Publisert i Dagens Næringsliv: 14.12.21
E. H. Carrs «The Twenty Years’ Crisis» fra 1939 er en av grunntekstene i studiet av internasjonal politikk. Boka forklarer hvorfor ‘krigen som skulle ende alle kriger’ ble avløst av en ny verdenskrig, tjue år senere.
Carrs finner grunnen til dette i to motstridende trender i mellomkrigstiden, nemlig utopisme og ‘ekstrem’ realisme, som på dagens språk kanskje kan oversettes som idealisme og realpolitikk. Idealistene antok at menneskenaturen er grunnleggende god og at menneskeheten har sammenfallende interesser. De antok også at folkeopinionen hadde en sunn effekt på politikk.
Hvordan skal Norge navigere en verden hvor krig igjen er tenkelig?
Carr så Folkeforbundet og det liberale økonomske systemet som de fremste eksponenter for dette tankegodset. Gjennom det turbulente 1930-tallet, med finanskrise og politisk ekstremisme, ble drømmen om evig fred synonym med å vekte systemet til fordel for vestmaktene, USA og Storbritannia. Vi har alle en tendens til å tilskrive godhet til det som gjør oss selv lykkelige.
Carr kritiserer en generasjon intellektuelle som påsto at idealer og normer former staters oppførsel mer enn egeninteresse. De trodde rasjonelle og ønskelige ideer om fred og samarbeid ville trumfe nasjonale interesser i kampen om knappe goder. Så demokratiene rustet ned, mens autokratiene rustet opp.
Winston Churchills nære venn, Lord Birkenhead, påpekte overfor studentene ved Glasgowuniversitetet i 1923, at slik oppførsel skaper en verden full av «glitrende priser» for de som har «skarpe sverd». Budskapet om at militær svakhet inviterer maktbruk falt for døve ører hos en generasjon som inderlig ønsket at første verdenskrig skulle bli den siste.
Carr var skeptisk til president Woodrow Wilsons misjonerende internasjonalisme. Han mente det skapte for mange stater som var avhengige av andres beskyttelse. Han hevdet også at idealistenes tankegods ikke er «universelt», men at det i realiteten sprang ut fra en snever vestlig elite, hva han kalte «den velsignede sirkel».
George Orwell forklarte senere den sterke folkelige oppslutningen om Appeasement-politikken: «Man får vanligvis rett når ens frykt eller forhåpninger sammenfaller med virkeligheten – vi er alle i stand til å tro på ting som vi vet er usanne». Mange følte at freden hadde seiret da Chamberlain gikk med på Hitlers urimelige krav i München i 1938.
I dag er det internasjonale systemet i rask endring. Tjue år har gått siden liberal internasjonalisme stod i senit med FNs tusenårsmøte. Den unipolare verden, med USA alene på topp, er avløst av en slags multipolaritet. USA er ikke svakt, men svekket. Nye globale og regionale stormakter skubber seg opp og fram. Flere ønsker å nyte, færre ønsker å yte.
I Vesten har mange overbevist seg om at historiens driver, viljen til makt, mistet sin kraft fra det øyeblikket Vesten var på sitt sterkeste. Postmoderne akademikere postulerte at forskyvningene i militær slagkraft og økonomisk styrke ikke vil få politiske konsekvenser. I stedet kommer nå eldre motsetninger frem i dagen.
Endring i maktbalansen har, historisk sett, økt potensialet for voldelig konflikt. Carr mente at det var kombinasjonen av sterke oppkomlinger og en svekket etablert orden som gjorde mellomkrigstiden farlig. Dels fordi oppkomlingene ikke respekterer reglene i systemet, dels fordi de etablerte stormaktene vil fristes til å la være å håndheve reglene.
Førstnevnte fordi systemet er vektet mot dem, sistnevnte fordi systemet ikke lenger leverer som håpet. Dette samsvarer med hva vi ser her og nå. The Economist skriver på lederplass (11.12.21): «Dessverre er Amerika lei av sin rolle som garantist for den liberale orden. Kjempen har ikke akkurat sovnet, men dens besluttsomhet vakler og fiendene tester den.»
Russlands undergraving av Ukraina viser at internasjonal politikk har endret seg mindre enn hva liberalerne liker å tro. Erobringskrig er ikke et tilbakelagt stadium. Ukraina har opplevd at institusjoner og normer er et svakt vern mot stormaktspolitikk. Aggresjon møtes med tilbud om dialog, nå som før.
Grunntrekkene i den norske engasjementspolitikken er til forveksling lik den «utopisme» som Carr mente preget demokratiene i mellomkrigstiden. Mens verden har endret seg, har norsk utenrikspolitikk ligget fast. Da midlene ikke nådde målet, ble midlene til mål i seg selv.
Mens Høyre brukte sin tid på å spjåke engasjementspolitikken ut i realistisk-inspirerte gevanter, endret våre allierte innholdet. De styrker sine forsvar og gjennomgår sine forpliktelser. Arbeiderpartiet har stått for nytenkning i norsk utenrikspolitikk. Det faller på Anniken Huitfeldt å formulere en ny kurs; en ny doktrine.
Det er et ubehagelig spørsmål, men det må stilles: Hva om vi har tatt feil? Hva om krig ikke er et tilbakelagt stadium? Da kan historiens dom over norsk utenrikspolitikk kunne bli hard. President Biden advarer mot å vekke til live fortidens analyser, jeg sier det motsatte. E. H. Carr er å finne ved begynnelsen og slutten av utenrikspolitikken.