han har tross alt en haug med penger som ikke bruker seg selv. Den som vil bli nummer to og ser ut til å bli republikanernes foretrukne presidentkandidat, er Marco Rubio. Han fikk «offisiell» tilslutning av den populære guvernør Nikki Haley mens jeg var på kampanjehovedkvarteret. Stormende jubel.

Trumps hovedkvarter ligger i en mørk, katakombeaktig bygning med mugglukt, menn i upassende dresser og brunetter med blondt hår. Jeg fikk sitte og prate med de frivillige en times tid. Alle jeg snakket med, var representanter for hvit deklassert middelklasse med trist fortid og en nesten Annie-aktig tro på morgendagen. Alle hadde hatt middelklassejobber som de hadde mistet, og alle anså de sin nåværende jobb å være et midlertidig tilbakeslag. Det er der «The Donald» kommer inn. Han skal gjøre «America great again», som for dem som støtter ham har en mer spesifikk betydning – han vil gjøre meg bra igjen.

Det er en utbredt oppfatning blant utdannede mennesker at folk som stemmer på andre partier enn dem selv, ikke vet sitt eget beste. Trump er et godt eksempel på den slags populisme som øvre middelklasse avskyr. Men Trump har funnet en styrkebrønn i USAs sinte og fremmedgjorte hvite arbeiderklasse. Akademikeren Charles A. Murray viser i boken «Coming Apart», om tilstanden for Amerikas hvite arbeiderklasse, at disse virkelig har mye å klage over. De er globaliseringens tapere i et samfunn som i liten grad anerkjenner dette.

Hva jeg har lært i Sør-Carolina, er at Marco Rubio synes nærmest å bli den republikanske presidentkandidaten. Hvis vi ser bort fra Donald Trump som alle synes å være enige om at ikke vil vinne, selv om mye tyder på at han vil gjøre nettopp det. Hillary vil trolig vinne demokratenes nominasjon, på tross av at få synes å la seg inspirere av henne. Av alle kampanjeverkstedene jeg besøkte, opplevde jeg bare genuin entusiasme i tre leire: hos Trump, Rubio og Sanders. Det lover ikke godt for Hillarys utsikter når den egentlige presidentvalgkampen endelig tar til.