Trykket i Vårt Land: 02/03/2022
Invasjonen av Ukraina viser at verden er farlig, også for Norge.
Asle Toje, utenrikspolitisk forsker og kommentator
Drømmen om en rasjonell verdensorden, styrt av abstrakte prinsipper og forvaltet av institusjonaliserte eliter har vist seg å være kråkesølv. Angrepet på Ukraina handler om makt. Den amerikanske statsmannen Zbigniew Brzezinski satt det på spissen: «Uten Ukraina er Russland en annenrangs stormakt, men med Ukraina er Russland en førsterangs stormakt”.
Drømmen om en rasjonell verdensorden, styrt av abstrakte prinsipper og forvaltet av institusjonaliserte eliter har vist seg å være kråkesølv. Angrepet på Ukraina handler om makt. Den amerikanske statsmannen Zbigniew Brzezinski satt det på spissen: «Uten Ukraina er Russland en annenrangs stormakt, men med Ukraina er Russland en førsterangs stormakt».
Putin hevder at Russland «hadde ingen andre alternativer» enn å invadere Ukraina. Han mener at vi skal tre inn i hans paranoide verdensbilde der NATO er en dødelig trussel mot Russland. Putins opptreden i Ukraina har vært hasardiøs. Vinnerlykken stod ham lenge bi, mest berømmelig da han i 2014 erobret Krim-halvøya omkostningsfritt.
Denne gangen har Putin spilt for høyt. En stadig mer samlet verden fordømmer angrepet på Ukraina. Hvilken pris vil han måtte betale? Det er fortsatt uklart. Putin har lenge satset på at Biden er svak og at Europa ikke er villig til sanksjoner som også vil ramme våre Corona-svekkede økonomier.
Om Vesten implementerer sine sterkeste sanksjoner ville det snart bli åpenbart at Putins legitimitet avhenger av evnen til å levere økonomisk vekst. Den nye middelklassen er ikke villig til å ofre sin nyvunne velstand for biter av Ukraina.
Problemet er at harde sanksjoner vil kunne føre til ekstreme energipriser. Det vil kunne få politiske konsekvenser i Europa. Det er ikke lenge siden et energi-opprør, De gule vestene, fikk Frankrike i knestående.
Hva står egentlig på spill for Biden nå? Historikeren Stephen Wertheim, skriver i boka And Tomorrow the World at Amerika kan beholde sin privilegerte posisjon, såfremt de ikke roter seg bort i kostbare kriger med utrangerte stormakter. Wertheim hevder at Ukraina ikke er strategisk viktig for USA.
Da Russland annekterte Krim sluttet Europa bare halvhjertet opp om USAs sanksjoner. Denne gangen er det annerledes. Gjennom å signalisere at USA styrker sitt nærvær i Europa har Washington styrket sin troverdighet. Russlands kyniske brudd på folkeretten er umulig å forsvare, selv for vennligsinnede stater som Kina.
Hva vil følge? Det er vanskelig å se hva Russland håper å oppnå ved å invadere Ukraina. De vil ikke kunne okkupere landet permanent. Kanskje vil de rive til seg noen nye provinser. For vesten representerer dette et dilemma. Skal Putin behandles som en Hitler, eller som en stormakt på ville veier?
Tidligere utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide hevdet på NRK at «Dette er tiden for fordømmelse, ikke forståelse». Det er lett å være enig med sentimentet, men nå er ting så farlig at det er grovt uansvarlig å basere vår politikk på noe annet enn kjølig analyse. Det er aldri klokt å slutte å forstå motpartens motiver.
Robert Jervis påpeker i 1976 boka «Oppfatninger og misoppfatninger i internasjonal politikk», at stater som utfører hva som oppleves som truende handlinger gjør så ut av to svært forskjellige grunner. I enkelte tilfeller kommer aggressiv oppførsel ikke som en respons på en opplevd trussel, men som et resultat av maktsyke ledere eller ideologiske motiver.
Et eksempel er Napoleon Bonaparte. I slike tilfeller vil forsøk på forhandlinger og kompromiss ikke fungere. Her er avskrekkende oppførsel det eneste virksomme alternativ. Egen militær styrke, tydelige «røde linjer» og en vilje til å følge opp truslene er eneste utvei når man møter en ugjenkallelig revisjonistisk stormakt.
Den andre hovedkategorien er aggressiv oppførsel som er motivert av frykten for at å ikke handle vil føre til uakseptable tap. I slike tilfeller vil trusler og hardhet kunne bidra til å bekrefte denne frykten, og skape en tilsvarende følelse av at ethvert tegn på svakhet vil bli utnyttet. Faren ved dette scenarioet er en spiral, preget av tiltagende fiendtlighet.
I situasjoner hvor aggresjon springer ut av frykt og usikkerhet, er den beste løsningen å søke avspenning gjennom imøtekommelse. Hvordan skal vi lese Putins Russland? Der mange i Europa ser et skakkjørt rike som klamrer seg til fordums storhet, ser haukene i Washington en aggressiv, oppadstigende ideologisk konkurrent.
Det er i år 31 år siden Sovjet kollapset. Russland utfordrer nå de internasjonale spillereglene åpent i sin egen bakgård. Vesten kan ikke akseptere at verden styres av jungelens lov. Dette gjør en i utgangspunktet presset situasjon farlig. Russlands kyniske brudd på folkeretten er umulig å forsvare, selv for vennligsinnede regjeringer.
President Biden har i lang tid påpekt den fare Putins Russland ugjør. Han kan finne på å oppføre seg stikk motsatt av hva Putin venter, altså at Moskvas utviste vilje til å eskalere møtes, ikke med brysomme sanksjoner, men med motmakt: Ved å væpne Ukrainerne.
Dette er skjebnesvangert, i ordets rette forstand. Russland vil trolig svare med ytterligere eskalasjon. Derfor er faren for krig mer overhengende enn på noe tidspunkt siden 1970-tallet. I denne situasjonen er det påkrevd at Norge viser forsiktighet. Vår egen overlevelse er nå i spill.
I så måte er utenriksminister Huitfeldts vaktsomt avventende linje betryggende. Venstres leder. Guri Melby, krever flere norske soldater nærmere konflikten. Det ville være uklokt. Ved å vanskjøtte sine forvar har Europa redusert prisen på aggresjon. Vi bør ikke oppsøke en krig vi ikke er forberedt på. Nå er tiden for å snakke lavmælt og ruste opp det norske forsvaret. Raskt.