Det internasjonale bistandssystemet må legges om. Det skyldes ikke bare at pengene blir færre, men også at resultatene har vært for svake.
Publisert i Panorama 09.06.2026 – 06:00
Det internasjonale bistandsregimet gjennomgår for tiden en uplanlagt, men dyptgripende reform. Tall fra OECDs utviklingskomité viser at global bistand gikk ned om lag 23 prosent i 2025, til 174,3 milliarder dollar – det største fallet noensinne.
Bak tallene skjuler det seg ikke bare kutt, men en mer fundamental omlegging av hvordan Vesten forstår sin rolle i verden.
USA leder an i kuttene. Under president Trump er amerikansk bistand redusert med nær 57 prosent, noe som forklarer rundt tre fjerdedeler av den globale nedgangen. Også Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Japan kutter i bistanden.
For andre gang kutter dermed alle de sentrale giverlandene samtidig. Dette skjer i en periode preget av akutte behov: Konflikter, økonomisk uro og matmangel.
Konsekvensene kan bli alvorlige. Kutt i bistand rammer først og fremst helseprogrammer som bekjemper sykdommer som hiv, malaria og polio. Organisasjoner som Oxfam advarer om at konsekvensene kan måles i hundretusener av liv i 2025 alene.
Bak den politiske vendingen ligger en mer ubehagelig erkjennelse om at bistandens resultater, særlig når det gjelder økonomisk utvikling, har vært svake.
Møter økende skepsis
Bistandens legitimitet møter økende kritikk fra opinionen i giverland. Spørsmål om korrupsjon og manglende resultater bidrar til skepsis. I en verden preget av geopolitisk rivalisering og økonomisk usikkerhet, svekkes selve solidaritetstanken som underbygger bistanden.
Klagen er kjent: Rike land sparer på solidariteten mens de kjøper våpen. Men det er en for enkel forklaring.
Bak den politiske vendingen ligger også en mer ubehagelig erkjennelse om at bistandens resultater, særlig når det gjelder økonomisk utvikling, har vært svake.
I flere toneangivende analyser i tidsskriftet The Economist pekes det på at bistand riktignok har levert på enkelte områder – særlig innen global helse. Barnedødeligheten er redusert, og millioner av liv er spart gjennom målrettede tiltak. Men hovedtyngden av bistand har hatt fattigdomsreduksjon som mål, noe økonomisk vekst er det kraftigste virkemiddelet for å oppnå.
Her er resultatene langt mer beskjedne. Forskning fra institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet sliter med å finne sammenheng mellom bistand og varig økonomisk utvikling i mange kontekster.
Bistandsavhengige økonomier viser hvordan prosjekter stopper opp når gratispengene tørker inn. Det som skulle bygge bærekraft, ender ofte med å skape avhengighet. Markedslogikk sliter med å finne innpass i en bistandsbransje som er tuftet på det motsatte.
Problemet er ikke bare økonomisk, men institusjonelt. Bistand kan svekke staters motivasjon for å kreve inn skatter, undergrave politisk ansvarlighet og trekke ressurser bort fra produktive sektorer.
Nyere utviklingsforskning, fra blant annet Abhijit Banerjee og Esther Duflo, understreker dessuten hvor vanskelig det er å kopiere vellykkede tiltak fra en kontekst til en annen. Det finnes ingen universell oppskrift på effektiv bistand.
Det hadde overrasket meg om det fantes en eneste Frp-er i Norad. Selektiv rekruttering er bransjens akilleshæl, selv om ingen snakker om det.
Fra idealisme til realisme
Parallelt skjer det en tydelig politisk dreining. Storbritannia, lenge et foregangsland i bistanden, har redusert nivået kraftig og omprioritert midlene for å gagne nasjonale interesser. Stadig flere giverland tenker i lignende baner, kall det en svekkelse av bistandens «kantianske logikk».
Initiativer som EUs Global Gateway knytter nå bistand tettere til strategiske interesser, som tilgang til råvarer, migrasjonssamarbeid og geopolitisk støtte. Bistand er i bevegelse bort fra å være et uttrykk for idealisme til realisme.
Det er derfor for enkelt å beskrive dagens utvikling som moralsk forkastelig. Den er også et resultat av langvarig å ha levert under forventningene. I Norge har bistandsbudsjettet vokst nesten automatisk, etter min mening så godt som løsrevet fra dokumenterte effekter.
I tillegg har bistandspolitikken blitt mer politisert. Den har ikke bare vært et virkemiddel, men også en identitetsmarkør og institusjonell monokultur, for venstresiden. Det hadde overrasket meg om det fantes en eneste Frp-er i Norad. Selektiv rekruttering er bransjens akilleshæl, selv om ingen snakker om det.
Mot en ny bistandsmodell
Så, hvilke trender ser vi, nå som det kuttes og omprioriteres? Fremtidens bistand synes å gå i retning av å være mindre, mer målrettet og tydeligere knyttet til både dokumentert effekt og giverlandenes egne interesser.
Å bevare bistanden innebærer å øke effektiviteten gjennom å ansvarliggjøre bistandsorganisasjonene, gå fra «gaver til handel» og redusere administrativ sløsing, med mål om å få mer ut av færre ressurser.
Viktige strategier for 2026 inkluderer, ifølge magasinet Forbes, å prioritere prosjekter med høy effekt, oppmuntre til private investeringer, sikre lokalt lederskap i gjennomføringen av bistand, og å dreie mot direkte kontantoverføringer.
Utviklingspolitikken er i ferd med å endre karakter. Der bistand tidligere handlet om å finansiere aktiviteter og prosjekter, ser vi nå konturene av en mer resultatorientert og systembevisst tilnærming.
For det første: «Betal for resultater». I stedet for å betale for dokumentert innsats, betaler givere kun når konkrete resultater oppnås – som leverte vaksiner eller bedre Pisa-resultater. Tanken er enkel: Flytt risiko over på bistandsorganisasjonene, og belønn hva som faktisk virker. Inspirert av risikokapital retter dette fokuset mot effekt fremfor aktivitet. Bistandsorganisasjoner vil i økende grad anses som kontraktører som har som oppgave å produsere målbare resultater – og vil selv stå økonomisk til ansvar om disse uteblir.
For det andre har kontantoverføringer fått et gjennombrudd. Å gi penger direkte til fattige har vist seg å være blant de mest veldokumenterte tiltakene vi har. Studier viser forbedringer i både helse og økonomisk trygghet. Det radikale ligger i å anta at mottakerne selv vet hva de trenger.
En tredje utvikling er bruken av såkalt blended finance, der bistand brukes til å utløse private investeringer. Gjennom instrumenter som grønne obligasjoner og gjeldsbytter forsøker man å mangedoble effekten av hver bistandskrone. Ambisjonen er å mobilisere kapital i en helt annen skala enn tradisjonell bistand tillater. Følgen av dette er imidlertid at investeringene styres mot lønnsomme prosjekter, ikke nødvendigvis de bistandsindustrien foretrekker.
Til sist ser vi en dreining mot mer landstyrt samarbeid og bilaterale partnerskap. I stedet for et ensidig forhold mellom giver og mottaker, vil samarbeid mellom land der bistand sammenfaller med gjensidig lønnsom økonomisk aktivitet prioriteres.
Til sammen peker disse trendene mot en bistand som i mindre grad vil handle om internasjonal solidaritet, og mer om økonomisk vekst og geopolitisk lojalitet. Samtidig vil bransjen måtte forholde seg til at stortingsflertallet som sikret endeløs budsjettvekst ikke lenger finnes.
