Det skaper grobunn for mistillit om folket ikke gjenkjenner sin virkelighet i kulturlivet og journalistikken.
Tidligere innlegg i debatten:
Hilde Sandvik: Europa ifølge Toje
Asle Toje: Realisme og åndelighet i geopolitikken
Hilde Sandvik: Hva slags Europa ønsker vi oss?
Asle Toje: Realismen som nødvendig korrektiv
Hilde Sandvik: Først menneske, så kristen
Asle Toje: Om ytringsfrihet og meningsmangfold
Hilde Sandvik: Når spillbrettet endres
Asle Toje: Demokrati som uenighetsfellesskap
Hilde Sandvik: Det liberale dilemma
Jeg vil takke Hilde Sandvik for et gjennomtenkt sluttinnlegg. Det er gagnlig at hun tydeliggjør både sin bekymring for institusjonenes uthuling og sitt forsvar for de demokratiske spillereglene. Vi deler, tror jeg, en felles forståelse av at et levende demokrati forutsetter både rettsstat, ytringsrom og et mangfold av stemmer – også dem vi selv er uenige med.
Etablissementets forsvarere
Der vi nok ser verden forskjellig, er i tolkningen av hvor trusselen mot disse institusjonene først og fremst ligger, og hvordan man best kan møte den. Sandvik tegner et bilde av at den nye høyresiden systematisk undergraver demokratiske strukturer. Hun har dette til felles med journalister flest, som jo overveiende hører hjemme på venstresiden.
Jeg mener det er mer fruktbart å forstå dagens politiske uro som et uttrykk for bredere sosiale og kulturelle spenninger, snarere enn som et «illiberalt prosjekt». Når alt som utfordrer det etablerte umiddelbart tolkes som trussel mot selve demokratiet, risikerer vi å låse samtalen i et kvasi-moralsk hierarki der etablissementets forsvarere defineres som «innenfor demokratiet» og deres kritikere som «utenfor».
For min egen del vil jeg også advare mot de som definerer demokrati som alt annet enn folkets vilje, uttrykt i frie og rettferdige valg. Dersom borgernes preferanser avfeies som «illiberale» hver gang de etterspør lov og orden, eller strengere innvandringspolitikk, kan utdefinerte grupper miste troen på at demokratiet kan løse samfunnets problemer, slik de ser det.
Hva folket «burde» ønske
Den liberale konsensus hevder å appellere til en «høyere», universell form for folkets vilje, altså at det liberale sentrum representerer hva folket burde ønske, mens deres kritikere antas å appellere til de lave, irrasjonelle og fordomsfulle ønskene til folket.
Collins-ordboka definerer populisme som «en politisk strategi basert på en kalkulert appell til folk flests interesser eller fordommer». Men vent litt, er ikke det en bra ting? Hvem sine ønsker og begjær bør demokratiske politikere tilfredsstille, om ikke borgernes?
Sandviks eksempler fra Ungarn, Polen og USA viser at maktmisbruk og politisering av institusjoner må tas alvorlig. Men det betyr ikke at ethvert uttrykk for konservativ eller nasjonalt orientert politikk peker i samme retning.
Flere veier til politisk fellesskap
En liberal rettsstat må kunne romme flere veier til politisk fellesskap, også dem som vektlegger nasjon, kultur og tradisjon. Jeg minner om at det var disse som bygget våre samfunn. Og jeg tror det er naturlig at et Europa i permakrise gjør rett i å etterspørre nye løsninger, og også nye ledere.
Jeg deler Sandviks uro for at tilliten til institusjoner svekkes – men jeg ser årsaken som gjensidig. Når deler av befolkningen opplever at akademia, medier og kulturlivet i liten grad reflekterer deres virkelighet, skapes grobunn for avstand og mistillit.
Dette er ikke nødvendigvis uttrykk for «illiberalisme», men kan vel så gjerne skyldes et behov for representasjon og tilhørighet som demokratiet bør ta på alvor, ikke mistenkeliggjøre. Vi var – inntil relativt nylig – ivrig opptatt med å bygge et samfunn der man feiret alle former for mangfold, unntatt meningsmangfold.
Se også
Skandinavisk forbrødring Tørkens tid
Dette er, til alt hell, på vikende front. Den nye høyresiden har vært delaktige i å bryte venstresidens strupetak på journalistikken og akademia. Det burde Sandvik takke oss for, for jeg kan forsikre om at vi som har sagt imot, har betalt med vårt omdømme – også når vi har fått rett.
Sandvik og jeg er altså uenige om beskrivelsen, men ikke om målet.
Vi ønsker begge et Europa der demokratiets institusjoner står sterkt, og hvor ingen politisk sinnelag har monopol på moralen eller fornuften. Kanskje kan vi enes om dette: at vern av rettsstaten og kampen for et åpent ordskifte fordrer at vi også verner om retten til å være grunnleggende uenige – uten å gjøre uenigheten til bevis på illiberalitet.
