Publisert i Minervas nettsider den 2. oktober, 2010
Forsvarsminister Grete Faremo (Ap) reagerer sterkt på norske soldaters beskrivelse av krigen i Afghanistan som «bedre enn sex». I stedet for å tone ned sitatet som utslag av flåkjeftet kampvilje, forstørret hun det ut av alle proporsjoner. Enkelte – mange – stusset over den respektløse tonen forsvarsministeren omtalte soldater som hun har kommandert til Afghanistan, og mangelen på sympati for militært sinnelag.
Faremo hevder at episoden peker hen på et dypere problem. Det kan stemme, men problemet er et annet enn hva hun tror. Det handler om ansvarsforholdet mellom forsvar og samfunn. Ur-teksten på dette temaet er The Soldier and the State fra 1957. I boka argumenterer Samuel Huntington for at liberale samfunn må beskyttes av et militærvesen gjennomsyret av konservativ realisme. Liberale friheter må vernes av soldater motivert av plikt, ære og offervilje. ”De militære idealer er på sitt beste”, skriver Huntington, ”en bit av Sparta midt i Babylon”.
Mottakelse
The Soldier and the State vakte storm da den kom ut. Det må ha gledet den unge professoren, som nettopp hadde rundet de tretti, å finne en lengre anmeldelse av boken i New York Times Sunday Book Review den 28. april 1957. Kritikken som kom fram i anmeldelsen var krass, men Huntington skal ha honnør for å ikke falle for fristelsen å avfeie den som politisk motivert. Anmelderen Walter Millis hørte virkelig til på venstresiden, men han var også en ekspert på det amerikanske militærvesenet og forfatter av boka Arms and Men: A Study of American Military History. To setninger oppsummerer Millis grunnleggende innvendinger:
”Resultatet er strålende, godt informert, ofte ikonoklastisk, men er basert på en rekke vidtfavnende generaliseringer som virker overbevisende, men er av tvilsom gyldighet. Boken oppmuntrer alvorlige refleksjoner omkring mange sider av våre militære institusjoner, [og er] vel verdt lesing og til slutt, kan jeg allikevel ikke annet enn å føle, [at boken er] et feilgrep …. hans begreper, både av ‘liberalisme’ og ‘militære profesjonalitet, «synes ikke for meg å samsvare med realitetene av den amerikanske livsstilen, slik jeg opplever dem”.
Han kan ha et poeng. Huntington skrev boken etter å ha forlatt West Point og det er et påtakelig innslag av en ung manns nostalgi for et enklere, mer regelbundet liv. Denne innvendingen oppsummeres i Allen Guttmanns spørsmål: “Er det mulig at Soldaten og Staten inneholder, sammen med mye strålende historisk og sosiologisk analyse, en pasjonert projeksjon av holdninger, en modell av den militære etikk som er en nesten litterær konstruksjon. .. malt i skinnet fra fantasiens lampe?” Man skal allikevel ikke lese for mye inn i disse innvendingene. Huntington er åpen om at han diskuterer offiseren som en Webersk idealtype. Det var dessuten ventelig at Huntingtons lovprising av det prøyssiske offisersideal ville falle mange tungt for hjertet. Amerikanere liker ikke å bli minnet om at spesielt marinekorpset har hentet sitt etos fra tyske forgjengere.
Sivil kontroll
Soldaten og Staten er ikke noe forsvarsskrift for militarisme, men snarere en analyse av militærets rolle i et demokrati. Huntington skriver at målet «er å maksimere militær sikkerhet, med minst mulig offer av andre verdier i samfunnet». Boken kan på mange måter ses på som en respons på Harry S. Trumans avskjedigelse av General Douglas MacArthur for ordrenekt i 1951. MacArthurs mangel på underdanighet uroet Huntington, fordi episoden utfordret arbeidsfordelingen mellom forsvar og stat. Forsvarets relative uavhengighet avhenger av at privilegiet ikke misbrukes. Denne uavhengigheten viste seg senere å være uunnværlig da forsvaret viste seg å være det sterkeste bolverket mot senator Joseph McCarthys angrep på den amerikanske venstresiden.
Den kanskje mest slående delen av Soldaten og Staten er det tre sider lange forordet, der det 29 år gamle Huntington dissekerer med kirurgisk presisjon militærets raison d’être i et demokrati. Han skriver at målet «er å maksimere militær sikkerhet, med minst mulig tap av andre verdier i samfunnet». I USA har fagdebatten fokusert på farene for underhånds manipulering fra et ’militær-industrielt kompleks’. Men Huntingon advarte også mot overdrevet innflytelse den andre veien. Som han påpekte i et intervju i 1976: “Sivil kontroll over det militære har blitt et omkved i munnen på politikere som er flinke til å gjenta, men som mangler forståelse”.
Vi som slår i hjel
Det finnes en uskrevet kontrakt mellom soldaten og staten: Staten skal på sin side ikke be soldaten om å kjempe urettferdige eller uvinnbare kriger, mens soldaten ikke skal legge seg opp i politiske spørsmål. Clemenceaus mest berømte sitat oppsummerer denne grunnholdningen – krig er for viktig til å overlates til generalene. Samtidig skal sivil ledelse ikke legge seg opp i utførelsen av oppdraget. Politisk ledelse velger strategi og militæret tar seg av taktikk. Huntington minner oss om at den moderne offiser er en fagmann, hvis jobb er forvaltningen av vold. Militæret er et dødelig våpen, og er ment å være det. Krig ikke nobelt. Hovedregelen er at militære gjør det som trengs for å vinne. Oppsummert i tittelen på Lars Møllers bok: ”Vi slår i hjel og vi lever med det”.
Det må, med andre ord, altså finnes en balanse. Siden jobben er så farlig, er det viktig å forsvare militære verdier fra dem som ønsker å undergrave dem. Militæret skal ikke gripe inn i den politiske prosess, men politikerne skal heller ikke forsøke å trekke ut klørne på militæret. Militære ledere, sier Huntington, må derfor være helt profesjonelle. Soldatens ansvar ligger i å erkjenne at han er statsmaktens tjener. Hans esprit de corps gir evne til å verge seg mot utenforstående som hevder kompetanse på hans felt, eller som prøver å overbevise ham om sine egne ideologiske konsepter og dermed etablere en “subjektiv” form for sivil kontroll over Forsvaret. De som husker Gudmund Hernes reformer i den norske skolen vil se de åpenbare farene ved å slippe sivile forståsegpåere løs på militæret.
Liberale friheter må vernes av militære som tar høyde for de mørkere sidene ved menneskenaturen. De er motvekt mot idealister som tror, i devisen som vanligvis tillegges Halvdan Koht, at ”Hvis du ønsker fred, bør du forberede deg på fred”. Synet på idealister hadde Huntington fra sin kanskje viktigste intellektuelle inspirasjon, Reinhold Niebuhr. Denne var vitne til hvorledes fredsbevegelsen i mellomkrigstiden i vanvare hjalp nazistene gjennom å tvinge demokratiene til å ruste ned, mens diktaturene rustet opp. Huntington skriver åpenhjertig at venstresiden er god på reformer, men ikke på nasjonal sikkerhet. De er «praktfullt varierte og kreative når det begrenses til hjemlige forhold», skriver Huntington, men de glemmer ofte at utenrikspolitikk styres av en blekere, mer begrenset virkelighet enn innenrikspolitikken – og at krig er vesensforskjellig fra fred.
Kunst som hån
I Norge har sivilsamfunn, forskningsinstitutter og politisk elite knyttet seg sammen i et kompleks som systematisk overvurderer relevansen av sivile virkemidler. Denne eliten utviser en generell tendens til å ignorere den funksjonelle betydningen av krigerkultur, som de finner usmakelig, og deler hangen til å anta at offiserskorpset er et intellektuelt vakuum. Dette kan komme av at de med få unntak har sin bakgrunn fra fredsstudier og mangler kunnskap om krigsstudier. Kløften mellom millitæret og den sivile ledelse har også en sosio-økonomisk dimensjon. Faremos harmdirrende reaksjon hadde også et påtakelig innslag av klasseforakt. Hun ble støtt av den grove tonen og den usjenerte stoltheten over å være norske. Begge deler er karakteristisk for de samfunnslag som rekrutterer til avtrekker-tjeneste.
Dette gapet eksemplifiseres kanskje best ved politisk ledelses innkjøp av ‘kunst’ som håner militære idealer. Morten Traaviks ‘kondom-på-missil’ er ikke bare infantil, den er også et slag i ansiktet på dem som tjener landet. De senere år har sett en bevisst sammenblanding av utenlandsoppdragenes militære og sivile sider, under slagordet ‘integrated missions’ og hvor militæret – dersom rådende språkbruk er noe å gå etter – har blitt underordnet sivilsamfunnets logikk. Konsekvensen er at frontsoldater forventes å snakke som om de var bistandsarbeidere i grønt.
Forsvaret brukes som tavle og kritt for politikernes kommunikasjon med velgerne. Hvordan kom vi en dithen at sivil ledelse kom til å se seg som offiserenes læremestre? Det enkleste svaret er at dette er summen av en serie reformer som har til felles at målet var et annet enn å styrke forsvarsevnen. Når startet dette? En pensjonert oberst, som ber om ikke å bli navngitt, setter pekefingeren på avskaffelsen av dødsstraff i krig i 1987: “Det var den første av en serie symbolhandlinger som gradvis har hulet ut forsvaret innenifra”. En ny milepæl kom da forsvarsminister Bjørn Tore Godal i 2001 erklærte at hans fremste mål som forsvarsminister var… å øke kvinneandelen.
Under en serie svake forsvarsministre trakk det norske militæret seg inn seg selv. Desentraliseringen av forsvarsledelsen svekket samholdet i offiserskorpset. Rollen som forsvarsjef ble tømt for uavhengighet. 2005 var et nytt vendepunkt. Det året la forsvarssjef Sverre Diesen ned en forordning hvor offiserer i Forsvaret «ikke skal uttale seg om politiske spørsmål, men kun om rent faktiske, fagmilitære forhold i kraft av sin stilling». Dette bidro til å eliminere offiserene fra forsvarsdebatten.
Internasjonalisme
Nettopp fordi det tar så lang tid å bygge opp en militær kultur, må sivilister holdes stangen. Norge kjenner farene ved overdreven sivil kontroll bedre enn de fleste. De samme politikerne som med vitende og vilje hadde redusert forsvaret til «en hær uten øvelser, en marine uten fartøyer og festninger uten kanoner» oppdaget til sin skrekk at forsvaret hadde andre funksjoner enn å gi partipolitisk støtte. Da landet ble angrepet, var reformatorene ingen steds å finne. Forsvaret måtte lede seg selv. Erfaringene under 2. verdenskrig førte til en gjenfødelse av norsk realisme. Undersøkelseskomisjonen av 1945 sa at offiserene har ikke bare frihet, de har en plikt til å informere folket om tilstanden i forsvaret.
Samuel Huntington identifiserte den kritiske betydningen av sivil-militære relasjoner under den tidlige fasen av Den kalde krigen, spesielt behovet for å balansere nasjonal sikkerhet med rettighetene i et demokratisk samfunn. Han identifiserte påvirkere som former militærets rolle i samfunnet, og som krever at militære skal være i stand til å forsvare nasjonen, og samtidig til å etterleve samfunnsmessige normer og ideologier. Ledere som forstår å ikke belemre forsvaret med å til enhver tid etterleve de kaleidoskopiske endringer i intellektuelle moter, hva som i dagligtale refereres til som politisk korrekthet. Over 50 år etter at Soldaten og Staten ble publisert, er boken derfor mer aktuell enn noen sinne.
Afghanistan
La det være helt klart at forsvarsminister Faremo gjør rett i å holde øye med krigerkulturen blant norske soldatene. Røff tone kan slå over i ukultur, noe vi husker fra elitestyrken Canadian Airborne Regiment. Regimentet, som hadde en lignende rolle i Canada som Telemarksbataljonen har i Norge, ble en nasjonal skam etter at filmsnutter fra operasjonen i Somalia viste disiplinære problemer og åpen rasisme blant soldatene. Ukulturen hadde slått så dype røtter at myndighetene ikke så andre løsninger enn å oppløse regimentet. Men Faremo har ingen rett til å snakke om soldatene som om de var uoppdragne barn.
Det er politisk ledelses rolle å fungere som tolk mellom militæret og offentligheten. Noe den danske forsvarsministeren gjorde forbilledlig i kjølvannet av Armadillo-affæren, hvor danske soldater ble filmet i blodrus i Afghanistan. Major Henrik Ehlers Kragh ved Dansk Institut for Internationale Studier påpeker at det er problematisk når politikere unnlater å gi strategiske styring, men allikevel gjerne vil beholde “håneretten” når noe synes å gå galt. Soldatene må tilgis for å være usikre på hva de skal oppnå i Afghanistan, all den tid politisk ledelse har redefinert disse målene med trampolinehoppende hyppighet.
Krigen i Afghanistan har hatt høyst ulik effekt på landene som har deltatt. Mens de landene som helhjertet tok på seg de vanskeligste oppdragene – Danmark, Nederland og Canada – har sett en gjenfødelse av forsvaret, har de mange landene som har tilnærmet seg oppdraget i et defensivt modus opplevd at oppdraget virker demoraliserende. Norge er dessverre å finne blant disse. Mens danske politikere applauderer den nye krigskulturen som inntreffer som et naturlig resultat av å sende soldater i kamp, har deres norske motstykker gitt seg en oppsiktsvekkende lav terskel for å felle moralsk dom over soldatene, slik Faremo gjorde.
Ny generasjon
Faremo-episoden viser at politikerne har sluttet å spille rollen som tolk mellom soldaten og samfunnet. Norge har en unik mulighet når en ny generasjon kamperfarne lavere offiserer nå erstatter kaldkrigerne. Afghanistan-generasjonen vil prege det Norske Forsvaret i tiårene som kommer. Disse må selv ta større ansvar for å frembringe den nødvendige støtte for et sterkt forsvar i befolkningen, og de kan bare gjøre dette hvis de klart formulerer sin relevans forden nasjonale sikkerheten. I klartekst betyr dette at det er ønskelig at offiserene gis tillatelse til å vende tilbake til det offentlige ordskiftet.