Publisert i E-24 12. juli 2025
For å forstå stormaktspolitikken, må du kjenne Treitschke.
Asle Toje, Utenrikspolitisk forsker og kommentator.
«He is dead, but he won’t lie down». Så sier strofen og sjelden har det vært sannere enn i tilfellet Heinrich von Treitschke (1834-1894). La det med en gang være sagt at Treitschke var rasist og han var antisemitt. Han var liberal nasjonalist, et produkt av 1800-tallet.
Fortiden befolkes av folk med andre holdninger enn hva vi har i dag. Enkelte synes å mene bibliotekene bør kontinuerlig utrenskes for å hindre at vi kommer i kontakt med utdaterte tanker. Det er åpenbart uklokt.
Da blir vi historieløse, for det finnes ikke 2025-folk i fortiden. Det forgangne er et fremmed land, de tenker annerledes der. Idehistorien er kaleidoskopisk. Gamle tanker får nye inkarnasjoner og det nytter sjelden å stagge en tanke hvis tid har kommet.
Treitschke skulle bli nasjonalismens profet, med dens lengsel etter ‘en plass i solen’. Han oppmuntret generasjoner av tyske ledere til å være stolte av Tysklands historie og av den prøyssiske hærens hovedrolle i dannelse av det tyske imperiet.
For Treitschke var patriotisme den fremste av alle dyder, og krig var ikke bare en nødvendig del av menneskehetens historie, men også en edel og opphøyende en. Om Tyskland bare grep mulighetene, ville landet bli verdens ledende stat.
I 1858 begynte han å skrive for tidsskriftet Preußische Jahrbücher, som skulle bli hans megafon. Han gledet liberalere med essayet ‘Om engelsk frihet’, hvor han sammenlignet det politiske og juridiske systemet i England med de vilkårlige maktforholdene i Preussen.
Etter hvert som 1800-tallet krysset sitt midtpunkt kollapset den liberale optimismen som hadde inspirert Waterloo-generasjonen, og etterlot det internasjonale, for neste generasjon, som et desillusjonert sted, definert av konflikt og blottet for iboende moralsk mening.
Under press fra britisk imperialisme og fransk revansjisme kom enkeltmenneskets moralske og politiske forpliktelser til nasjonalstaten til å spille en sentral rolle for generasjoner av tyske intellektuelle. Fremst var Treitschke, som stod Max Webers familie nær.
I 1866 tiltrådte han et professorat i historie og politikk i Kiel og etter raske forfremmelser ble han historiefagets far, Leopold von Rankes, etterfølger ved Humboldtuniversitetet i Berlin. I hovedstaden ble han Bismarcks fortrolige, og Vilhelm II ble oppfostret i hans lære.
Treitschke ble kjent for å hamre inn til studentene sine at: «For det første, for det andre og for det tredje er statens kjerne makt.» Et annet fyndord var: «Makt kjemper mot makt, og hvor enn den svakere står i veien for den sterkere, vil den svake underkues.»
Fembindsverket «Tysk historie i det 19. århundre», legitimerte Preussens lederrolle i Tyskland. Samtidig mistenkeliggjorde han de sørtyske monarkiene, spesielt Bayern, ved å fremstille deres selvstendighet som et produkt av fransk påvirkning.
Helmuth von Moltke, den navngjetne leder av den tyske generalstaben, leste Treitschkes historie som ung mann og skrev senere at «en ånd av patriotisme og kjærlighet til det tyske fedrelandet gjennomsyrer verket, uten å krenke den historiske sannheten; det er enestående».
Etter grunnleggelsen av keiserriket i 1871 sluttet Treitschke seg til de nasjonalliberale i parlamentet og støttet kansler Otto von Bismarck, som han før hadde vært kritisk til. Han var ofte i tottene på de sosialdemokratiske og venstreliberale partigruppene.
Treitschke avviste objektivitet i historieskrivningen og han satte sin historieforståelse i tjeneste for politiske formål. Dette er ikke nytt, de fleste regimer har sine offisielle kronikører. Mesteparten av samfunnsforskningen bekrefter den til enhver tid rådende tidsånd.
Han var populær, særlig blant studentene. Forelesningene hans var ofte overfylte, de var sosiale begivenheter. Treitschke formet generasjonen av studenter som siden ble sentrale i Tysklands regjering og administrasjon i oppløpet til verdenskrigene.
Han gikk ut fra Karl von Clausewitz’ dictum om at krig er «die gewaltsame Fortsetzung der Politik.» Seieren over Frankrike i 1870 virket samlende. På samme vis som Barthold Niebuhr beskrev 1813, denne «fryden over å dele sinnelag med alle landsmenn, høy og lav».
Heinrich von Treitschke hevdet at statens kjerne er makt, og at statens øverste moralske plikt var å fremme denne makten, nettopp for å hevde seg i møte med andre makter. Han anså internasjonale avtaler som midlertidige, nyttige i den grad det var hensiktsmessig for staten.
Resultatet var en statsbyggende maktpolitikk, der Treitschke beskrev hvorledes «statens anstrengelser» i form av militær og politisk reform banet vei «for de store personlighetene som vi kaller nasjonen og staten, til å bygge opp en nasjonal karakter for alle [statsborgere]».
I likhet med sine samtidige utenrikspolitiske tenkere; Mahan, Mackinder og Sorel søkte Treitschke å forstå mulighetene et internasjonalt system i endring frembyr. Alle så de et globalt system utgjort av stater som var avatarer for rivaliserende politiske fremtider.
Ideen om en uavhengig etikk for statlig oppførsel ble knesatt i begrepet ‘realpolitikk’. Dette refererer til et system av politikk eller prinsipper som springer ut av praktiske snarere enn moralske eller ideologiske hensyn. Ingen dyd er høyere enn nødvendigheten.
Treitschkes ‘realpolitik’ er kynisk etteraping av britisk imperialisme, presentert som et etnisk-nasjonalt prosjekt, samtidig som den fjerner seg fra liberalismens kjerne, individets frihet. Dette skulle stake ut kursen mot Tysklands katastrofale 20. århundre.
Realpolitikk ble presentert som en «høyere» moral. I praksis var dette kodeord for ‘maktbalanse’. I sitt berømte ‘Essay om maktbalansen’ (1742) bemerket filosofen David Hume at systemets oppgave er å hindre at noen enkeltstat blir så sterk at den truer de andre.
Maktbalansemekanismen er primitiv, men effektiv. Logikken er at selv om maktulikhet kan friste sterke makter til å forgripe seg på de svakere, vil denne trangen bli dempet hvis de sannsynligvis vil bli konfrontert av mektige motkoalisjoner.
I et slikt system bevares småstater gjennom stormaktenes gjensidige mistro. Det trengs ingen institusjoner; maktbalanse er i praksis selvregulerende. Dette, sammen med tro på tyskernes overlegenhet, ble brukt til å rettferdiggjøre tysk ekspansjonisme.
Treitschke så på hersketrang som et gode: «Den rasjonelle oppgaven til et lovlig konstituert folk, bevisst sin skjebne, er å hevde sin rang i verdens hierarki og å delta i menneskehetens siviliserende oppdrag.»
Sett i slikt lys, er verden et sted der en stat bare kan stole på egen styrke og jernloven er ‘dominer eller bli dominert’. Kanskje vi kan kalle ham en ‘paradigmatisk historiker’ i det at han fremmet en verdensanskuelse som hendelser skulle fortolkes i lys av.
For Treitschke var ikke historieskriving et mål om sannhet, men et middel for å vinne over leseren for hans eget syn på nåtiden. Slik minner Treitschkes tid om vår egen: Historiske begivenheter mobiliseres oftest når nåtidens politikk skal rettferdiggjøres.
Jeg nevner dette siden vi i vår tid ser en lignende utvikling der Treitsckhes grunnsyn er å finne i maskerte versjoner blant alle stormaktene- noe som forklarer deres bevegelse i retning av maktsøken, avskrekking, styrket nasjonalt samhold og innflytelsessfærer.
Det interessante er at mens arven etter Treitschke ble en kalket grav i Tyskland, migrerte tradisjonen til USA etter krigen og ble kilde til ‘den realistiske skolen’ – ofte målbåret av tysk-amerikanere, navn som Morgenthau, Waltz, Niebuhr, Gelb, Mearsheimer og Wertheim.
Realisme er på ny den dominerende skole innen amerikansk utenrikspolitikk under Trump. Handlingens menn som tror mangel på akademiske laurbær gjør dem fritatt for enhver intellektuell innflytelse, er ofte droner i hendene til en eller annen halvt glemt historiker.
Erfaringene med endeløse verdikriger, antinasjonalisme, nyliberal økonomisk doktrine og autoritære stormakter har banet vei en ny generasjon amerikanske ledere som ser det globale som et desillusjonert sted, definert av konflikt og blottet for iboende moralsk mening.
Hvorfor skulle Treitschke være amerikansk realismes far, hvorfor ikke Machiavelli eller Thukydid? Fordi det er vanskelig å overdrive hvor innflytelsesrik Treitschke var før 2. verdenskrig. Ikke bare i akademia, men i det offentlige ordskiftet.
Hvorfor glemmes han? Trolig fordi han var så intolerant, var det fristende for etterfølgerne å føre opp annet farskap på sin intellektuelle fødselsattest. Ur-realisten Hans Morgenthau overdrev nok arven fra Max Weber og Karl Schmitt, mens han underdrev Treitschke.
Mens Treitschkes refleksive rasisme, militarisme og mistro mot jøder og katolikker er umulig å forsvare, har hans verdensanskuelse, tanken om at verden består av uforutsigbare stater, hvis makt du ikke kontrollerer og interesser som du ikke definerer, blitt skoledannende.
Dette bidrar til å forklare amerikansk utenrikspolitikk. Trumps USA har ikke permanente venner, kun interesser. Maktbalanse trenger ikke institusjoner som FN, som nå vanskemkter. En stats økonomiske og militære makt avgjør hvilke hensyn Washington tar.
En mulig grunn til den stilltiende rehabilitering av Treitschkes grunntanker er at liberal verdensanskuelse ikke lengre bidrar til å forklare verden, kun beklage den. Det er med paradigmer som i vitsen der to menn angripes av en bjørn og den ene snører joggeskoene.
Den andre sier ‘er du sprø, du kan ikke løpe raskere enn en bjørn!’ Førstemann svarer ‘jeg trenger ikke løpe raskere enn bjørnen. Jeg trenger bare løpe raskere enn deg’. En forklaringsmodell trenger bare å forklare mer enn konkurrenten.