Venezuelas krise viser menneskeheten på sitt verste – og kirken på sitt beste.
Publisert i Vårt Land 11.01-2020
Old pirates, yes, they rob I. Bob Marley synes å appellere spesielt sterkt til aspirerende bistandsarbeidere. Kanskje troskyldigheten appellerer, kanskje det er cannabisen. Bistandsturistene blir sjelden lenge nok til å utgjøre noen forskjell. Det krever mer for å leve ydmykt blant de lidende enn å posere på sosiale medier. Å tjene krever overbevisning, det krever tro.
Jeg ble minnet om dette da jeg besøkte 11 av Venezuelas 23 provinser i høst, for å vurdere den humanitære situasjonen i landet. De stedene hvor det er mest krevende; i malariadeltaet; langs grensen til Columbia der væpnede grupper styrer om natten, i byene hvor barn lever i ulveflokker – de stedene der det koster å hjelpe, der møter du de kristne. Der møter du kirken.
En av de første tingene du merker når du kommer til Venezuela, er fraværet av de hvite hjelperne. Selv om landet er inne i en dyp humanitær krise, har landets myndigheter holdt de fleste utenlandske NGO-ene ute. I oktober publiserte forskningsinstituttet Encovi tall som viser at Venezuela nå er Latin-Amerikas fattigste land.
Bare 25 prosent av voksne er i fast arbeid. 94,5 prosent lever under fattigdomsgrensen. Halvparten av alle barn er underernærte. Susana Raffalli, en barnelege jeg intervjuet, mener at den sanneste indikasjonen på ekstrem fattigdom, er stuttvoksthet. Dette rammer rundt 15 prosent av barna i landet.
Mange steder har samfunnsmoralen revnet: Fenomener som prostitusjon, omsorgssvikt, bedrageri og ran er svært utbredt. Skyggesiden av den Marx-inspirerte frigjøringsteologien som en tid var populær i Latin Amerika, er at den synes å postulere at moral er et produkt av inntekt, at det er forståelig at fattige er umoralske..
Denne logikken kan være samfunnsgagnlig hvis den oppmuntrer til å løfte flere ut av fattigdom. I en situasjon der alle blir fattigere, kan slik teologi i verste fall legitimere umoral. Presten Ephraim Gonzales forklarte dette for meg og mente at erfaringer med revolusjonær sosialisme har fått kirken i Venezuela til å mistro politikken og finne tilbake til Bibelen.
Den katolske kirken har hatt et forferdelig tiår. Kirkeframmøtet har falt i Latin Amerika. Pedofili-skandalene fortsetter bare å komme. Som i Europa er kristentro svar på spørsmål stadig færre stiller. I Venezuela har kirken funnet ny mening, ikke som politisk influenser men humanitær sjelesørger.
Kristendommen er en motgangsreligion, fra de forfulgte første menigheter til den bygget sine kirke-borger for å verge menigheten. I Venezuela har jeg sett kirken på sitt beste. Jeg har truffet fem av landets biskoper. Ikke mer opptatt av den abstrakte menneskeheten enn av menneskene i menigheten. I Venezuela er de geistlige igjen de gode hyrder.
To tegn liker jeg. Prestene er ikke pripne. De snakker åpent om utbredte og fortiede forbrytelser som voldtekt, pedofili og incest. En nonne i landsbyen Santa-Catarina i Amazonas gjorde det klart at hun råder til kondombruk og forteller jenter under 12 hvor de kan få abort. Jeg har spurt de om lag 150 menneskene jeg har intervjuet: føler du deg presset til å gå i kirken som takk for maten/medisinene/rådene/sengeleiet du får? Svaret var alltid nei.
I Venezuela har kirken blitt sikkerhetsnettet for millioner av mennesker som først ble klientifisert og deretter overlatt av staten. Eller, ikke kirken i seg selv, den katolske bistandsorganisasjonen Caritas gjør jobben med sine tusener av frivillige. Mange av dem er lærere, sykepleiere og ingeniører. Folk som leverer. Kirken har bidratt med å åpne dørene til sine bygninger for utdeling av klær, suppekjøkken for underernærte barn, vandrende helsestasjoner, apotek for de fattige.
Det er nesten bare Caritas som står i Venezuelas 20-årige krise. De store sekulære organisasjonene slipper ikke til og Verdens Matvareprogram er ikke til stede i de mest utsatte delene av landet. Som forsker drev jeg en tid med evaluering av norske bistandsprosjekter. Resultater er lettere sagt enn gjort, så organisasjonene skryter ofte på seg mer enn de leverer.
I Norge fremstilles det som om ethvert fattigdomsrelatert problem har en enkel løsning: Mer penger. Vi glemmer at erfaringene med pengedryss og hvite hjelpere på sabbatsår er vekslende, for å si det mildt.
I Venezuela har fraværet av bistandsindustrien ført til noe uforutsett; tusener av skolerte gir av sin fritid for å hjelpe sine landsmenn. Dette ville ikke vært mulig uten Caritas, som organiserer de frivillige og kirken som åpner sine dører for dem.
Den norske kirke er ikke opptatt av den humanitære krisen i Venezuela. Når venstreregimer utpiner sine folk, mister biskopene gjerne munn og mæle. Kanskje de kunne lære noe av sine kolleger i Venezuela? Der har kirken funnet forløsning i å slutte å ofre til medienes guder og i stedet ta vare på sin neste etter Jesus fra Nazareths eksempel. De har funnet ny styrke i kristen etikk, eller som Bob Marley sa det: By the hand of the Almighty.