Dagens Næringsliv 2 Feb 2021
Med Biden som president blir ‘verdens vanskeligste jobb’ litt lettere
Etter måneder med spekulasjoner kunngjorde FNs generalsekretær António Guterres 11. januar at han ønsker gjenvalg. Mye tider på at det vil gå greit; så langt har ingen andre kandidater stått fram. Og Guterres’ gode samarbeid med alle de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd lover godt.
Guterres la alt i sommer fram sitt uoffisielle program for fem nye år ved roret, da han etterlyste en ny måte å takle to ‘seismiske utglidninger’ som vil prege dette århundret: klimakrise og digital transformasjon. I tillegg har han etterlyst fornyelse av multilateralisme og nedrustning.
Endelig vedtak kan ventes til våren, men det er bred enighet om at Guterres fortjener fornyet tillit. Ikke alle er fornøyde. Deler av sivilsamfunnet er misfornøyde med hans ‘kirkemus-diplomati’, som unngår enhver konfrontasjon med de fem faste medlemmene av sikkerhetsrådet.
Dette er trolig en klok strategi. Norges Generalsekretær, Trygve Live, ble avsatt fordi han mistet stormaktenes tillit. Det skjedde også med Koffi Annan. De fleste generalsekretærer har derfor valgt å gjøre det Lie kalte ‘verdens vanskeligste jobb’ litt lettere ved å være mer sekretær og mindre general.
I løpet av sine fem år som FNs generalsekretær har Guterres ofte blitt beskrevet som en sfinx, en figur av overnaturlig ro. Han framstår, selv for de som jobbet tett med ham, som en mann uten sinne, som aldri tar ting personlig – en egenskap som gjenspeiles i at han ofte snakker i det kongelige ”vi.”
Da han tok over FN-roret i 2016 la han frem tre målsetninger: Å arbeide for bærekraftig fred, altså gjøre mer for å å unngå at konflikt avløses av ulmebrann. Det andre målet var å nå FNs mål for bærekraftig utvikling og, til sist, å reformere FN til å bli en mer lettbent og effektiv organisasjon.
Har han lyktes? Det er fristende å si tja. FNs bærekraftsmål har lyktes over forventning, selv om utflytende målsetninger gjør enhver konklusjon mulig. Bærekraftig fred er nå en retorisk bærebjelke i FNs arbeid. Og FN reformeres, men mer ut av pengemangel enn noen overordnet visjon.
Og dette med penger er den innvendingen som går igjen innad i FN mot Guterres. Mange hadde håpet at Generalsekretæren ville påta seg rollen som fund-raiser. I mai 2020 la undergeneralsekretær Pollard frem «Financial situation of the United Nations». Rapporten er et rop om hjelp.
Alle reserver er tømt og verdensorganisasjonen lever nå fra sjekk til sjekk. Det gjør det vanskelig for FN å betale regningene sine. Enkelte land, som Norge, har trått til med ekstra tilskudd. Mange land betaler ikke engang kontingenten, dels fordi FN anses som en lite effektiv ting å bruke penger på.
I dette var Trumps USA i særklasse, med en manko på 674 millioner dollar. Guterres var ærlig om at han ventet til etter det amerikanske valget med å annonsere sitt kandidatur. Hadde Trump vunnet, hadde Guterres kastet inn håndkleet. Med Biden kan FN vente at USA igjen betaler det som ventes.
Og det er rørende sammenfall i prioriteringene til Biden og Guterres. Begge ser behovet for et nytt atomnedrustningsregime, nå som de fleste av avtalene fra nedrustningens ‘gullalder’ på 1990-tallet har mistet kraft. Begge ser på klima som den store trusselen og multilateralisme som den store løsningen.
«Pandemien er en tydelig prøve på internasjonalt samarbeid – en prøve vi i det vesentlige har strøket på,» sa Guterres i september, og tilskrev spredningen og overdrevne dødstall «mangel på global beredskap, samarbeid, enhet og solidaritet». Det er vanskelig å være uenig i det.
Som det nærmeste vi har en verdensorganisasjon, burde FN ha blitt skreddersydd for å håndtere en pandemi som har påvirket nesten alle 7,8 milliarder av oss i løpet av året som har gått. I stedet har FN blitt redusert til observatørstatus. I dette, som i mange av verdens presserende utfordringer.
Noe av det handler om FNs manglende evne til å reformere, men mye av det har igjen med medlemslandenes manglende vilje til å slutte opp om reformer. Mange, spesielt de mektigste medlemmene er uinteressert i å moderere sin egen agenda til fordel for samhandling.
Etter hvert som FN kommer ut av overlevelsesmodus, er det tvingende nødvendig for organisasjonen å levere bedre, tydeligere og mer synlig. Det var vanskelig så lenge USA, FNs viktigste bidragsyter, var prinsipielt avvisende til multilateralt samarbeid. Biden er tilhenger av FN. Det gir nye muligheter.
Sett med Norske øyne er Guterres den beste løsningen i en presset og uoversiktlig situasjon der FN har stort potensial, men hvor veien til irrelevans er kortere enn til relevans.
Guterres viste i sin inkarnasjon som FNs Høykommissær for flykninger at han er en handlingens mann. Som organisasjonens Generalsekretær har han vist seg å mestre det stille diplomatiets kunst. I sin andre vår som FNs leder trenger Guterres å vise begge deler.