Publisert: I Vårt Land 11/07/2024

Det gir lite mening å anmelde anmeldere. Jeg har selv mottatt så mange anmeldelser at jeg har blitt litt skeptisk til yrkesgruppen. Ingen konservativ bok vil få en udelt god mottagelse i Morgenbladet, ingen liberal bok vil noensinne motta en udelt dårlig anmeldelse.

Alf Kjetil Walgermo er mer uforutsigbar og dyptpløyende. Han anmeldte nylig C. S Lewis Sci-fi-trilogi i Vårt land. Enkelte vil si at det er litt sent, gitt at de kom ut på under 2 verdenskrig. Men Lewis er nå ute i ny oversettelse. Bøker antar ny mening, dessuten skrev de ofte bedre før.

Jeg liker Walgermos oppsummering av de to første bøkene i trilogien, med skarpe snitt legger han frem grunnrisset i Malacandra (1938) og Perelandra (1943) og påpeker fortellingenes litterære kvalitet. Språkviteren C. S. Lewis skriver virkelig «livlig og godt». 

Han påpeker også de underliggende temaene, som vil være godt kjent for en bibellesende kristen. I Pelecandra er det fortellingen om Adam og Eva som fortelles i ny drakt. Walgermo blir gradvis mindre vennlig stemt overfor trilogien, før han stempler siste bind som «Spekulativt tøv».

Thulcandra (1945) finner sted på jorda. Walgermos hovedinnvending er at boka «re-etablerer ein fysisk variant av kampen som Kristus vann ein gong for alle då han døydde på krossen, og som i dag primært er ein åndelig kamp mot det vonde». Anmelderen glemmer her at dette er Sci-fi.

Jeg skal ærlig si at jeg ikke er enig i konklusjonen at denne boka er «feilslått». Min egen anmeldelse er langt mer positiv. Det er en ærlig sak. Mens Walgermo irriterte seg over teologien, er jeg mer opptatt av dystopien, skildringen av et samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket.

Jeg vil gi Walgermo rett i at de to første bøkene har høyere litterær kvalitet enn siste bind i trilogien. Jeg er mer overrasket over at han skulle bli støtt av at boken ikke målbærer moderne kjønnsrollemønstre. Det selvmotsigende, gitt at han også kritiserer boka for ikke å være Bibeltro.

Og jeg kan forstå at han synes det går for vidt når trollkaren Merlin vekkes fra de døde, det er tenkelig at dette har, slik Walgermo hevder, mye å gjøre med dommedagskampen britene var i da boka ble skrevet i 1944. For meg er den absurde flettingen av sci-fi og fantasy lesegledegivende.

Jeg har stor respekt for Walgermo som anmelder. Han kan faget bedre enn undertegnede og jeg tror vi ville kunne diskutere Lewis’ forfatterskap med gjensidig utbytte.  Jeg griper til tastaturet kun fordi han oppfordrer folk til å la være å lese Thulcandra. Det kan ikke stå uimotsagt.

Slik jeg ser det, er det tre grunner til å lese Lewis i sommer: 1. Boken er en først og fremst en dystopi som beskriver virkelige trekk ved nåtiden. 2. Den målbærer en høyst betimelig advarsel om av hva samspillet mellom løsreven vitenskap og de mektige kan føre til.

Men den viktigste grunnen til at Vårt Lands bør gi denne underlige boken en sjanse, er 3: Den oppmuntrer til sunn skepsis mot ekspertvelde. Lewis beskriver de høyt utdannedes tendens til å bli overtalt av propagandistiske medier og å knele for godsetsposerende autoritære krefter.

Asle Toje

Pembroke College, Cambridge

.