Minerva Mandag 26. februar 2007
Ségolène Royal har dreid sin kampanje i tradisjonell sosialistisk retning for å appellere til sine kjernevelgere i første valgomgang i det franske presidentvalget. Det gjør det vanskeligere for henne å vinne velgerne i sentrum i den avgjørende runden mot den konservative modernisatoren Nicholas Sarkozy.
Det er noe med Ségolène. I 2006 forelsket Frankrike seg i presidentkandidatens enkle, direkte væremøte – den ru stemmen og hennes avvæpnende, gahr-størske, sjarme. Marie-Ségolène Royal ser ikke det spor ut som en 52 år gammel firebarnsmor. Og hun kler seg med ubekymret eleganse og sjarme som en landsens pike som har rømt fra kostskolen – de sammenknyttede lakenene hengende fra tårnrommet.
Det er lett å glemme at i over 20 år var det ingen som regnet med representanten fra Deux-Sèvres, et département best kjent for sine ostebønder og fiskere. Ségolène (alle kaller henne ved fornavn, som Oprah) entret politikken som assistent for president Mitterrand i 1981. På den tiden ble hun ansett som en streber. Komplett med briller, foldeskjørt og perlekjede. Hun fikk tildelt et valgdistrikt som ble til overs, og vant parlamentplassen knepent.
Mye har endret seg siden sosialdemokratene regjerte Frankrike fra 1981 til 1995. Ved sist valg ble Lionel Jospin feid av banen. Og selv om det ikke skorter på menn med ego av presidentstørrelse i Parti Socialiste (PS), var det uklart om noen av dem ville kunne beseire den konservative bulldogen Nicolas Sarkozy.
En bisetning i 2005 skapte et politisk jordskjelv. «Jeg er rede, hvis partiet vil det slik». Den vakre samboeren til partilederen François Hollande tok steget inn i rampelyset. Ségolène Royal var et ubeskrevet blad. Kommentatorenes mobiltelefoner ringte seg varme ved hver offentlige opptreden: Hvordan var hun; hva ble sagt – hva hadde hun på seg? Velgerne så henne, sittende omgitt av borgermestere og lokalpolitikere, som en vennlig klasseforstander. Bekymringer om forsøplede strender og fall i osteprisen så ikke ut til å kjede henne det grann. Endelig en politiker som lyttet mer enn hun snakket.
Og ved første øyekast er det fullstendig uproblematisk at Ségolène skulle bli Frankrikes første kvinnelige president. Hun er en moderne sosialdemokrat. Bill. Mrk: Vakre, privilegerte, karrierepolitikere som ikke kan ordene til Internasjonalen. Hun er et produkt av de franske kadresmiene Sciences Po og ENA hvor studentene lærer en pragmatisk innfallsvinkel til politikk. Som en Pariserinne på grønsaksmarkedet på Republique plukket Ségolène etikk fra høyre; økonomi fra sentrum og velferd fra venstre. Alt lagt forsiktig ned i en kurv av utdanning og miljøvern. 2006 var preget av vage løfter og ja-takk-begge-deler. Ségolène hadde nemlig ikke tenkt å gå ut og vinne valget – hun ville la de konservative tape det.
Og vanligvis ville dette være nok til seier over en upopulær leder. Men det er ikke normale tider i Frankrike. Landet har stagnert, og falt bak erkerivalen Storbritannia på de fleste parametere. Britene gnir salt i såret og kaller kombinasjonen av lav økonomisk vekst og store budsjettunderskudd for «Den franske syke». Problemet er at sosialdemokratier har en tendens til å overdrive velferd. Statssektoren eser og stadig nye grupper klientifiseres. Byråkratene erstatter arbeiderne som sosialdemokratenes kjernevelgere. Lag på lag med statlige ordninger og reguleringer legger seg som forleiringer og som gradvis kveler det samme private markedet som finansierer systemet.
Til slutt går det ikke lengre – som i Storbritannia under «misnøyens vinter» i 1979 da søpla råtnet i gatene og regjeringen tok opp lån i utlandet for å drifte en overdimensjonert, underfinansiert velferdsstat. Situasjonen er naturligvis enda ikke så prekær i Frankrike, men 20% arbeidsledighet blant unge er knapt noe godt tegn. Vanligvis vil heller ikke dette være et uoverstigelig problem for den røde kandidaten. Venstresiden har rutinemessig kunnet regne med drahjelp fra mediene og de intellektuelle. Som hjelpsomt møter enhver utfordring med høylydte krav om mer offentlig forbruk.
Det var her omslaget kom. Deler av den franske intellektuelle elite har etter tiår med venstreradikalisme – ledet an av filosofen André Glucksmann – gjenoppdaget personlig ansvar, patriotisme og at borgeren har plikter, ikke bare rettigheter. Det var intelligentsiaens husorgan, Le Nouvel Observateur, som avbrøt Royals politiske signingsferd med følgende ord: «Din metode: ingen endring; ri på bølgen av suksess og ignorer alle krav om et program».
Derfor var alle øyne på Royal da hun motvillig, la fram sitt politiske program den 10. februar. I dette presidentmanifestet la Ségolène frem 100 forslag, blant annet å heve minstelønna og pensjonene. Hun vil redusere størrelsen på skoleklassene og øke fagforeningenes innflytelse. Hun vil forsvare den lovfestede 35-timersuka og øke subsidiene på offentlig transport. Hun vil også gjøre det enda vanskeligere å si opp ansatte.
I respons til de konservatives lite oppløftende regnestykker for kostnadene knyttet til disse tiltakene, gikk hennes økonomiske talsmann, Eric Besson, ut og sa at regningen ville bli omlag 280 milliarder kroner. Det ble hans siste dag på jobben. Le Monde forklarer på kommentarplass at Besson måtte gå fordi Royal har lovet å redusere den offentlige gjelda, mens det kan se ut til at hun tvert om har tenkt å dramatisk øke offentlige utgifter med dårlig skjult stemmekjøping fra sosialdemokratiets klientkaste.
Mottagelsen av programmet var ikke udelt negativ, men Royal falt på meningsmålingene dagen etter lanseringen. Dette ble rettet opp noen dager senere med en god TV-opptreden hvor hun lyktes å igjen rette fokus mot sin person. Programmet som ble markedsført som folkets krav – et resultat av debatter arrangert for åpne dører og via internett – minner mistenkelig om partiets prinsipprogram. Problemet er, som Financial Times påpeker, at dette ikke et reelt reformprogram, kun en fargerik samling enkeltsaker. Økonomer frykter at en rød valgseier vil føre til at nødvendige reformer bli lagt på hylla – ikke bare i Frankrike men også i EU.
Man må føle med Ségolène. Hun prøver å fremstå som frisk, moderne og annerledes mens hun kler seg opp i gammeldags slengbuksesosialisme som har blitt skrotet av (nesten) alle andre sosialdemokratiske partier i Europa. Royal måtte gjøre dette fordi hun trenger ytre venstres stemmer for å bli valgt. Jospin tapte presidentvalget i 2002 fordi han beveget seg mot sentrum for tidlig og således splittet venstresiden. Dette vil koste henne stemmer i sentrum til de liberales presidentkandidat, François Bayrou – som har utmerket seg med sin edruelige økonomiske valgløfter og forslag om en rødblå samlingsregjering etter tysk modell.
Parti Socialiste har også andre vansker. Partiets lederskap, kjent som «Les éléphants», har vært påfallende lite aktive i valgkampen. Partiformannen Hollande, har satt ny fart i ryktene om samlivsbrudd med en rekke oppsiktsvekkende uttalelser, blant annet at partiet vil heve inntektskatten, noe Ségolène avviser. I tillegg har Royal selv, gjennom en serie med tabber, reist spørsmålstegn ved om hvorvidt hun har den erfaring som trengs for å lede en atommakt. At hun tilsynelatende har gitt støtte til Quebecs og Corsicas selvstendighet, er tabber – men at hun har berømmet Kinas rettsystem som ”rettferdig og effektivt” er spesielt uheldig når uttalelsen kommer fra en sosialist.
Men skal man forstå hvorfor Royals presidentkampanje nå står i stampe, kommer man ikke utenom fenomenet Sarkozy. Europa har ikke sett en mer stilren valgkampanje siden Tony Blair tørket gulvet med de britiske konservative i 1997. Nicolas Sarkozy distanserte seg først fra den upopulære President Chirac. Så langt at de fleste har glemt at de representerer samme parti. To år før valget beveget han seg ut mot ytre høyre, inn på Front Nationals territorium. Siden har han gått mot sentrum. Alt tyder på at han – etter at kandidatene til høyre er eliminert i første valgomgang – vil sette opp sin politiske valgbod et eller annet sted på sosialdemokratenes høyreside. Dette er naturligvis ment å stjele stemmer og å presse de røde mot venstre, og valgnederlag.
Det franske presidentvalget vil holdes i to runder på 22. april og 6. mai. I sterke farger står rødt mot blått: solidaritet og krav mot frihet og ansvar. Valget kan bety endring under Sarkozy, eller mer av det samme med Ségolène. Kameralinsene elsker henne fortsatt, men velgerne er usikre på om kvinnen som ville vil bli president har mer å tilby enn byråkratsosialisme med et pent ansikt. Kommentatorene diskuterer nå åpent muligheten for at Royals kampanje vil komme til å implodere og at Bayrou går videre på hennes bekostning. De fleste kommentatorer tror allikevel fremdeles på at Ségolène vil vinne første valgrunde for så å bli beseiret av Sarkozy i mai.
Dette er en lengre og bearbeidet versjon av en kronikk som sto på trykk i Bergens Tidende 23. februar 2007.
**