Tony Blair ble kalt inn for å avlegge vitnemål for den britiske ’Irak-kommisjonen’ den 29. januar. Krigen har blitt et slags Vietnam for Britene. Mange mener at krigen var umoralsk. Han Da Tony Blair Den tidligere statsministeren nektet å gjøre avbikt for sine handlinger og avskrev mye av kritikken av Irak-invasjonen som meningsløs etterpåklokskap. Mannen som en gang syntes så løfterik, gikk fra podiet som en avsondret og – som vi skal se – en i ordets rette forstand – tragisk figur.
For Aristoteles var tragedie et snevert og klart definert fagfelt. I boka «Poetikken» hevder filosofen at en tragisk figur skal ha fire hovedtrekk. For det første må det være snakk om et godt menneske: Hovedpersonen må ikke være umoralsk eller slem. For det andre må karakteren stå i stil til personens posisjon i samfunnet. For det tredje må han ha en menneskelig natur: Selv om personen er ekstremt begavet, må han være menneskelig. For det fjerde må figuren være konsekvent. Aristoteles understreker at hvis helten er inkonsekvent, må han i så fall være konsekvent inkonsekvent.
Tony Blair har åpenbart et tragisk potensial. Selv hans fiender vil innrømme at han i bunn og grunn er et godt menneske. Som leder var Blair genuint opptatt av å bedre kårene de han styrte. Hans personlighet og livsførsel var passende for en statsleder – likeså hans stahet og stolthet. For det tredje er Blair menneskelig- han snakker mer enn han lytter; han elsker å kjekle; han har måttet hente tenåringssønnen sin i fyllearresten. Poenget er at selv om Tony Blair er en formidabel politiker, har han også svakheter. Han er ikke perfekt – vi kan identifisere oss med han. Fire – både som statsmann og som privatperson er Tony Blair preget av konsekvent idealisme.
Så til tragedien. Selv om helten er god – sier Aristoteles – må han allikevel ha en svakhet. Det greske ordet for tilkortkommenhet er «hamartia» som vanligvis oversettes som synd – men ikke nødvendigvis i betydningen lyte eller en moralsk lyte. Tony Blair er ikke amoralsk eller ondsinnet, men han har en hamartia. Mange kommentatorer har lagt skylden for Tony Blairs fall på overmot – hybris. Men hvis vi tenker oss om, er det ikke hans overmot som fikk han til å ta den skjebnesvangre beslutningen om å gå til krig i Irak – det er tvert om hans gode kvaliteter som førte til dette valget. Ifølge boka Blair’s War av David Coates er det to ting som drev han til dette: hans lojalitet til en alliansepartner og hans sterke tro på at det finnes etiske minstekrav som alle land må overholde.
Moralsk overbevisning og sterkt lojalitet: Gode egenskaper i ethvert menneske. Men Tony Blair overdriver. Han gir idealismen frie tøyler. I den såkalte Chicago-talen i 1999 sa han: «Vi er alle internasjonalister nå, enten vi liker det eller ikke … Vi kan ikke snu ryggen til konflikter og brudd på menneskerettigheter i andre land hvis vi ønsker fortsatt å være sikker». Blair ville ha en «etisk utenrikspolitikk». Han mente seg å ha rett til å gripe inn i andre lands interne anliggender hvis han mener etiske hensyn taler for det. Han gav seg selv et mandat for verden som han strengt tatt bare har blitt valgt til å ha i og for Storbritannia.
Resten av historien er kjent. Blairs styrte sitt eget land ut i krig over et prinsipp. Den moralske overbevisningen som gjorde Blair til Irak-krigens beste advokat, gjorde det også umulig for ham å se at dette bar galt av sted. Irak-krigen ligger i forlengelsen av Blairs internasjonalisme og, trolig, hans religiøse omvendelse. Blair tok ikke til seg Reinhold Niebuhrs advarsel om at Kristus tas som referansepunkt og som et kriterium for etisk oppførsel, men at kristne dyder og politisk handling må holdes adskilt, spesielt den av diplomat.
Og det er her tragedien ligger. Målet med den greske tragedie er å få publikum til å identifisere seg med hovedpersonen. Ifølge Aristoteles viser de beste tragediene et godt menneske som på grunn av en tragisk svakhet – ofte for mye av en dygd – går fra hell til uhell. Og det skaper i oss en motstridende blanding av medfølelse og engstelse. Medfølelse skapes når vi ser en godt menneske lide uberettiget. Engstelse skapes når vi innser at det samme kan skje med oss.
Grunnen til at disse to følelsene er viktig er at mens den ene trekker oss til hovedpersonen, skyver den andre oss fra. Og Aristoteles mener at det er denne kombinasjonen som muliggjør sjelelig renselse: katarsis. Katarsis vasker bort våre nedrige følelser. Når vi kommer ut av kinosalen etter å ha sett en god tragedie er dette så trist og skremmende, så emosjonelt overveldende at vi går derfra med en fin følelse av tomhet. Aristoteles ser på tragedien som en slags kollektiv mentalhygienisk sikkerhetsventil. Så hva er egnet til å fremkalle engstelse i Tony Blairs tragedie? Vi er alle urolige for at velmente handlinger skal få uventede konsekvenser som kan slå tilbake på oss selv. Da er det nærliggende minne om at Norges egne eget humanitære stormaktsprosjekt som er bygget på samme fundament som Blairs internasjonalisme.
Trykket i ErlikOslo 23.02-2010