BERGENS TIDENDE 02.11.2014 Side 2-3
Dette er historien om en liten stormakts velmakt og forfall.
I verdenshistorien er det mange eksempler på små stater som yter over evne, men få kan måle seg med Sverige. Knapt noen stat har, i forhold til sin størrelse, bidratt mer til den moderne verden enn våre naboer. På tross av en liten befolkning, klarte landet i 200 år å være en stormakt av første rang. I disse ubåttider er det lett å glemme at den blågule fanen engang dominerte Nord-Europa. Tyske mødre skremte barn med «Bet Kinder, bet! Morgen kommt der Schwed!». (Be barn, be! I morgen kommer svenskene!)
Sveriges velmakt sprang ut av godt lederskap og oppfinnsomhet. Av statsmenn som Axel Oxenstierna og vitenskapsmenn som Alfred Nobel. Etter Napoleonskrigene løste Sverige inn sine sjetonger i stormaktsspillet. Tilbaketrekningen fra stormaktspolitikken sparte dem for verdenskrigene som rev ned Europas gamle eliter. I mellomtiden industrialisertes Sverige. Mens naboene drev med krimskrams, bygget svenskene biler, tog og fly.
Landet var så sterkt, at svenskene følte de ikke trengte å velge side under Den kalde krigen. Sverige kom med årene til å definere seg selv gjennom sitt eget lederskap. «Det er typisk norsk å være god» er sosialdemokratisk lånementalitet fra Sverige. Mens den lille stormakten formet verden gjennom sin teknologi, sin ideologi og sin kapital, er det knapt noe land som er blitt formet mer av Sverige, enn nettopp Norge.
Svenskene dro sine egne veier. De fortsatte faktisk å kjøre på feil side av veien helt til 1967. Her ligger at annet særtrekk ved Sverige. Folkeavstemningen om en eventuell omlegging endte i et klart «Nei». Myndighetene gjennomførte omleggingen allikevel. Som Lars Trägardh påpeker i boka «Är svensken människa?», har Sveriges seiersoppskrift ligget i evnen til å trekke i flokk. Dette går igjen i alle nordiske land, men Sverige hadde også en oppdragende elite som kunne gi prosjektet retning.
Det er i så måte passende at det var adelsmannen Olof Palme som gjenreiste de svenske stormaktspretensjonene. Igjen er norske tanker om å være en «humanitær stormakt» lånt fra svenskene. Norges eksepsjonelt sjenerøse asylpolitikk og bistandspolitikk er uforklarlig uten referanse til Sverige – hvor utenrikspolitisk aktivisme har fungert som et substitutt for tapt stormaktsstatus.
Under Palme forsøkte Sverige fremstå som – en «tredje vei» – mellom Sovjet og USA. Dette var et luftslott, men i Sverige følte de fleste et behov for å late som om de trodde på Sverige som et alternativ til kapitalisme og kommunisme (for de andres skyld). Svensker er i så måte mer kollektivistiske enn nordmenn og dansker.
Mens forsøkene på sosialisme i de fleste land endte i undertrykkelse og/eller stillstand, leverte det svenske sosialdemokratiet vekst og frihet. Sveriges eliter sluttet at alle verdens land kunne, ville og burde bli mer som Sverige: som slagordet «Världens modernaste land» fremhevet. Svenskene har i en forbløffende grad lyktes med å eksportere dette selvbildet. Sverige forblir en avgud for venstresiden i mange vestlige land – et sosialdemokratisk Shangri-la.
Da sosialismen viste seg å være et blindspor, omkalfatret Sverige seg og ble best på individualisme og liberalisme. Mens svensk pop dominerte hitlistene, tok svensk mote og svensk design verden med storm. Unge i Shanghai, Athen, San Francisco og Paris kjøper all innmaten til sin første hybel på Ikea, kler seg til fest i H&M med svensk prevensjon på innerlommen, drikker sin første Prip . Nei nå overdriver jeg. Svensk øl er en av de få ting de ikke har klart å pakke og selge bedre enn de andre.
Svensk suksess har medført en ikke ubetydelig mengde misunnelse blant nabolandene. Hvor impotent lillebrorkomplekset er, ble klart for meg da jeg denne uken besøkte Island. Der fikk jeg høre hvor venstrevridde og humørløse vi nordmenn er. – Og så jeg som ikke engang visste at de fikk inn NRK på Island. Jeg måtte erkjenne at vi nordmenn sjelden ofrer Island en tanke. Vi vet at de finnes, og vi tror de driver med fisk. Slik har Sverige det med Norge.
I de senere år har skaren av land som etterligner Sverige blitt færre. Dette kommer ikke minst av svensk innvandringspolitikk. Matthew Engel skrev i The Financial Times i 2008: «() det er en økende forståelse for at «den svenske modellen» – eksepsjonelt sjenerøs velferdsstat kombinert med en usedvanlig sjenerøs tilnærming til innvandring – ikke er holdbar. Dette har vært grunnlaget for Sveriges image i utlandet, og landets eget selvbilde. På en stilltiende, veldig svensk måte, vil dens kollaps sannsynlig bli traumatisk».
Kollapsen har uteblitt. Sverige har fortsatt som om vi forsatt var på 1990-tallet, og er blitt stadig rarere, sett med norske øyne. Tilbudet om å gi absolutt alle flyktninger fra borgerkrigen i Syria – potensielt flere millioner mennesker – asyl, fremstår som virkelighetsfjernt; de endeløse utrenskningsprosessene i barnelitteraturen, intolerant; innføringen av det «kjønnsnøytrale» «hen», bisart; hundsingen av landets tredje største parti Sverigedemokraterna, smålig. Og; iveren etter å søke diplomatiske konfrontasjoner med Russland mens de avvikler sitt eget forsvar, fremstår som dumt.
Hvorfor har dette skjedd? Den danske forfatteren Mikael Jalving finner i boken «Absolut Sverige: En rejse i tavshedens rige» svaret i hangen til fortielse. Han finner røttene til denne tausheten i overklassen, som vi mangler i Danmark og Norge. I Sverige definerer i større grad elitene hva som er godt, sunt, viktig og riktig. Som det står over universitetsbygningen i Uppsala «Tänka fritt är stort, men tänka rätt är större». De autoritetstro svenskene aksepterer elitenes sannheter, også når elitene viser seg å være frådende radikalere.
I så måte kan Sveriges store fortrinn synes å ha blitt landets svakhet. En elitedrevet orden er bare så god som sine eliter. Og her ligger det, potensielt, viktigste utfallet av den mislykkede ubåtjakten i Stockholms skjærgård: Lederskapets respons har fremstått som svak og inkompetent. Det har fått flere svensker til å spørre seg på hvem som skal forsvare dem i en verden som synes truende. Ute i verden har landet blitt til spott og spe. Det smerter i et land som så inderlig ønsket å være et forbilde.