Morgenbladet Mar 22, 2019
«You’re not singing anymore!» Det finnes knapt noe mer tilfredsstillende enn å stemme i britiske fotballsupporteres hymne til eplekjekke motstandere som har fått luften slått ut av seg. På en uke ble det blå supporterbrølet erstattet av det røde da antatte venstreradikale angrep på Justisministerens bil og hjem overraskende ble til siktelse mot hans samboer for det samme.
Og forutsigbart har høyresiden gått fra å synge at politisk teater bør anmeldes (til politiet!) til kulturvenstre synger for full hals at de vil ha personlig beklagelse fra Statsministeren, intet mindre. La oss ha en ting klart: Statsminister Solberg har ingen ting å beklage. Er det noe vi alle kan ta med oss fra denne dels triste og dels latterlige affæren – så er det hennes råd om å unngå spekulasjon.
Ytringsfrihetens grenser er en annen sak. Er det greit at teaterstykket Ways of Seeing brukte video av assorterte Frp’eres private hjem i et kunstnerisk prosjekt, som også er et politiske prosjekt? Stykket «tematiserer» overvåking og rasisme, blant annet ved å «kartlegge nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn». Disse inkluderer visst Justisminister Wara.
Rettssystemet har henlagt saken mot Black Box. Ytringsfriheten står sterkt i Norge. Folk burde uansett vite bedre enn å anmelde hverandre for ytringer. Det er en forstemmende trend, dette at krenkelse og mot-krenkelse ofte ender opp i et felles stormløp mot ytringsfriheten.
Rettsliggjøringen av samfunnet har fått enkelte til å tro at loven er destillert samfunnsmoral, noe den ikke er. Mange ting er lovlig og på samme tid kjipt, sjofelt eller utilrådelig. Norge er et åpent samfunn. Våre ledere lever, for det meste, på åpen adresse som borgere i samfunnet de representerer. Det er gjort mulig av at få har misbrukt åpenheten slik Black Box gjorde.
For Black Box tramper på skillet mellom det offentlige og det private. Å få hjemmet filmet kan trigge sinne og avmakt i noen og enhver. For det er ikke irrasjonelt å være redd. I Sverige har venstreradikale hatt hell med å møte opp på døra til meningsmotstandere, vandalisere eiendom; skremme barna, ringe opp arbeidsgivere. De er hva min gamle professor kalte ‘drittfolk’.
På samme måte som våre lederes telefonnumre ikke er fritt tilgjengelig, vil deres bopel også trolig skrubbes fra det offentlige rom. På samme måte som våre lederes telefonnumre ikke er fritt tilgjengelig, vil deres også deres bopel trolig skrubbes fra det offentlige rom. Så ble samfunnet litt kaldere. Det fine med å være aktivist er at man alltids kan protestere mot konsekvensene av ens egen aktivisme.
På høyresiden sitter det langt inne å erkjenne at det er forsvinnende liten sjanse for at PST ville siktet Justisministerens samboer uten fellende bevis. Fallhøyden er for stor til noe annet. Wara er trolig ferdig som Justisminister. Det er ingen brannmur mellom ham og samboeren. Cæsars kone må være hevet over mistanke, sa romerne og de hadde et poeng.
På venstresiden er man for opptatt med å kreve unnskyldninger at de ikke ser hvordan venstrevridd sentimentalitet har bidratt til teatrets irrelevans. På tross av at det hele tiden settes opp politiske stykker, avstedkommer disse svært lite debatt. D̶e̶ ̶f̶æ̶r̶r̶e̶s̶t̶e̶ ̶g̶å̶r̶ ̶p̶å̶ ̶t̶e̶a̶t̶e̶r̶ ̶f̶o̶r̶ ̶p̶o̶l̶i̶t̶i̶s̶k̶ ̶r̶e̶t̶t̶l̶e̶d̶n̶i̶n̶g̶, nei stryk det: de færreste går på teater.
Black Box-regissør Pia Maria Roll klager over at folk som ikke har sett stykket kritiserer stykket. Som om Black Box står for en grad av mangfold og uforutsigbarhet som gjør slik forsiktighet påkrevd? Som ivrig teatergjenger kan jeg med sikkerhet si politisk teater stort sett er dårlig politikk og dårlig teater. Stykkene er stort sett rørende forutsigbare: rødt er snilt, blått er slemt og regi er oppskrytt.
Norsk politisk teater er så rettroende at det kunne minne om en performance, altså et sarkastisk skuespill om privilegerte kulturarbeidere som forsøker å forstå sin samtid i kraft av sin egen fordomsfullhet. Det at Black Box må trå over streken for å skape debatt er ikke et tegn på styrke, det er et tegn på irrelevans.