Om meritokrati og det nye klassesamfunnet.
Minerva Fredag 24. april 2020
Snakker Peter Buttigieg norsk? Svaret kom under et valgmøte i Las Vegas, der en entusiastisk mann blant publikum ba ‘Mayor Pete’ om å si: «What happens in Vegas, stays in Vegas», på norsk.
Buttigiegs ansiktsuttrykk er kostelig, som når en engelskmann skal til å bruke skolefransken. Til sist kommer, i et gutturalt toneleie: «Det som skjedde på Vegas, skal ligge der.» Du ville tro nordmenn var de første til å påpeke Buttigiegs manglende språkmestring. Men nei.
Vi nordmenn var så stolte over at en kandidat til verdens mektigste jobb snakker norsk, at vi alle er villige til å se bort fra at Buttigiegs norskferdigheter åpenbart ikke kommer i nærheten av å snakke språket. Det kan virke ondsinnet å nevne dette, men jeg har et poeng.
Et nytt kastesamfunn
I amerikansk populærkultur blir viktigheten av intelligens ofte overdrevet. På film er folk fra eliteuniversiteter oftest umenneskelig smarte, de behersker fremmedspråk, henter viktig informasjon fra umulige mengder tekst og kan regne like raskt som Rain Man.
I tillegg til å muliggjøre utrolige handlingsforløp, legitimerer dette også det kognitive hierarkiet til et USA der intelligens belønnes uendelig mye høyere enn svette, og der Harvard-studenter er overmennesker som folk tror kan lære et nytt språk bare for å lese en enkelt bok.
Daniel Markovits kaller dette et nytt kastesamfunn og legger skylden på de meritokratiske idealene som amerikanere og mye av verden, inkludert Norge, hyller. Meritokrati er tanken om at de beste, dyktigste og hardtarbeidende fortjener rikdom, status og makt.
Fortellingen om at fordeler skapt av ærlig arbeid er fortjent er hva Markovits kaller Meritokratifellen. Systemet er råttent for alle, hevder han: Taperne lider under den store ulikheten, men også logikkens forlengelse: at mangel på suksess er selvpåført.
Meritokratiets maskineri
I den andre enden tynges vinnerne under byrden av evig konkurranse mot toppen. Motoren og girkassen i denne analyse er lånt fra Charles A. Murray som hevder at vestlige samfunn de siste tiårene har gjennomgått en stille revolusjon.
Han viser til USA, der de fleste i gruppen med høyest IQ for femti år siden ikke var høyere utdannet, og de som tok høyere utdannelse vanligvis gikk på nærmeste statlige høyskole. I dag kanaliseres de smarteste med forbløffende effektivitet til en håndfull eliteuniversiteter.
Vel inne i meritokratiets maskineri, blir blivende bønder og lærere byråkrater, landhandlere investeringsbankiere og potensielle pastorer blir medlemmer av den sekulære ‘godhetsindustrien’. Lokalsamfunnene tømmes for ressurspersoner.
Murray skriver: «Den kognitive eliten isolerer seg geografisk og kulturelt. Den lever for seg selv i rike gettoer; de jobber og bruker fritid blant sine egne og sender barna til de samme skolene. [E]n overklasse som ikke er i kontakt med eller forstår resten av befolkningen.»
Denne tesen har møtt mye motbør, spesielt ved universitetene. Dette er ikke nødvendigvis avkreftende. Kvantitativ forskning utført av Jonathan Haidt har vist en trend der universiteter generelt, men samfunnsfag spesielt, har blitt mindre pluralistiske siden 1990-tallet, da Murray hevder utviklingen skjøt fart.
Amerikanske samfunnsforskere er i overveldende grad venstreliberale. Haidt kommer til et samlet forhold på 60:1 i disfavør av konservative. Trenden har akselerert fra et forhold på 17:1 ved inngangen til 1990-tallet.
Selv om vi ikke har lignende data fra Vest-Europa, er det lite som tyder på at det intellektuelle landskapet er veldig forskjellig. Venstreliberale har ifølge Haidt til felles at de legger større vekt på moral, som underbygger de samme mekanismene som meritokratiet.
Kosmetisk mangfoldig – intellektuelt konform
Noe av problemet er at meritokrati homogeniserer i mangfoldets navn: Det skummer kremen fra alle grupper, kjører de smarteste gjennom det samme pedagogiske samlebåndet, og kommer ut med en herskende klasse som kosmetisk mangfoldig, men intellektuelt konform.
Meritokrati skummer kremen fra alle grupper, kjører de smarteste gjennom det samme pedagogiske samlebåndet, og kommer ut med en herskende klasse som kosmetisk mangfoldig, men intellektuelt konform.
Patrick Deneen bruker denne logikken til å forklare et spørsmål som opptar mange nå om dagen, Why Liberalism Failed. Han mener fokus på ‘like muligheter’ har gitt et nytt aristokrati som har det gamle aristokratiets rettighet uten noen av dens forståelse av noblesse oblige.
Teknologiske fremskritt reduserer stadig flere jobber til knugende meningsløshet. «Gapet mellom liberalismens påstander om seg selv og borgerens virkelighet» er nå så bred at «løgnen ikke lenger kan aksepteres,» skriver Deneen.
I sin anmeldelse av boken legger The Economist til «Hvilket bedre bevis på dette enn bildet av 1000 privatfly som flytter sine brukere til Davos for å diskutere spørsmålet om ‘en felles fremtid i en fragmentert verden’?»
Det godhetsbekreftende elementet i denne ordenen er individets selvrealisering. Både klassiske og venstreliberale ser mennesker som rettighetsbærende individer som bør gis så mye rom som mulig for å oppfylle drømmene sine. Poenget med staten er å sikre rettigheter.
Systemets legitimitet er tuftet på en felles tro på en ‘sosial kontrakt’ mellom samtykkende individer. Men dette skaper et paradoks. Fordi den liberale ånden ødelegger arvelige skikker og kollektive tradisjoner, har det skapt rom for konkurrerende kulturer.
Et trelags samfunn
Dette siste er et kjernepunkt i Andreas Reckwitz’ nye bok Das Ende der Illusionen: Politik, Ökonomie und Kultur in der Spätmoderne som kom ut i oktober 2019 og ifølge avisen Bildt ble anbefalt som koronalektyre av tre ledende politikere fra tre ulike ideologiske leirer.
Ifølge Reckwitz har det vokst frem et trelags samfunn der en liberal, kosmopolitisk middelklasse, en usikker tradisjonell middelklasse og et nytt tjenesteproletariat kontrasterer hverandre i kulturell forstand.
Han ser den globale middelklassens kulturelle utrykk som selvrealisering i form av markedsdrevet mangfold. Den stasjonære middelklassen søker essens der nasjonal kultur omfavnes som grunnlag for stabile kollektive identiteter. Prekariatet er kulturelt fragmentert.
Spørsmålet er om disse kulturene kan sameksistere i et demokrati. Reckwitz mener det globalistiske levesettet har størst utfordringer, fordi kombinasjonen av en romantisk forestilling om selvrealisering og borgerlige mål om sosial suksess er utmattende.
Utmattende, fordi regnestykket ikke går opp, det finnes ingen borgerlige bohemer. Positive følelser eleveres til livets mening, mens det er vanskelig å eie negative følelser; skuffelse, frustrasjon. Disse finner veien ut i den brede politiske diskursen som ofte blir sint og panisk.
Reckwitz mener disse motsetningene munner ut i den store kulturkampen vi i dag ser mellom liberale og ‘populistiske’ bevegelser. Han påpeker det paradoksale i at mye av venstresiden befinner seg på den ene siden av dette skismaet, men tror seg å representere den andre.
Tilbake til Mayor Pete
Peter Paul Montgomery Buttigieg kan tjene som eksempel på det selvbetjenende meritokratiet. Etter Harvard-utdannelse, Rhodes-stipend og bakgrunn i McKinsey valgte han selvoppofrende å tjene sin fallerte hjemby, South Bend i Indiana. Prekariatets og den stasjonære middelklassens representant.
Buttigieg dyppet tærne i Afghanistan-krigen i noen måneder, nesten som om han var der for å kunne fortelle om det i politiske taler. Som for å bekrefte at han er ualminnelig smart, understrekes det at han snakker seks fremmedspråk.
Dette inkluderer norsk, som han visstnok lærte for å kunne lese Erlend Loe på originalspråket. Akkurat dette klinger intellektuelt suspekt. Jeg kan kjøpe at noen lærer norsk for å lese Ibsen, eller Hamsun, men Erlend Loe? Det høres ikke særlig smart ut.
Buttigieg trakk seg samtidig med flere andre demokratiske kandidater og han ga raskt sin entusiastiske støtte til Joe Biden. Påfallende entusiastisk. Det er nesten som om han håper å få noe tilbake, uten at det er åpenbart hvordan det vil gagne dem han hevdet å representere.