Dagens Næringsliv 4 Aug 2019
Demokratene vil bevare renheten, men trolig tape presidentvalget i 2020.
Asle Toje
I 2004 var jeg med en gruppe doktorander på studietur til Washington for å lære om det amerikanske demokratiet. Vi ble vel tatt imot i Demokratenes hovedkvarter av Bob Shrum. Han hadde ledet John Kerrys presidentkampanje, som hadde endt i nederlag.
De toneangivende i gruppen var sinte på republikanerne, de var så negative. Det var på grensen til juks, ja det var det. Shrums svar overrasket oss. Han sa at nederlaget var deres egen feil, at de hadde fortalt velgerne hva de skulle bry seg om. De hadde ikke lyttet.
Shrum avsluttet med «Vi begår ikke samme feil igjen». Han fikk rett. I 2007 så de at Barack Obama hadde bredere appell enn motkandidat Hillary Clinton og de gikk med ham. Senere tapte hun nesten for Bernie Sanders, så det var det kanskje ikke rart at hun tapte for Trump.
Men da Hillary tapte var konklusjonen en annen enn etter Kerrys nederlag. I stedet for å eie nederlaget søkte demokratene tilflukt i konspirasjoner om Russere under sengen, at valget var rigget og en rasistisk befolkning.
Det er ofte slik at store endringer skjer i det stille. Hillarys forsmedelige nederlag forgiftet sentrumsarven etter Bill Clinton og Barack Obama. Tanken om å kjempe om velgerne i sentrum fra høyresiden av partiet, er i dag upopulær.
I stedet tok partiet til å dyrke en manikeisk ‘oss og dem’ politikk, en etterligning av Fox News-opposisjonen mot Obama. Kompromissløshet er blitt en dyd og moralisme er politikk med andre midler. Dette oppildner kjernevelgerne og få andre.
Jeg fikk i fjor muligheten til å tilbringe en lang ettermiddag med en gruppe demokratiske ‘superdelegater’ i Minnesota. Tema for den timer lange samtalen var: Hvem må partiet nominere for med sikkerhet å slå Trump?
Konklusjonen var at det må være en hvit mann som ikke kommer fra kysten og som har en evne til å komme over ens med hvite velgere uten universitetsutdannelse. Helst burde han være konservativ nok til å holde en republikansk hjemstat, en ny Bill Clinton om du vil.
Stephen Bullock, sier du? Eller Beto O’Rourke? Nei, etablissementet i partiet har stilt seg bak Joe Biden som sin foretrukne kandidat. Selv om Joe er 76 år gammel, han kommer fra kysten og er arketypen på en Washington-insider.
Biden er dessuten en forbløffende svak taler. Jeg så ham en gang bysse seg selv i søvn under en tale til studentene ved Columbia-universitetet i 2006. Til hans forsvar var det lite luft i rommet og om lag halvparten av de 50 tilhørerne satt også og duppet.
Tema – USA og EU – opptok ikke mange i salen, heller ikke taleren. Midt i en setning ble Biden taus. Sekunden tikket mens han stod der med lukkede øyne, så kvapp han og fortsatte å lese fra et annet sted i manus.
Ikke overraskende kom Biden dårlig ut av den første runden av primærvalgkampsdebattene der Kamala Harris spilte rasekortet mot ham. Det var så skamløst opportunistisk at Biden ble stående å stotre. Hvis Biden ikke blir partiets presidentkandidat, hvem blir det så?
Den mest troverdige kandidaten, Elisabeth Warren, står i det gamle paradokset at hun må tape primærvalget for å vinne presidentvalget, eller omvendt. Primærvalget er blitt en ideologisk renhets-konkurranse. Hvem er mest for åpne grenser, mest skeptisk til politiet og vil bruke mest på miljøet?
Dette gjøres verre av media. Nesten alle amerikanske gammelmedier støtter demokratene og et kobbel av journalister har regien i debattene. De bruker denne makten til å kreve ‘hånden i været de som er for’ et eller annet radikalt forslag – ingen forbehold. Ja eller nei. Alle er for.
Noe forenklet kan vi si at Republikanerne kun trenger å bekymre seg for Fox News. Demokratene må bale med et kobbel av journalistene, som har meninger om hva de burde mene. Renhet belønnes med positiv dekning.
Problemet med dette er at de har glemt det sentrale spørsmålet: Vil deres kandidat slå Trump? I nummer 2 av demokratenes overfylte primærvalgdebatter, fikk vi høre at alle tror seg å kunne det.
Trump som vil snakke økonomi, lov & orden og patriotisme. Demokratene luter seg mot miljø, ‘progressive’ verdier og liberal innvandringspolitikk.
Problemet er at de igjen har glemt å lytte til velgerne, som ikke etterspør liberal innvandringspolitikk eller en dyr ‘grønn New Deal.’ De vil slite med å nå frem til ‘Reagan-demokrater’ – arbeiderklassen som stemte Trump i 2016.
Ketil Raknes skrev nylig i Aftenposten at det kommende valget er «en kamp om Amerikas sjel». Det stemmer ikke. Dette later til å bli et valg der ytterfløyene har tatt over begge partier og flertallet i sentrum vil måtte velge den som skremmer dem minst.