Minerva 27.07-23
Høyrepartiet Vox ble spådd til valgets vinner, men velgerne ville det annerledes.
Asle Toje
Denne uken kom nyheten om at handel i eurosonen er i tilbakegang. Selskapene rapporterer fallende ordrer og stigende priser. Det øker uroen over at Eurosonen vil følge etter Tyskland inn i resesjon i årets annen halvdel.
Tegn på at eurosonen er inne i en kraftig oppbremsing ble forsterket av S&P Globals flash-indeks for innkjøp i eurosonen. Den viste nedgang i både produksjon og nye ordrer, for første gang siden inngangen til 2021. Låneetterspørselen er den laveste på 20 år.
Utsiktene for eurosonen har forverret seg de siste ukene etter at den europeiske sentralbanken hevet renten mer enn ventet, krigen i Ukraina reduserer gassforsyningen til Europa og det forserte ‘grønne spranget’ presser stadig nye avgifter på Europas produsenter.
Det var i denne kontekst spanjolene på søndag gikk til valg. Pedro Sánchez, Spanias sosialdemokratiske statsminister, presenterte dette som et valg mellom demokrati og autokrati. Han siktet til at valget kunne føre det høyreradikale Vox-partiet til makten.
Sanchez, som kom i regjering i 2018, gamblet på å holde valget tidligere enn påkrevd etter at PSOE-partiet opplevde betydelige tilbakeslag i regionale og lokale valg i mai. Dette sjansespillet ser ut til å ha halvveis lyktes.
Sánchez’ hovedmotstander, Alberto Núñez Feijóo fra konservative PP, anklaget -for å rettferdiggjøre Vox-samarbeidet- PSOEs venstreradikale koalisjonspartnere for å totalitære tendenser og for å være stuevarme i latinamerikanske diktaturer.
I forkant av valget tydet de fleste meningsmålinger på at Partodo Popular ville vinne, men ikke oppnå absolutt flertall i parlamentet, noe som gjorde at kommentatorer brukte mange setninger på en mulig koalisjon med det nye høyrepartiet, Vox.
Vox, som ble dannet i 2014, er representanter for den nye høyresiden. Partiet ble dannet av utbrytere fra PP som var misfornøyd med det de så på som PPs underdanighet i møte med euroliberalisme og veike respons på Baskerland og Katalonias forsøk på å bryte ut av Spania.
Vox deler likheter med Alternative für Deutschland i Tyskland og Rassemblement National i Frankrike. Vox er harde på innvandring, islam, og overstyring fra EU. Partiet er avklart konservativt i spørsmål knyttet til kultur, nasjon og minoriteter.
Vox gikk til valg på identitetspolitikk. De spant opp et svært banner i Madrid sentrum som viste en hånd som kastet symboler for feminisme, LHBTQIA2S+, klimaradikalisme og kommunisme i søpla.
Dette var tydeligvis et feilgrep. Vox’ stemmeandel falt fra 15 prosent i 2019 til 12 prosent i 2023: Ned fra 52 til 33 plasser i parlamentet. Til sammen fikk PP og Vox 169 plasser, færre enn de 176 som trengs for et flertall i parlamentet som har 350 seter.
De færreste velgerne ønsker Vox i regjering: 60 prosent av de spurte har oppga i en nylig Ipsos-måling at de var negative til å se Vox som del av en borgerlig koalisjon. Dette kan ha vært medvirkende til Vox’ svake valgresultat.
En Ipsos-undersøkelse fra juli 2023 viste at de fleste av respondentene så økonomiske spørsmål som viktigst, fulgt av arbeidsledighet og helsetjenester. Selv om mye av valgkampen handlet om helt andre saker.
Venstresiden fikk også hjelp av at Spania er inne i en periode med vekst. Inflasjonen i landet avtok til under 2 prosent i juni, et av de laveste nivåene i Europa. Men i mai hadde Spania den høyeste arbeidsledigheten av alle EU-land, over 12 prosent av arbeidsstyrken.
Resultatene av det spanske valget er uavklart. Verken en konservativ PP-Vox-koalisjon eller den nåværende venstreorienterte regjeringskoalisjonen fikk nok stemmer til å danne regjering. Partido Popular forventes nå å prøve å danne en bredere koalisjon.
Forhandlingene vil trolig ta tid. Uavhengig om regjeringen ender opp med å bli rød eller blå er det ingen åpenbare sammenslutninger på bordet. Det må bli en Frankenstein-koalisjon der partier som står i opposisjon til hverandre må inngå,.
Svekkelsen av det politiske sentrum er den kanskje viktigste utviklingen i spansk politikk. Mye av sentrums legitimitet lå i antakelsen om at kompromissene er å finne på halvveien. Kulturkampen har skjøvet vippepunktet mot høyre og fornyet ‘ismenes relevans’ i politikken.
Dette er mulig fordi venstresiden – som lenge la premissene for det politiske ordskiftet – synes å ha mistet retningssansen. Vox har i lang tid satt dagsorden i media med sin kulturkamp. Men det viser seg, altså, at velgerne er mer opptatt av de nære ting. Og det næreste er økonomien.
Mens mye skrives om at Europa dreier i konservativ retning er den sentrale innsikten at stadig flere land ender opp som Spania: De styres av heterogene, svake koalisjonsregjeringer. Uten mandat til å skifte kurs, eller indre enighet om hva en ny kurs er.
Det beste for økonomien kan være om Spania ikke får noen ny regjering. I 2016 gikk landet i ti måneder uten regjering, og økonomien vokste mens arbeidsledigheten falt. I enkelte leire spekulerte man åpent om det ikke ville være bedre å gi opp parlamentarismen.
Europeiske demokratier har favorisert representasjon over styringsdyktighet i så stor grad at stadig flere land styres av svake regjeringer. Når vi ser ut over Europas regjeringer er det vanskelig å unngå å bli slått av mangelen på kvalitet i mannskapene.
De maktesløse koalisjonene synes å tømme politikken for politiske talenter. Populismens fremvekst reflekterer også en frustrasjon med et politisk system som leverer floskelrik kontinuitet, når velgerne etterspør handling.
Leave a Reply