Publisert i E24 den 01 november 2023
Krigen i Ukraina og Israel tvinger Norge til å konfrontere liberale illusjoner.
Stormaktspolitikk? Avisleseren må unnskyldes for å kvekke ‘hva behager’. Vi lærte da på skolen at stormaktspolitikken ble avløst av supermaktenes tidsalder? Deretter fulgte en periode vi enda ikke helt vet hva vi skal kalle, så vi brukte plassholderen «etter den kalde krigen».
Og på tross av dette støter vi stadig oftere på dette ordet stormaktspolitikk, som om det var selvforklarende. Pressen tilfører allmennheten kun øyeblikksbilder fra de verdenspolitiske dramaene som nå utspiller seg i Ukraina, Armenia og Israel. En krig kommer sjelden alene.
Når stormaktene kolliderer er det som om solbrillene med sine forvrengende filtre glir ned på nesen og vi skuer realitetene i grelt lys. Begrepet stormaktspolitikk beskriver punktet der ulike hendelser flyter sammen i strømninger, i en sammenheng, om du vil. La oss nevne noen slike hendelser:
Kun en av statslederne fra verdens stormakter møtte opp til FN-uka i år. Hvorfor? Er det ikke å skyte spurv med kanon når USA plasserer ikke en, men to av sine overmektige hangarskipgrupper utenfor Israel, når det er Hamas som skal bekjempes? Og hvorfor er mullaene i Iran blitt bestevenn med Kina?
Hvordan kan Russlands økonomi vokse raskere enn de Europeiske, når det er vi som sanksjonerer dem? Hvorfor vil republikanerne redusere Amerikas rolle og ansvar i verden når det skal være selve kilden til USAs makt og prestisje? Hvor skal vi lete når ekspertene er upålitelige og oraklene tar feil?
I år 1900 skrev redaktøren av Jahrbuch der Weltgeschichte at «Tidens grunnstrømninger tilsløres av […] det offentlige ordskiftet, det forsvinner under det skum som virvles oppi kampen mellom de små, personlige og lokale øyeblikksinteresser, de skjules» av diplomatiet, av politikerne og av mediene.
Da – som nå- er utfordringen narrativ, altså når budskap blir valgt og vinklet slik at de systematisk bekrefter etablerte sannheter [les: fordommer]. Mennesket har en hang til å velge godhet over virkelighet. Også når dette medfører å utdefinere mer troverdige forklaringer.
En slik godhets-sannhet, er troen på at Vesten leder verden. At verden uavviselig kan, vil, bør og skal bli mer som oss. I virkeligheten ønsker ikke engang Vesten å bli mer som Vesten. Makter på randen av hva våre eliter definerer som folkeskikken, har vokst seg sterke. Og Europa? Europa har tapt seg.
Statsvitere inndeler internasjonal politikk i tre nivåer: Individnivået med sine verdier; statsnivået med nasjonale interesser og det systemiske, hvor makten rår. Teoretikeren Kenneth Waltz oppsummerte verdenspolitikken i tre ord: Man, the State and War. Makt er, i siste instans, våpenmakt: War.
I verdenspolitikken er det slik at lange perioder med stabilitet kan avløses av korte, skarpe brudd: Eller et ‘vendepunkt’ [inflection point] slik President Biden kalte det i en tale til det amerikanske folk 18. oktober. Han forklarte at USA nok en gang må gripe inn for å unngå noe verre.
Amerikanere er ikke overbevist. Biden gjentok han ikke har tenkt å sende amerikanske soldater i nok en endeløs krig. Irak og Afghanistan-krigene er fremdeles ferske i folkeminnet og ønsket om å dø i enda en liberal verdikrig, synes å være begrenset. De væpnede styrkene sliter med rekrutteringen.
Rivalene vet dette. Russland ville ikke våget å invadere Ukraina, dersom de trodde USA ville gå til krig. For også USA nøt ‘fredsdividenden’ og gikk, tidlig på 2000-tallet bort fra å dimensjonere forsvaret for å kunne utkjempe to storkriger samtidig. Uheldigvis er dette hva USA kunne trengt akkurat nå.
Dette er viktig, fordi i vårt internasjonale system er det én -USA- stat som opprettholder den internasjonale orden. Amerika var 2. verdenskrigs store vinner og de bygget etterkrigsordenen rundt seg. Sammen med sine mange venner og allierte utgjorde de Vesten, tidenes mektigste maktblokk.
Nå utfordres Vestens lederskap. Når mye av verden ikke sanksjoner Russland, er det et tegn på at de ikke adlyder Vesten. De er stoler ikke på vår dømmekraft. Når det blir færre demokratier i verden er det også et tegn på at Vesten er svakere enn før. Våre belærende ledere vekker ikke lengre respekt.
Få ønsker lære om krigens nødvendighet fra land som ikke kan forsvare seg selv. Vesten er prisgitt USAs militære. I dag har USA 1-4-2-1 doktrinen. 1: forsvare hjemlandet; avskrekke fiendtligheter i 4 ulike regioner; kunne raskt gripe inn i 2 nesten samtidige konflikter og å vinne 1 av dem.
Problemet er at USA nå må velge hvor de vil vinne. De er fastlåst i en stedfortrederkrig med Russland, som har kostet 76,8 milliarder dollar, så langt. Verre: USA har gitt bort mye våpen som de ikke har rukket erstatte. Krisen i Midtøsten er så truende at Biden har måttet fly til krigen.
Kort fortalt frykter USA at Israels motsvar overfor Hamas kan få araberstatene til å kutte oljeproduksjon og sende verdensøkonomien i halespinn; eller verre Iran kan slippe løs Hizbollah på Israel fra Libanon og kanskje gjøre det nødvendig for USA å gripe inn, slik de gjorde 1982-1984.
I en slik situasjon frykter amerikanerne at deres skrinne lagre av presisjonsmissiler kan oppmuntre Kina til å angripe Taiwan. Uten amerikansk missil-regn vil Kina kanskje kunne erobre øya. Kina er i økonomisk krise og kunne trenge en distraksjon. Den enes krise er, som kjent, den andres mulighet.
Samtidig hamrer Russland løs på Ukraina i en ny storoffensiv, vel vitende om at vestens samlede fokus ikke lengre er på Donetsk. Det var derfor var allierte Tyrkia nylig kunne påstå at de ikke bistod Aserbajdsjan med å etnisk renske Nagorno Karabakh, og Vesten valgte å tro dem på det.
Det er derfor vi igjen snakker vi om stormaktspolitikk. Fordi hard makt på ny er systemets valuta. Den slags harde makt som springer ut av munninger. De stater som har evnen til å føre krig i stor skala, er stormakter, de som ikke har det, er det ikke.
Det er derfor få bryr seg om hva verdens 3. og 4. største økonomier -Japan og Tyskland- måtte mene. Det er derfor de avdankede stormaktene Frankrike og Storbritannia sitter i baksetet, selv om de har plass på FNs sikkerhetsråd. Og det er derfor USAs president virker så presset.
I mellomtiden har Norge skiftet den forsiktige Utenriksminister Huitfeldt med ‘Davos-Espen’ Barth Eide som minner om en tenåring som han har fått lånt nøklene til familiens bil. Fred i Jerusalem i dag, vinne krig i Kiev i morgen og så redde verden fra klimagasser. Det synes overmodig, fordi det er overmodig.