Dagens Næringsliv 30 Dec 2018
Hvordan er troverdigheten til de som vil avkolonialisere universitetene?
For en tid tilbake ledet jeg et forskerseminar. Det var tett på talerlisten med et tyvetalls professorer rundt bordet. Etterpå kom en av dem til meg og fortalte at en kvinnelig professor følte seg diskriminert. «Hvorfor» lurte jeg? Hun følte seg oversett. Men hun hadde jo fått ordet flere ganger enn noen andre i forsamlingen? Briten, en gigant på sitt felt, rådet meg likevel til å beklage.
Men professoren hadde fått ordet gjentatte ganger? Jo, men hun følte at hennes synspunkter var underrepresentert i forsamlingen. Men, påpekte jeg, alle har da sine perspektiver og ordstyrers rolle er å la alle komme til på like fot? Jo, han var enig, men rådet meg likevel til å beklage, for å unngå ubehageligheter. Hun driver med «grievance studies», la han megetsigende til.
Det var første gang jeg hørte den uoffisielle samlebetegnelsen på en klynge universitetsfag; kjønnsforskning, kriminologi, ved side av en bukett identitetsstudier, som fokuserer på uretter som springer ut av påstått maktdynamikk som det påstås er iboende i samfunnet. En mulig norsk oversettelse er ‘krenkelsestudier’.
I år er det femti år siden1968. I boka «The Long ’68: Radical Protest and Its Enemies» hevder Richard Vinen at de fleste av ideene som 68erne gjorde til sine, har formet vestlige samfunn mindre enn man skulle tro. Men de er fortsatt med oss, DELS fordi de fant gjennomslag ved universitetet.
Krenkelsestudier er forposten i den turbulensen som feier over universiteter i hele den vestlige verden. I det ytre har de til felles et ønske om å rette opp historiens uretter – og innstifte en ny rettferdighet.
Dette finner sin form av et slags ‘krenkokrati’ hvor ulike grupper får ulike fordeler etter hvor mye de har lidd og hvor gode de er til å få andre til å anerkjenne det samme. Dette er ikke alltid lett.
I Norge falt hjulene av av-kolonialiseringsbevegelsen da noen påpekte at om ‘koloni’ og ‘kolonimakt’ er de eneste alternativene, så var Norge visselig en dansk koloni.
Ekkoene fra denne rørsla høres i den pågående ikonoklasmen der en ny generasjon studenter dømmer historien og OPPDAGER TIL SIN FOrFERDELSE at mennesker som levde i 1918, eller 1818 ikke hadde samme verdier som det moralske 2018.
Historiske statuer fjernes, malerier av de hvite mennene som bygde universitetet stues bort og konservative talere blir FORSØKT nektet tilgang til universitetets podier. Det er en intolerant form fortoleranse, hvor ‘retten’ til ikke å bli krenket settes over opplysningstidens friheter.
Krenkelsestudier og postmodernisme går hånd i hånd. Postmodernisme er mangt, det er også et røverspråk, som ubesværet av empiri og metodekrav simpelthen stipulerer sine sannheter, uansett hvor idiotiske de måtte være, som at penis skaper klimaendringer FORDI DE SoM HAR EN SLIK TOLKER ISBREER FEIL.
En artikkel som hevdet nettopp dette ble publisert i det velansette tidsskriftet Progress in Human Geography i 2016. Den fikk forskerne James A. Lindsay, Peter Boghossian og Helen Pluckrose til å spørre seg om det fantes grenser for hva slags vås vitenskapelige tidsskrifter ville trykke?
Som en test skrev de på kort tid 20 akademiske artikler, hvor om lag halvparten ble antatt. En av disse hevdet de å ha gjennomført en toårig studie med “tematisk analyse av spisebord-dialog” for å avdekke mysteriet om hvorfor heteroseksuelle menn spiseR på puppe-restauranten Hooters.
En annen, som ble kåret til å være et fremragende stykke forskning av tidskriftet Gender, Place & Culture, konkluderte at hunders jokking i parken er representativ for menns ‘voldtektskultur’. En tredje artikkel med tittelen “Vår kamp er min kamp», var i stor grad kopiert fra Hitlers “Mein Kampf “.
De tre akademikerne har blitt kalt spøkefugler, men prosjektet minner mer om en kvalitetskontroll. De blandet ekte fagsjargong med spinnville konklusjoner, som at menn bør disiplineres som hunder for å fri oss fra ‘voldtekstkulturen’ som hundene den tidligere nevnte studien tilsa reflekterte eierne.
Da de la frem studien skrev de tre forfatterne: «Noe har gått galt ved universitetet – spesielt i enkelte fag innen humaniora. Forskningen som er mindre opptatt av å finne sannhet enn å fremme sosiale klagemål, har blitt fast etablert, om ikke helt dominerende, innenfor disse fagfeltene.»
Under lunsj spurte jeg den britiske professoren om hvorfor jeg skulle beklage for en urett som ikke var begått. Han sukket fortalte om uretter kvinner ved universitetet hadde opplevd da jeg var barn, de hadde måttet lide mye.
Det er åpenbart sant, men hva hadde det å gjøre med denne situasjonen? Om noe var det underlig at jeg skulle beklage til noen som er over meg i det akademiske hierarkiet for uretter jeg selv ikke har begått? Jeg beklaget ikke.