NATO vakler fordi Europas svakhet undergraver amerikansk stormaktspolitikk.
Publisert i E24 den 5 juni 2026
Alle vet at ingen allianse varer evig, men når den alliansen vi selv stoler på slår sprekker, oppleves dette som noe i retning av et overgrep. Det er noe av grunnen til at norske nyhetsfortolkere daglig formidler hvor moralsk trigget de er over USAs utenrikspolitikk.
En ting vet jeg: Hvis du slutter å se verden ut fra hva du liker og misliker, og i stedet ser ting for det de faktisk er i seg selv, vil du finne mer indre fred. Og du vil kanskje også forstå mer av utenrikspolitikken. La oss prøve dette på NATO.
NATOs ministermøte i Helsingborg i mai var panisk opptatt av å betone samhold, omtrent slik par på randen av skilsmisse poster i sosiale medier. For USA vil ikke lengre produsere sikkerheten Europa konsumerer.
Dette er, historisk sett, ofte hvordan allianser svekkes. Europas økonomiske svekkelse, politiske idealisme og militære svakhet er ikke lenger bare er et problem for europeerne. Tripletten har blitt en amerikansk utfordring.
Stephen Walt skrev i standardverket The Origins of Alliances (1987) at stater ikke allierer seg ut av lojalitet eller verdifellesskap, men som svar på trusler. Allianser eksisterer kun så lenge medlemsstatene fortsatt oppfatter trusselen som alvorlig nok -og byrdene som akseptable.
USA distanserer seg ikke til tross for europeisk forsvarløshet, men delvis på grunn av den. En allianse hvor den ene parten forblir en utgiftspost, mens den andre bærer kostnadene i en stadig mer krevende internasjonal situasjon vil, over tid, bli mindre attraktiv for allianselederen.
Walt hevder at allianser «ikke dannes fordi stater liker eller stoler på hverandre, men fordi de trenger hverandre». Det er dette som gjør NATOs tilstand i 2026 mer alvorlig enn den umiddelbart ser ut. Russlands invasjon av Ukraina revitaliserte alliansen, på overflaten.
De krigerske taler fra Europeiske ledere virker være ‘for lite og for sent’ til å stagge oppsmuldringen av kontrakten som bandt amerikansk makt til europeisk sikkerhet. Dette begynte lenge før Trump. Alt på 1960-tallet vokste gapet i militære kapasiteter over Atlanteren.
USA bar stadig større globale byrder. Amerikanerne utviklet atomparaply og evnen til å bruke militærmakt over hele jorda; europeerne ble, trinnvis, til underordnede. Kennedy-administrasjonen forsøkte visselig å presse fram større europeiske bidrag til kollektivt forsvar.
Samtidig forsto Washington at økt byrdefordeling fordret større europeisk innflytelse over alliansen. Harmel-rapporten fra 1967 var derfor ikke bare et kompromiss, men et forsøk på å forhindre en allianse med én sikkerhetsprodusent og mange sikkerhetskonsumenter.
Harmel tok mål av seg å være NATOs gulvplanker. Rapportens språk var diplomatisk, men innholdet var realistisk. Amerikanerne signaliserte at dersom europeerne skulle få ‘tilsvarsrett’ i vestlig strategi, måtte de også bære mer av byrdene.
Allerede her var den eksponerte reaktorkjernen i dagens NATO-nedsmelting synlig: Forholdet mellom amerikansk makt og europeisk kapasitet var fullstendig ute av balanse. Så tokt den innenrikspolitiske enigheten bak amerikansk internasjonalisme til å smuldre.
Robert Tucker beskrev i den nyaktuelle The Radical Left and American Foreign Policy (1971) dette som et brudd i forestillingen om ‘meningen med USAs makt.’ Hvorfor skulle egentlig USA fortsette å bære kostnadene ved å verge andre rike industrinasjoner?
Europeernes hang til halvhjertet støtte var frustrerende, men fremdeles akseptabel, gitt Den kalde krigens logikk. På 1990-tallet forsvant denne trusselen uten at alliansestrukturen ble endret. Europeerne svekket så forsvarsevnen ytterligere.
De ‘veddet gården’ på integrasjon og multilateralisme. Amerikanerne fortsatte å investere i militær dominans og global maktutøvelse. Trenden var at jo mindre europeerne var i stand til å bære reelle byrder, jo mer eksplisitt ble USAs krav på lederskap.
Stanley Sloan kalte dette en «forsvarsavhengighetskultur». Europas sikkerhet ble i praksis outsourcet til Washington. Det handlet ikke bare om materiell avhengighet, men at amerikansk betalingsvilje ble antatt å være et permanent trekk ved NATO.
Mancur Olson beskrev alt i The Logic of Collective Action (1965) hvordan kollektiv sikkerhet skaper gratispassasjerer. De små og mellomstore har sterke incentiver til å underinvestere dersom en annen uansett garanterer sikkerheten.
NATO utviklet en unnasluntrerkultur. Det var det ansvarlige sentrum som førte oss opp i dette uføret. Jonas G. Støre, Espen B. Eide, Erna Solberg og Ine M. E. Søreide bedrev hva Kjell Dragnes kalte en ‘styrt avvikling’ av forsvaret.
Slik var det i mange land. Glenn Snyder påpekte i Alliance Politics (1997) at enhver allianse balanserer frykten for å bli forlatt og frykten for å bli dratt inn i andres konflikter. En dag våknet USA opp og innså at europeerne koster mer enn de smaker som allierte.
Trump representerer altså ikke et brudd, men en rask akselerasjon av en langsiktig trend. Obama hadde varslet en “dreining mot Asia”, og strategiske dokumenter fra begge partier har i over et tiår definert Kina som USAs hovedrival.
I dette bildet fremstår Europa som en distraksjon. Frustrasjon over Natos ujevne byrdefordeling er å finne langt utenfor MAGA-leiren.
Forholdet mellom amerikansk makt og europeisk kapasitet aktiveres av at det skakkjørte Europas ‘storstilte opprustning’ delvis er skrivebordsøvelser – mens USAs makt er avtagende.
Thomas Schelling understreket i Arms and Influence (1966) at avskrekking er mer psykologisk enn militær. Det avgjørende er fiendens tro på at slagkraft vil benyttes. Under den kalde krigen var det liten tvil om at et sovjetisk angrep på Vest-Tyskland ville utløse amerikansk inngripen.
I 2026 er USA i ferd med å lide sitt, kanskje, verste prestisjenederlag noensinne i Iran. Den pinlige oppvisningen har vist at USA er svakere enn før. Vil amerikanske velgere akseptere økonomisk armod og døde amerikanere for provinser i Europas periferi? I 2026 er dette simpelthen usikkert.
NATO-lederne i Helsingborg visste dette, derav de mange besvergelsene om alliansens hellighet. NATO befinner seg i en klassisk alliansekrise hvor institusjonen fortsatt eksisterer, men hvor den politiske vilje som gir dem troverdighet, fordamper.
Europas problem i 2026 er ikke bare amerikansk alenegang, men at mulige kostnader ved å forbli Europas sikkerhetsleverandør anses som høyere enn mulige fordeler. Og løsningen? Den er selvinnlysende. Europa må endre byrdefordelingen i NATO.
Det er trolig for sent, men nyttig lell.
