BERGENS TIDENDE 21.09.2014
Storbritannia har mistet sin rolle. Derfor sliter unionen.
Utsira, hvor min morsslekt kommer fra, er Norges vestligste øy. Før i tiden var det en overgangsrite å seile alene til Skottland for å kjøpe sprit. Utenfor Skandinavia har ingen lands historie vært tettere tvinnet sammen med den norske.
Det var et mislykket felttog i Skottland, som i 1263 markerte begynnelsen på slutten av Norgesveldet. I Shakespeares «MacBeth» er det frykten for nordmennene som holder skottekongen våken.
Siden gikk våre land hver til sin union. Mens Norge søkte og vant sin uavhengighet i 1905, forble Skottland i samveldet med England, Wales og Nord-Irland.
I begge land meldte tanken om uavhengighet seg, da unionen mistet den ambisjonen den ble skapt for å fremme. Etter 1814 ga Sverige opp sine stormaktspretensjoner, på samme måte som Storbritannia på 1900-tallet gradvis tapte posisjonen som verdensmakt.
Det er ikke lenger åpenbart hva den økte styrke som unionen skaper, skal tjene til.
Jeg nevner dette fordi Norge – mer enn noe annet land – er de skotske nasjonalistenes ledestjerne.
Det er Norges fredelige løsrivelse fra Sverige, den norske velferdsstaten og det norske Oljefondet, som manes frem i glansbildet av et uavhengig Skottland.
Og på tross av dette, har norske myndigheter duppet seg gjennom prosessen som har ledet opp til torsdagens folkeavstemning.
Utenriksdepartementet har for vane å behandle Palestina som om det skulle være Skottland, og Skottland som om det var Palestina.
Mens Midtøsten-seksjonen bruser av spisskompetanse, har Norge behandlet det skotske parlamentet som om det var langt, langt borte.
I 2010 presterte vi sågar å stenge generalkonsulatet i Edinburgh. Dette til tross for at enhver informert diplomat ville vite at Skottland beveget seg mot uavhengighet, og at Norge er deres foretrukne partner.
Mye har vært sagt og skrevet om den skotske folkeavstemningen. Lenge tok Westminster det for gitt at Skottland ville stemme nei.
Da vinden snudde, forsøkte Westminster å bestikke velgerne, blant annet ved økte fullmakter til parlamentet i Edinburgh.
Dette lyktes, slik det lyktes i 1707, da det skotske parlamentet frivillig sluttet seg til Storbritannia. Den gang var bestikkelsene av en fiskal art og av en privat karakter.
I skrivende stund går vi mot et klart nei til uavhengighet, med et 55 prosents flertall. Valgdeltakelsen er den høyeste i skotsk historie, mange steder over 90 prosent.
Både valgkampen og selve valget har vært til heder for demokratiet. På tross av dette, vil mange være skuffet i dag. Meningsmålingene viste at uavhengighetsstilhengerne var glødende, mens unionistene var mer lunkne.
Debatten om skotsk uavhengighet har vært interessant å følge, ikke minst på grunn av forskjellen i tone og fokus.
Mens ja-siden skamløst har appellert til hjertet, snakket nei-kampanjen til velgernes lommebok. Mens uavhengighetsleiren ville ha velgerne til å tro at de kunne beholde alt de liker med Storbritannia – fra pundet til BBC, har unionistene hevdet at skottene tjener økonomisk på å bli.
Tonen har vært dels nedlatende – «dere kommer til å miste trygden deres»; og dels truende – «tro ikke at det blir lett å komme inn i EU»!
Det som var fraværende i valgkampen, er en forklaring på hvorfor Storbritannia er «Better together» («bedre sammen), slik nei-sidens slagord ville ha det.
Dette har å gjøre med hvordan USAs utenriksminister Dean Acheson i 1963 oppsummerte ståa: «Storbritannia har mistet et imperium, og har ennå ikke funnet en rolle.»
Imperiet var en katalysator for skotsk virketrang. En tredjedel av britiske generalguvernører var skotter. Skotske krigere, skotsk kapital og skotsk protestantisme pulserte gjennom imperiets årer.
Det var tapet av imperiet som muliggjorde moderne skotsk nasjonalisme. Det er ingen tilfeldighet at denne dukket opp som en politisk bevegelse i 1956, det samme året som den mislykkede Suez-operasjonen.
Skotsk nasjonalisme ble styrket av britiske institusjoners svekkelse, ikke minst hæren, som la ned skottenes berømte regimenter.
Konservative regjeringer fikk for vane å ringeakte nordboerne, som uansett ikke stemte på dem. I 1970 definerte 39 prosent av skotter seg først og fremst som briter, I 2013 var tallet falt til 23 prosent.
I sommer fikk jeg ektefellen til en kollega fra universitetet i Oxford til bords. Han var en moderne defensiv mann. Han var både antropolog og vegetarianer.
Samtalen dreide inn på det norske grunnlovsjubileet. På engelskmenns høflige, underkommuniserende måte, indikerte han at den patriotismen han hadde sett, bød ham imot.
Jeg lyttet med det stive smilet vi nordmenn får, når vi mistenker at en utlending skal til å si noe negativt om Norge.
Til slutt kunne jeg ikke dy meg. Jeg påpekte at det er tenkelig at Norge har forstått noe Storbritannia ikke har forstått, nemlig at nasjonen må bygges på nytt hver eneste generasjon.
En nasjon trenger et positivt kollektivt selvbilde. Hver oppvoksende slekt må gis en følelsesmessig tilknytning til det kollektive «vi».
Jeg har selv bodd i Storbritannia i åtte år, og så hvordan påfølgende regjeringer forsømte dette. I stedet for å feire britenes kolossale bedrifter, skapte man en skamkultur, som fritt fikk forsure skolens læreplaner.
For hvem ønsker å være en del av et slavehandlende, krigsforbrytende, minoritetshatende folk?
Man sluttet å feire at britene sammen skapte det største imperiet verden har sett – et som gjorde mer godt enn skade; forbedret verden med sin vitenskap – Trinity College alene har flere Nobelpriser enn Frankrike; og beseiret fiender – ofte mot overveldende odds.
Mot dette ville nasjonalistpartiets Brave Heart-romantikk fremstått som kitsch. Men satt opp mot tørre regnestykker om finansieringen av helsevesenet, fremsto skotsk nasjonalisme som løfterik.
Akademikere vil strides om hva som tippet vektskålen i nei-sidens favør. Faren er at London tar dette som en seier. Det var et nederlag. Hele 45 prosent sto rede til å bryte ut av unionen.