Minerva tirsdag 02. oktober 2007
Asle Toje
Ingen som leser Sarkozys selvbiografi kan slippe unna følelsen av at dette også gjelder oss. Frankrike og Norge sliter med mange av de samme problemene. Men det er en gå-på vilje i dagens franske debatt som mangler her hjemme.
«Europas mest dynamiske leder» – det kalte Roger Cohen nylig den nye franske presidenten i sin kommentarspalte. Han kan ha rett i det. Nicolas Sarkozy ble valgt på en radikal reformplattform, og reformer har det blitt. New York Times-journalisten trekker fram ti «tabuer» som han mener Sarkozy har brutt i løpet av sine første fire måneder ved makten. Blant de viktigste er han har utfordret jordbrukslobbyen, anti-amerikanismen og forakten for arbeid som Cohen mener har preget Frankrike.
Det er ingen tvil om at det blåser nye vinder i «l’Hexagon», sekskanten. Landet som lenge spesialiserte seg på tautologier og relativisme har gjenoppdaget handling som en måte å frembringe endring. Arvefienden Storbritannia er blitt en hovedinspirasjon for relanseringen av Frankrike. The Times konstaterer med vantro at franske minister valfarter over kanalen for å lære britiske metoder. Frankrike storimporterer løsninger som ble lansert under Margaret Thatcher og finjustert under Tony Blair. Praktiske tiltak som selektiv innvandring, målstyring i skolen, oppsyn med sex-forbrytere og video-overvåkning av offentlige steder.
Det har vært protester, men ikke så mye som man skulle ventet. Venstresiden ligger med brukket rygg etter at Sarkozy håndplukket deres beste lederemner til poster i regjering og internasjonale organisasjoner. Den mektige 68’er-generasjonen som har dominert offentlig debatten i tre tiår er detronisert. Det tok forbausende kort tid fra «hele» den franske intelligentsiaen hørte hjemme på venstresiden, til redaktøren i Le Monde Diplomatique, Ignacio Ramonet heiste det hvite flagget og sa «idékampen er over, og vi tapte». På høstens årlige Hermes Paris fashion week var klassiske snitt og mørke farger inne. Rødt er ute.
Til å være en person som inntil nylig ble stemplet som høyrepopulist er Sarko, som de kaller han, forbausende godt likt. Popularitetsmålingen for august var oppe i 69 prosent. Franskmenn har vendt seg til presidentens lidenskapelige stil. Da New York Times understreket Sarkozys nervøse fremtoning i et intervju den 24. september ble den nedrent av sinte, franske leserinnlegg. Noe av populariteten skyldes nok – som Eva Joly har påpekt – at gaullistene aktivt kontrollerer medias dagsorden, men det har nok mer å gjøre med at de har satt i gang det mest ambisiøse reorganiseringsprogrammet landet har sett siden de Gaulle.
Hvor dypt denne populariteten stikker vil vise seg når arbeidet med å bygge om den franske velferdsstaten begynner å merkes. Som mange andre land sliter Frankrike med sykelønnsordninger og pensjonsordninger som simpelthen er for dyre. Spørsmålet blir da når kuttene skal tas – og hvem de skal gjelde? Reforhandlingen av transportarbeidernes avtalefestede pensjon tegner til å bli denne høstens bikkjeslagsmål. Avtalene er nemlig så gode at det er umulig å tilby andre de samme ordningene. Fagforeningene har signalisert at de vil kjempe for sine privilegier med nebb og klør.
I stedet for å gå i skyttergraven – eller å feige ut – inviterte presidenten partene på kafé. François Chereque, lederen av en av de moderate fagforeningene, sa etter møtet at han ikke følte at presidenten var ute etter konfrontasjon. Bernard Thibault fra den kommunistiske CGT var mindre kompromissvillig. Han kom med mørke hint om mulighetene for å sette i gang tribunevold under rugby-VM, som finner sted i Frankrike i disse dager. Spørsmålet vil være om transportarbeiderne vil prøve å streike landet i kne – en evne som har bidratt til å skaffe dem de gullkantede pensjonsavtalene.
Sarkozys kjennetegn som reformator er å prosedere på advokatmanér – og oppmuntrer motparten til å gjøre det samme. Alle skal ha en mulighet til å bli hørt. Som en riksmeklingsmann gir han ofte partene tidsfrister til å bli enige, og lar statlig inngripen være riset bak speilet. Sarkozy forsøker å vinne fram ved å appellere til sunn fornuft og fellesskapets beste. Dette er det motsatte av statsminister de Villepins mislykkede arbeidslivsreform fra 2006. Reformene havarerte i massedemonstrasjoner. Det at loven ble presset gjennom med dekret gjorde at demonstrantene fikk bred støtte i befolkningen. Franskmenn liker ikke overstyring.
Sarkozy kritiserte den gang sin egen regjerings framgangsmåte. Pensjonsreformene vil vise om han kan vinne fram gjennom å tørke ut støtten for fagforeningenes krav blant vanlige folk. Mye tyder allikevel på at Sarkozy på et punkt vil måtte velge mellom personlig popularitet og de smertefulle tiltakene som det er bred enighet om at fransk samfunn og økonomi trenger. Omfordelingspolitikk er, som kjent, mindre populært når det er ens egne goder som blir omfordelt.
Thomas Ferenczi i Le Monde hevder Frankrike er i en endeløs strid for å bringe sammen to magnetiske motpoler: å balansere en aktiv stat og «økonomisk patriotisme» med liberal markedsøkonomi og mindre stat. Denne spenningen vanskeliggjør dyptgripende reformer. I praksis betyr dette for eksempel at Sarkozy har lovet å bringe det franske nasjonalbudsjettet i balanse – men ikke før 2012. Frankrike har fortsatt over 8 prosent arbeidsledighet og staten fortærer 54 prosent av BNP.
Sarkozy har så langt stått imot press for å stramme in beltet raskere for å rette opp landets skakkjørte økonomi. Han setter sin lit til å finansiere reformene med økt økonomisk vekst, som han håper vil komme av skattelette og deregulering. Problemet er at mens Sarkozy har lovet tre prosent vekst, har finansuroen i USA senket prognosene til 2,3 prosent. Før valget sa Sarkozy at Frankrike var bankerott. Det kan i følge økonomen Irène Marceu i avisen Liberation vise seg nærmere sannheten enn mange liker å forestille seg.
Mange har spurt seg om hva slags utenrikspolitikk man kan vente seg under Sarkozy. Den første indikasjonen kom den 27. august da presidenten talte til en samling franske ambassadører. Det mest omtalte aspektet i talen var naturligvis trusselen om å bombe Iran. Bak uttalelsen, skjuler det seg et mer nyansert bilde. Meningen var ganske enkelt at Teheran har lagt seg på en kollisjonskurs med det internasjonale samfunnet og at skylden vil være deres hvis dette ender i konflikt. Den klossete formuleringen blottla Sarkozys manglende utenrikspolitiske erfaring. De som ønsker å se et preventivt angrep på Iran brukte uttalelsen for alt den var verdt. En av hans rådgivere la skylden for det nervøse New York Times-intervjuet på frykt for «å si noe galt» om Iran-spørsmålet.
Kommentatorene var også opptatt av hva Sarkozy ville si om Frankrikes forhold til USA. Han har aktivt bygget et image som Amerika-venn, blant annet ved å feriere på vestsiden av Atlanteren. Han er også Israel-vennlig, noe som alltid er populært i Washington. Allikevel er han nok mindre USA-bundet enn for eksempel Tony Blair. Budskapet i talen var at fransk utenrikspolitikk verken kan ventes å være pro-amerikansk eller anti-amerikansk, hva Sarkozy kalte en «pragmatisk» linje. I klartekst betyr det at Paris trolig vil unngå å heise opprørsfanen slik de gjorde i 2003 over Irak-spørsmålet, samtidig som at USA ikke kan regne med uforbeholden støtte fra Paris.
I forholdet til Kina og Russland inntok den franske presidenten en realist-linje. Han unngikk disse landenes indre anliggende og fokuserte på geopolitikk. Det kanskje mest interessante med talen kommer fram hvis vi sammenligner den med utenriksminister Michel Barniers tale til den samme forsamlingen i 2004. Barnier snakket om fortiden; om Frankrikes avmakt. Mandagens tale kunne ikke vært mer annerledes. Selve formen var typisk Sarkozy – den formelig oste av selvtillit. Han signaliserte at fransk diplomati vil primært bruke sine krefter på franske interesser. Sarkozy er ingen internasjonalist, selv om hans utenriksminister, grunnleggeren av Leger uten Grenser, Bernard Kouchner, er det.
Det er en klisjé her til lands, dette å avslutte tekster om utenrikspolitikk med å hevde at emnet er «viktig» for leseren. Også når dette åpenbart ikke er tilfelle. Men denne gangen er det faktisk slik. Ingen som leser selvbiografien Testemony, [vitnesbyrd] som nylig kom ut på engelsk, kan slippe unna følelsen av at dette også gjelder oss. Frankrike og Norge sliter med mange av de samme problemene. Mens Sarkozy nevner Danmark, Finland og Sverige som foregangsland ved siden av Storbritannia, nevnes ikke Norge. Det er en gå-på vilje i dagens franske debatt som mangler her hjemme. Derfor gjør vi klokt i å se til Paris denne høsten.