Morgenbladet Sep 15, 2020
Ytringsfrihetens grenser og trusselens makt.
«You’re not singing any more!» Det funnes knapt noe mer tilfredsstillende enn å stemme med i britiske fotballsupporteres hymne til eplekjekke motstandere som har fått luften slått ut av seg. På en uke ble det blå supporterbrølet erstattet av det røde da antatte venstreradikale angrep på Justisministerens bil og hjem overraskende ble til siktelse mot hans samboer for det samme.
Og forutsigbart har høyresiden gått fra å synge at politisk teater bør anmeldes (til politiet!) til kulturvenstre synger for full hals at de vil ha personlig beklagelse fra Statsministeren, intet mindre. La oss ha en ting klart: Statsminister Solberg har ingen til å beklage. Er det noe vi alle kan ta med oss fra denne dels triste og dels latterlige affæren – så er det hennes råd om å unngå spekulasjon.
Ytringsfrihetens grenser er en annen sak. Er det greit at teaterstykket Ways of Seing brukte video av assorterte Frp’eres private hjem i et kunstnerisk prosjekt, som også er et politiske prosjekt? Stykket ‘tematiserer’ overvåking og rasisme, blant annet ved å «kartlegge nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn». Disse inkluderer Justisminister Wara.
Rettssystemet skal avgjøre om Black Box gjorde noe straffbart. Det er tvilsomt om domstolene engang vil høre saken, for ytringsfriheten står sterkt i Norge. Folk burde uansett vite bedre enn å anmelde hverandre for ytringer. Det er en forstemmende trend, dette at krenkelse og mot-krenkelse ofte ender opp i et felles stormløp mot ytringsfriheten.
Juss er en avsporing. Rettsliggjøringen av samfunnet har fått enkelte til å tro at loven er destillert samfunnsmoral, noe den ikke er. Mange ting er lovlig og på samme tid kjipt, sjofelt og utilrådelig. Norge er et åpent samfunn. Våre ledere lever, for det meste, på åpen adresse som borgere i samfunnet de representerer. Det er gjort mulig av at få har misbrukt åpenheten slik Black Box gjorde.
For Black Box tramper på skillet mellom det offentlige og det private. Å få hjemmet filmet kan trigge sinne og avmakt i noen og enhver. For det er ikke irrasjonelt å være redd. I Sverige har venstreradikale hatt hell med å møte opp på døra til meningsmotstandere, vandalisere eiendom; skremme barna, ringe opp arbeidsgivere. De er hva min gamle professor kalte ‘drittfolk’.
På samme måte som våre lederes telefonnumre ikke er fritt tilgjengelig, vil deres bopel også trolig skrubbes fra det offentlige rom. Selv ikke hardhudede politikere vil utsette sine familier for aktivister. På høyresiden sitter det langt inne å erkjenne at det er forsvinnende liten sjanse for at PST ville siktet Justisministerens samboer om de ikke satt på fellende bevis. Fallhøyden er for stor til noe annet.
Wara er trolig ferdig som Justisminister. Det er ingen brannmur mellom ham og samboeren. Cæsars kone må være hevet over mistanke, sa romerne og de hadde et poeng.
På venstresiden er man så opptatt av å komme til det punkt der de kan kreve unnskyldninger fra folk som ikke beklager at de glemmer å se det større bildet: teatrets irrelevans. På tross av at det hele tiden settes opp politiske stykker, avstedkommer disse svært lite debatt. De færreste går på teater for politisk rettledning, nei stryk det: de færreste går på teater.
Black Box-lederne sutrer over at folk som ikke har sett stykket kritiserer stykket. Som om Black Box står for en grad av mangfold og uforutsigbarhet som gjør slik forsiktighet påkrevd? Som ivrig teatergjenger kan jeg med sikkerhet si politisk teater stort sett er dårlig politikk og dårlig teater. Stykkene er stort sett rørende forutsigbare: rødt er snilt, blått er slemt og regi er oppskrytt.
Norsk politisk teater er så lilla-rettroende at det kunne minne om en performance, altså et sarkastisk skuespill om privilegerte kulturarbeidere som forsøker å forstå sin samtid i kraft av sin egen fordomsfullhet. Det at Black Box må trå over streken for å skape interesse er ikke et tegn på styrke.
Det er leit, siden teater jo er fantastisk. På sitt beste kan det levende ord bryte gjennom bolverkene som gjør at vi ikke lar oss sjokkere, men heller ikke berøre. Jon Fosse klarte det før han la opp. Av og til ser jeg Jon padle på Oslofjorden og jeg har lyst til å gripe ham i t-skjorta og rope: «Ingen leser poesi, du må skrive flere skuespill!» Men jeg respekterer privatlivets fred og lar være.