Publisert i E24 den 04 april 2024
USA kan trekke seg fra Europa og Norge kan få den alliansen vi egentlig ønsket oss.
Regjeringen kunngjorde midtveis i 2023 at Norge ikke ville nå NATOs prosentmål før i 2026. I mars 2024 annonserte de på en hastig innkalt pressekonferanse at vi likevel vil bruke to prosent av BNI på forsvar, alt i inneværende år.
Hva har endret seg? La oss være ærlige: I fjor trodde de ikke Donald Trump kunne vinne presidentvalget. Nå leder han og har i valgkampen gjort det klart at han ikke anser USA å være forpliktet til å forsvare land som ikke betaler ‘medlemskapsavgiften’ i NATO.
Fanget -som vi er- i presidentvalgkampens mediemalstrøm er det lett å miste det svangre spørsmålet av syne: Er Amerika i ferd med å overlate Europa? Svaret på dette er like pirrende motsetningsfullt som at Trumps klavertramp kan ha presset Norge til ansvarlighet.
Vil en drastisk økning av Europeiske forsvarsutlegg og det at 2/3 av alliansens medlemmer trolig vil nå 2-prosentmålet i 2024 være tilstrekkelig til å holde alliansens uunnværlige medlem inne? I Washington drøftes nå geopolitiske spørsmål av stor betydning for Europa.
Kombinasjonen av den kostbare krigen i Europa, rastløse stormakter i Asia og utfordringene som følger av maktvakuum i Midtøsten, har blottlagt grensene for Amerikas makt. I likhet med imperier før dem må USA prioritere, dersom de vil være kongen på haugen.
Stephen Wertheim formulerte i Foreign Affairs en tanke som stadig oftere høres i Washington: USA sprer seg for tynt, har utstedt for mange sikkerhetsgarantier. Pretorianerne i Pentagon ser på Kina som den farligste rivalen, den som må prioriteres.
Wertheim argumenterer for at dersom USA skal redusere sine sikkerhetspolitiske fordringer noe sted, er Europa nær toppen av listen. Fordi Europa befolkes av trygge demokratier som både har penger og institusjoner til å bære sin egen forsvarsbyrde.
Et uhørt spørsmål: Hvorfor skal USA dominere i Europa? USAs hovedinteresse i Europa var på 1900-tallet å hindre fremveksten av Tysk overherredømme. Ved å forsvare sine allierte under Den kalde krigen, forhindret USA sovjetisk hegemoni. Hva er så begrunnelsen i dag?
På 1990-tallet trodde enkelte at EU kunne bli en verdensmakt. Utenriksminister Albrights svar i 1998 var “De tre D’er”, rettet mot europeerne: Ingen duplisering (av NATO), ingen diskriminering (av NATO-medlemmer) og ingen frakopling (fra USA).
Hun hadde tatt bekymringene på forskudd. Det viste seg at Europeiske stater heller ville bruke forsvarspengene på velferd enn å gjenerobre tapt selvråderett. Tapet av suverenitet som fulgte med en asymmetrisk allianse syntes uansett begrenset, slikt uroet de færreste.
Dette har, også, å gjøre med historieskriving. Soga ble at Den kalde krigen verken skyldtes russisk imperialisme eller kommunistisk ideologi, slik mye av litteraturen fra 1950-tallet ville ha det til, eller USAs økonomiske motiver, slik revisjonistiske stemmer på 1960-tallet hevdet.
Historikerduoen John Lewis Gaddis og Geir Lundestad fremmet tidlig på 1980-tallet tesen om’ Empire by Invitation’, at USAs dominerte med samtykke. Slik skilte Amerikas hegemoni seg fra Sovjetunionens og viste sitt sanne ansikt i fraværet av undertrykkelse.
Amerikas nærvær muliggjorde Europeisk integrasjon gjennom å dempe både risikoen for krig og småstatens naturgitte frykt for storstaten. Om vi tidvis måtte bidra til intervensjoner i Kosovo, Kirkuk, Kabul, al Khums eller Kiev, var det en overkommelig pris å betale.
Ikke alle tenker slik lengre. I april 2023 uttalte Frankrikes president Macron at europeiske og amerikanske interesser skiller lag, særlig i tilnærmingen til Asia. «Det verste for Europa,» sa han, [er om] «vi ender opp med å bli trukket inn i en verden av kriser som ikke er vår egen.»
Prislappen på NATO-medlemskap er voksende. Europas fabrikker og selskaper migrerer til USA i hopetall, drevet av handelsvridende tiltak. Ukraina-sanksjoner har ført til at Amerika er i ferd med å erstatte Russland som hovedleverandør av olje og gass. Til langt høyere pris.
Fra historiens djup runger et hult ekko fra historikerdebattene fra 1980-tallet da Ennio Di Nolfo og Georges-Henri Soutou imøtegikk Lundestads ‘imperium med samtykke’-tese. De så mer tvang og fler negative sider ved USAs dominans, ikke minst tapet av uavhengighet.
Den neoliberale profeten Anne Applebaum advarte nylig at «Trump vil forlate Nato». Hun mener Trump vil avlive NATO gjennom å så tvil om alliansens Artikkel 5 ved å si at USA ikke nødvendigvis vil stille opp militært. Hun kan få rett i det.
NATO vil naturligvis ikke oppløses. Institusjoner overlever vanligvis sin eksistensberettigelse. I en slik utvikling vil alliansen bli transaksjonspreget. Fravær av en lederstat vil oppmuntre regionale sikkerhetsklynger. Enkelte vil følge USA tett, andre ikke. Ta Tyrkia, for eksempel.
Europeernes ektefølte uro over en mulig amerikansk tilbaketrekking vises i en brå økning i forsvarsbudsjetter. Stanley Sloan kalte dette en ‘Defence dependence culture’. Avhengighet har gått oss i blodet. Frykten for å bli forlatt av USA er sterkere enn frykten for Russland.
Det var ikke alltid slik. I 1976 skrev Geir Lundestad «USAs politikk overfor Norge 1945–1948: Truman-administrasjonens holdning til brobygging og sosialdemokrati». Her viser han hvordan USAs inntog krympet Norges utenrikspolitiske handlingsrom.
Artikkelen avfødte en historikerstrid. Lundestad hevdet, med amerikanske arkivkilder i hende, at USAs utenriksminister, Dean Acheson, ikke var avvisende til en skandinavisk forsvarsunion uten tilknytning til Atlanterhavsalliansen, slik norske ledere antok.
Han ble imøtegått av Knut Einar Eriksen som skrev at utenriksminister Lange og regjeringen visselig foretrakk en skandinavisk forsvarsunion fremfor en atlantisk. Men en slik løsning forutsatte formelle bånd til det vestlige samarbeidet. Dette var uakseptabelt for Sverige.
Og heri ligger poenget: Sveriges inntreden i NATO har på ny muliggjort en skandinavisk forsvarsunion. Dette er en ideell løsning for Norge, all den tid en slik blokk er forenlig med NATO og er den beste forsikringspolise dersom NATO skulle ende opp som Warszawapakten.
Men skandinavisk forsvar fordrer mer innsats enn det søvnige nordiske forsvarssamarbeidet, Nordefco. Ikke glem at nært samarbeid med Stockholm ofte er plenty vanskelig for Oslo og København, uten å utvide gjestelisten. Fler enn tre gjør det vanskelige nær umulig.
Vi har en sjanse nå, i 2024: Det samme mulighetsvinduet som Lundestad (trolig feilaktig) mente hadde åpnet seg i 1949. Det ville være ille om fremtidens historikere fant at våre ledere brukte tiden på utenrikspolitiske fritidssysler, mens Norges nasjonale interesse vansmektet.