Klassekampen Dec 31, 2015
Hvordan står det til ved Frihet, Likhet og Brorskap i Europa?
I 1831 reiste en ung franskmann, Alexis de Tocqueville, til Amerika. Han hadde fått stipend for å skrive om reformer i amerikansk fengselsvesen, men boka han skrev, tok opp et bredere tema. Boka Om det amerikanske demokrati handler om brytningstiden USA var inne i, hvor demokratiets utbredelse forvandlet det amerikanske levesettet, hva frihet som livsstil betyr for måten folk ser seg selv, hvordan de forholder seg til hverandre, hvordan de ser på samfunnet.
Tocqueville så den demokratiske kulturen som både verdens fremste håp, og som en trussel. Den franske aristokraten er både forført og forferdet av den samfunnsorden han så vokse fram i USA. Demokrater er, slik Tocqueville ser oss, realister: vi vil ha verdslig kunst, og de vil lese folkelige historier. Det er middelklassens dyder som dominerer og middelklassen vet å verdsette vekst og velstand, men dårlig til å anerkjenne kvalitet og estetikk. Han advarte mot at demokratiske samfunn vil bli mer velstående og mere produktive, men estetisk dårligere.
Jeg husker at jeg var misunnelig da jeg først leste Tocqueville som student. Misunnelig over å ha kunnet leve da samfunnsvitenskapen var i sin barndom, før stengslene mellom statsvitenskap, sosiologi, økonomi og antropologi hadde vokst seg høye; misunnelig over å ha levd i en mer spennende tid, da den gamle samfunnsordenen var i ferd med å gi etter for noe nytt. Året før Tocqueville gjorde sin reise, brøt en ny fransk revolusjon ut. Gatekampene fikk liten historisk betydning, men de inspirerte Eugène Delacroix til å male et av historiens mest berømte bilder – La Liberte guidant le peuple, «Friheten fører folket» – hvor en barbrystet kvinne leder folket over barrikaden, over kroppene til de falne med et gevær i den ene hånden, trikoloren i den andre. Revolusjonsfanen farger vårt eget flagg, og mange andres. Rødt, hvitt og blått.
Og til fargene knyttes de tre ordene har fulgt med oss siden: frihet, likhet og brorskap. Mange av de ideologiske stridene som fulgte, oppstod nettopp i forsøket på å finne en balanse mellom disse tre. Hvor mye frihet; hvor mye likhet og hvor mye enhet, eller brorskap? Moderne histories tre mest mobiliserende ideologier liberalismen, sosialismen og nasjonalismen velger seg hvert sitt honnør-ord – frihet, likhet eller enhet. Dessverre glemmer ideologene alt for ofte at et godt samfunn finner en balanse mellom de tre – og lar flest mulig nyte fruktene. I dagens Europa er idealene ute av balanse.
Vi lever i en brytningstid. Kartet som ble tegnet under den kalde krigen og speilvendt under det idealistiske 1990-tallet, stemmer ikke lengre med terrenget. Vi har lenge referert til vår samtid som et etterord: «etter den kalde krigen». Mye tyder på at vi ikke står ved det historiens sluttpunkt. Historien er fortsatt virksom. Hvilken overskrift vår samtid vil få, vites ikke. Hva som er sikkert, er at de arvede sjablongene, begrepene vi har brukt til å forstå hva som er godt, sunt, riktig og viktig, bare favner deler av dagens virkelighet.
Jeg er privilegert. Mitt yrke som omstreifende akademiker har gitt meg muligheten til å reise Europa på kryss og tvers. Jeg er av rastløs natur, så når møtene, forelesningene eller konferansene har vært over, har jeg i stedet for å sitte på hotellet, gått ut for å se på livet. Det finnes mange som er smartere enn meg, men jeg liker å tro at jeg tar noe av dette
igjen gjennom å være nysgjerrig og observant. Ofte har jeg søkt meg hen mot de områdene hvor spenningene er store, hvor trender vi bare aner konturene av i Norge, står fram i sterke
farger. I mange tilfeller er disse områdene tilholdssted for de som lever på «bunnen» av samfunnet. Det kommer av at jeg er blant de som mener at de store trendene i et samfunn, den
skjebne som vi ikke kan løpe fra, kommer nedenifra.
Jeg har skrevet om 12 av temaene som jeg finner mest presserende, deriblant: Hva skjer når arbeiderklasse blir trygdeklasse? Hvorfor svekkes kristendommen? Hvorfor har etablerte idealer som europeisk integrasjon, sosialisme, ja selv kunsten mistet sin mobiliserende kraft? Hvilken effekt vil det ha at europeere får så få barn og ikke gjør plass i arbeidsmarkedet til de unge? Hvorfor vekker masseinnvandring og multikulturalisme så sterke følelser? Hvorfor vokser de nye høyrepartiene seg sterke i Europa – og hvorfor er nasjonstanken under angrep? Og bak alt dette, hvilken effekt har disse tendensene på våre tanke- og handlingsmønstre?
I dagens Europa ser vi at fokuset på elitenes frihet er i ferd med å reversere arbeidet for større likhet i samfunnet. Finanskrisen bringer med en skitten strøm av dårlige nyheter. Den dårligste er strukturell og langsiktig: Middelklassen skrumper inn. Dette er urovekkende fordi en bred, eiendomsbesittende middelklasse er ryggraden i vestlige demokratier. En annen, og vel så urovekkende trend, er at brorskap, eller enhet, har blitt et knapt gode. multikulturalismens fokus på kulturelle grupperettigheter og anti-nasjonalistenes misforståtte forsøk på å dekonstruere nasjonalstaten svekker det nasjonale samholdet som gjør omfordeling om ikke mulig, så i alle fall sannsynlig.
En samfunnsordens sykeleie kan være en kilde til optimisme og framtidstro. Dagens Europa er preget av det motsatte. Politiske systemer tenderer til å bevare sin legitimitet så lenge de leverer to ting: velstand og jobber. Dagens Europa sliter med begge deler. Og når krybben er tom, så bites hestene. Da blir faktorer som klasse, kultur, religion og etnisitet mer mobiliserende. Hva som vil vinnes og hva som vil tapes, er for tidlig å si. Brikkene er fortsatt i spill. I historien er faktorenes orden ikke likegyldig, og summen er ikke konstant. De som mener seg å kunne lese framtiden i nyhetsbildets kaffegrut er oftest medium for en eller annen avdanket ideologi. Verden av i går etterlater oss ikke med et veikart til neste epoke, bare en haug med tilsynelatende uløselige problemer som gjør det umulig å fortsette som før.