DAGENS NÆRINGSLIV 17.02.2015
American Sniper handler om Gud, Familie og Fedreland. Punktum.
Dersom kunst imiterer livet, sier krigsfilmene kanskje noe om synet på krig? Clint Eastwoods nye film «American Sniper» byr på et selvhevdende USA. Krigens redsler behandles som en nødvendig og rimelig pris å betale for å holde nasjonen trygg – og at krig ikke bare kan være nødvendig, men også bent frem oppbyggelig.
Ikke siden stimen av Vietnam-filmer på 80-tallet har noen krigsfilm vært så populær – eller så domingennde i filmlandskapet. Og ikke siden krigserotiske filmer som «Rambo» og «Top Gun» tapetserte gutte- og pikerom verden over, har det konservative Amerika hatt så god grunn til å applaudere Hollywood. «American Sniper» ligger an til å bli å bli en av de største kinosuksessene i moderne tid.
Filmens appell ligger i at den fremstiller Irak-krigen som en slags seier, mens den feirer Gud, familie og fedreland – uten forbehold. Filmen fremstår på mange måter som antitesen til glad-dekadansen som vi kjenner fra «Two and a Half Men».
Så hva gjør at filmen fyller kinosalene? For det første bryter den med den etablerte krigsfilmgenren som lenge fungerte som nasjonal selvterapi etter nederlaget i Vietnam. I filmer som «Platoon» og «Født 4. juli» tar soldatene stort sett livet av kvinner og barn – eller hverandre. Alle parter er grusomme. Ære og heroisme er tomme ord.
Den franske filmen «L’ennemi intime» fra 2007 er forøvrig et prakteksemplar i denne genren. «American Sniper» handler om spesialsoldaten Chris Kyle som med sin MK-15 snikskytterrifle satte rekord i antall drepte fiender. Filmene er trygt plantet i filmtradisjonen fra Andre verdenskrig med mye pliktfølelse, litt kameratskap, litt romanse og ingen anger. Det amerikanske militæret fremstilles som «en bit av Sparta midt i Babylon», for å bruke Samuel Huntingtons uttrykk. Antikkens Babylon heter i dag Irak og spartiatene er en tropp Navy Seals med Fantomets «onde merke» som emblem.
Her er systemet som sender soldater i krig, skjøvet i bakgrunnen.
Filmens hovedbudskap formidles av Kyles far til sønnene ved middagsbordet: «Det finnes tre typer mennesker i denne verden: Ulver, sauer og gjeterhunder». Sauene er sivilistene som ofte overbeviser seg selv om at det ikke finnes ondskap i verden og som ikke er istand til å forsvare seg når de møter rovdyr. Gjeterhundene er de som vier sine liv til å verne sauene fra ulvene. Poenget synes å være at de saktmodige bør holde mulen og takke gjeterhundene.
Eastwood fremstiller fienden som umenneskelig.
Jihadistene fremstilles som udyr som man best forholder seg til gjennom et kikkertsikte.
Soldatene fremstilles som moralsk overlegne sine kritikere. Når en medsoldat dør og et sørgende familiemedlem leser et antikrigsbrev i begravelsen, forteller Kyle sin kone at det var sinnelaget uttrykt i brevet som drepte ham. Tvil fører til tapt selvtillit som fører til utidig død. Det er som om en hånd sniker ut av Ernst Jüngers bok «I stålstormen» og lapper til «Intet nytt fra Vestfronten».