Spørsmålet om hvor Europa begynner og ender var lenge reservert for akademikere med lange ord og snø på skuldrene. Med EU-medlemskap som et framtidig mål for de fleste av landene som har grenser mot EUs territorium, har spørsmålet blitt viktig. For det står nemmelig i Romatraktaten at «enhver europeisk stat kan søke om å få bli medlem av Fellesskapet».
Altså er «europeiskhet» et kriterium for å kunne slutte seg til de velstående demokratiene i vest. «Europa» har blitt en sorteringsmekanisme som kan avgjøre staters framtid. Romatraktaten har så langt åpnet for fem utvidelser som har brakt antallet medlemsstater fra seks ved i 1957 til 27 i 2008. EU har bredt seg fra kjerneeuropa mot havet og øyene i vest, mot Gibraltar i sør og har på det nærmeste kapslet inn Østersjøen i nord.
Det er bred enighet om at Europas yttergrense dannes av Atlanterhavet i vest. Det er også langt på vei enighet om at Middelhavet danner et tilsvarende vannskille i sør. Europa ender ved Gibraltarstredet. Siden opplysningstiden har det vært vanlig å trekke Europas yttergrense i øst ved Ural, fjellkjeden som strekker seg nesten 3000 kilometer fra nord til sør.
Men hverken Bosporos eller Uralfjellene representerer noen statsgrense. Nå banker Tyrkia med sine 70 millioner muslimer på døren. Spørsmålet om Tyrkisk EU-medlemskap er i høyeste grad et spørsmål om hvor Europa ender. Det har fått mange til å spørre seg om EU er på vei til å utvide ut av Europa. Det er mulig å takke nei. Marokko fikk avslag på sin medlemskapssøknad i 1987 med høflig henvisning til at landet ikke ligger i Europa.
I fravær av klare naturlige barrierer mellom Europa og Asia har det blitt foreslått å bruke religiøse, historiske eller verdipolitiske skiller for å avgrense Europa. Skal alle som bekjenner seg til demokrati og menneskerettigheter få bli med, eller går grensen ved islam, slik Konventets leder, Giscard d’Estaing foreslo? Konventet om Europas framtid var ment å ta opp dette spørsmålet, men spilte seg ut over sidelinjen da Giscard la seg ut med mektige sekulære krefter gjennom å knytte Europa til kristenheten.
Kampen om ytterligere utvidelse har blitt komplisert av at i tillegg til de åpenbare tilhengere og motstandere av initiativet, har Euroskeptikserne markert seg som sterke tilhengere av tyrkisk medlemskap. Det tynt maskerte håpet er at Tyrkerne vil bli en permanent bremsekloss på integrasjonsprosessen. Europavennene er også skeptiske for at Tyrkia er et for stort, for fatting, for anerledes.
Tradisjonen tro, har EUs holdning til Tyrkia reflektert begge disse standpunktene. Ankara blir, forståelig nok, stadig mer irritert over dobbeltkommunikasjonen. Det kanskje mest urovekkende med Tyrkias medlemsskapssøknad er den dels truende, dels selvrettferdige tonen landet tar med seg til forhandlingsbordet. Tyrkias venner i Brussel var aldri mange, og de har ikke blitt flere.
Vanskelighetene med å definere Europa vitner om en annen, dypere problemstilling. Det finnes ikke noe europeisk folk, eller en europafølelse. I Brussel innrømmer eurokrater villig at de så langt ikke har lyktes i å fostre noen europeisk identitetsfølelse, bortsett fra i en elite. EU har blitt til gjennom uklare mellomstatlige avtaler høyt over borgernes hoder. Det finnes ingen Europeisk drøm. Dette kommer blant annet av at man så langt ikke har klart å definere et kriterium for europeiskhet som folk i Europa står for, som ikke er meningsløst generelle.
Siden man ikke har funnet noe som skiller Europeerne fra ikke-Europeerne, håper ikke bare Tyrkia, men også Ukraina og Georgia på en framtid i EU. Det er vanskelig å si nei. NATO er allerede i gang med å forhandle med flere av disse landene om fremtidig medlemskap. Noe av grunnen til at EU landene nektet åpne NATO-forhandlinger med landene i øst, var uro over at dette senere vil kunne brukes som brekkstang for medlemskap i EU.
På spørsmålet om hvor Europa ender har EU forsøkt å gjøre en dyd av nødvendighet. Man har lagt opp til et Europa som svinner hen – mer en idé enn en fysisk størrelse. I de to tiårene som har gått etter Den kalde krigen har integrasjonsprosjektet hatt sterke idealistiske overtoner. Ingen tale er komplett uten store vyer. Idealisme er EU-sjargong. Store prosjekter har blitt tenkt ut og satt ut i live. Mange, andre prosjekter har blitt stående halvferdige, EUs felles forsvarspolitikk ere et eksempel på dette.
Europa er i endring. Idealer kan ikke bygge veier eller betale regningen når en idealist lover en milliard. Den byrden sendes videre til folk flest. Mange i Europa er trette av stendig å bli gjort ansvarlige for andre lands skjebne. Det er vanskelig å spore noen grad av entusiasme for ytterligere ekspansjon. Irlands nei til Lisboatraktaten den 13. juni viste nok en gang at EU ikke er videre populær i folkedjupet. Avstemningen synes å vøre det endelige tegnet på at de store integrasjonsprosjektenes tid er forbi, i alle fall i denne omgang.
Man kan like godt innse først som sist at det ligger ikke for folk flest å elske institusjoner, å identifisere seg med organiseringsnivåer eller å gi opp sin sjølråderett i bytte for noe de ikke vet hva er. Mye tyder nå på at vi går trangere tider i møte, det gjenstår å se om dette vil føre til at en ny realisme balanserer EUs idealtunge selvbilde. En første oppgave vil være å gjre unionen mer hndgripelig . Et naturlig steg vil da være å si ifra hvor Europa slutter.
Trykket i Nationen 16.06-2008