Tiden har kommet til å si farvel. Dette er mitt siste innlegg som fast spaltist i ErlikOslo. I nesten fem år har jeg skrevet månedlig. I løpet av den tiden har jeg rautet om alt fra øyer i Mikronesia til den store Willy Brandt, og jeg har klart å strekke spaltens mandat til å omfatte meditasjoner omkring flymat og sexologi.
Jeg husker fortsatt den dagen redaktør Anlov Mathiesen tok kontakt og spurte om jeg ville stille opp. Jeg var tvilende – en utenrikspolitisk spalte i et gatemagasin, er ikke det som å ha med slips på sydentur? Anlov fikk viljen sin, som jo redaktører ofte gjør.
Det er lett å glemme at det den gang var det kontroversielt å ta inn spaltist som åpent innrømmet å høre hjemme på høyresiden. Dagbladet hadde kort tid tidligere kåret landets 100 ledende tenkere og stolt konkludert at de ikke fant tegn til tenkende liv til høyre for tante fiolett. Det var et sjokk for dem at en som hverken skammet seg over å være hvit – eller å være mann – eller å være nordmann, fikk spalteplass.
Og reaksjonene lot ikke vente på seg. Det finnes visst en hel skuff med sinte leserbrev på mine skriverier. Alt for mange, egentlig. Skulle trodd jeg var Jeremy Clarkson og P.J. O’Rourkes kjærlighetsbarn. Redaksjonen stod meg bi. De forstod at siden det ikke finnes noen objektive meninger og det beste man kan håpe på, er å gi leseren en balansert diett.
I august 2007 stod første spalte på trykk. Den var gyselig akademisk og fryktelig lærd. Jeg forsøkte å forklare tanken om at sivilisasjoner går gjennom de samme livsfasene som et menneske. Jeg henviste til alt for mange professorer og brukte alt for mange store ord.
Etter hvert ble jeg løsere i snippen. Det var ikke minst et resultat av å prate med selgerne, Erlikoslos uformelle redaksjonsråd. Jeg husker spesielt en lørdag jeg jobbet frivillig i butikken da en selger, jeg tror det var nummer 007, ga meg klar beskjed om at jeg måtte bli flinkere til å sette punktum. Han hadde naturligvis rett.
Skulle jeg velge meg en favoritt blant de om lag 60 spaltene jeg har skrevet, så er det nok den jeg skrev om økt mobilitet med billige flyselskaper som eksempel: «Jeg sovner før avgang og våkner etter landing. Søvndrukkent har jeg snublet ned gudsforlatte flystriper fra Poznan til Prestwick, fra Haugesund til Santander. Med ti kilo håndbagasje og kink i nakken.»
Listen over tekster er på sett og vis en slags hemmelig dagbok. Jeg er i stand til å glemme de mest trivielle ting – men jeg husker hvor jeg var da jeg skrev de fleste av spaltene. Teksten om Margaret Thatcher tar meg tilbake til en sensommer i Paris da lukten av brent bilinteriør lå over byen; teksten om kolonialisme ble til på et svett hotellrom i Mali da en firfirsle plutselig sprang over tastaturet og skremte vannet av meg.
Omtrent som de halvtomme flaskene etter en fest, ligger noen ufullendte brokker tilbake. 12 spalter som jeg hadde tenkt å skrive, men som ikke ble noe av. ErlikOslos lesere vil derfor spares for en utenrikspolitisk lesning av Hakkebakkeskogen; 10 ting som aldri burde vært avskaffet; hvordan overbetalte internasjonale minner om korrupsjon; og en artsbeskrivelse av norske provinskosmopolitter – den typen som belærer andre om at det ikke er en ”k” i espresso.
Siden jeg begynte å skrive for ErlikOslo har bladet endret karakter. Fra et nisjeprodukt med fokus på triste dikt og kunstfotografi til et av landets mest leste blader. Det var på sin plass da selveste Aftenposten satte av en hel side til å hedre ErlikOslo for intervjuet med Kong Harald. Det var et journalistisk høydepunkt. Grunnen var selgeren, Nils Christer Modin. Det er gjennom samspillet mellom ErlikOslos stab og dets selgere at bladet har sin styrke.
Jeg skulle gjerne sett at rusproblematikk hadde blitt et avleggs tema over de årene som har gått. Jeg skulle ønske det ble færre – ikke flere – narkomane. Slik er det dessverre ikke. Spørsmål om forbrytelse og straff, om avrusning og respekt er like aktuelt i dag som det var da jeg først tok opp pennen. Rusfeltet er fortsatt stemoderlig behandlet av politikere som er glødende engasjerte når mikrofonene er framme, men som mister fokus når kameraene slås av.
På mitt fagfelt, utenrikspolitikken, har utviklingen vært rivende. I 2007 var det fortsatt mange i Norge som hadde et rosenrødt bilde av fremtiden. Siden den gang har den politiske tiden tikket stadig raskere. Fra Baghdad til Kabul; fra Tbilisi til Tripoli. Historikere ynder å påpeke at det lettere å se de lange linjene på hundre års avstand. Dette er statsviternes akilleshæl, dette at verden er i stadig endring. Å beskrive samtiden er – som en kollega sa det – like vanskelig som å spikre gele til veggen.
Dette har vært en spennende reise, kjære lesere. Dere har vært rause med ros og støtte, og jeg er dypt takknemlig å ha hatt deres oppmerksomhet. Den bittersøte følelsen jeg har når jeg tar ned navnskiltet, er at, ja, jeg vil savne å åpne et nytt nummer og se hva min faste illustratør, Kristine Vintervold, har funnet på. Samtidig gleder jeg meg til å lese noen andres meninger enn mine egne i bladet som hele Oslo elsker å elske.
Trykket i ErlikOslo 25.04-2011