Klassekampen Lørdag 11. februar 2017
Den amerikanske presidenten er del av en bredere politisk transformasjon.
Utfordringen verdenssamfunnet står overfor i dag, sagt i rene ord, er hva som vil etterfølge den USA-ledede internasjonale orden dersom Amerika skulle trekke seg tilbake. Dette er en varslet krise. Robert Gilpin påpekte i sin bok ‘Krig og endring i verdenspolitikken’ fra 1981 at historien har sett påfølgende internasjonale ordener som alle har til felles at de er skapt av hegemoniske stater som følge av krig. Den rådende orden er alltid formet for å tjene de dominerende stormakters interesser. Systemet vil derfor nødvendigvis bli utfordret av oppadstigende stormakter. De farligste øyeblikk i verdenspolitikken oppstår når den svekkede hovedmakten ikke lenger står rede til å håndheve reglene i den etablerte orden. Dette avler usikkerhet, utrygghet og risikoatferd, hevder Gilpin.
Dette er grunnen til at enkelte norske intellektuelle har bevitnet de første ukene av Trumps presidentskap med uro. Andre forveksler forsvar av sannhet med forsvar av den gode tone. Som statsviteren Francis Fukuyama nylig har påpekt: «I motsetning til hva kritikere hevder, har Trump en konsekvent og gjennomtenkt posisjon: han er nasjonalist i økonomisk politikk, og i forhold til det globale politiske systemet. Han har klart uttalt at han vil søke å reforhandle eksisterende handelsavtaler som NAFTA og antagelig WTO […]. Han er tilsvarende lite begeistret for Amerikas tradisjonelle allierte som de i NATO, […], som han har anklager for å nyte gratis av Amerikas makt. Dette tyder på at videre støtte til disse vil være betinget av reforhandlet byrdefordeling i dette forholdet. “
Francis Fukuyama er av mange forbundet med «the end of history,» altså tanken om at slutten på Den kalde krigen representerte endepunktet for menneskehetens ideologiske utvikling og «universalisering av det vestlige liberale demokratiet som menneskehetens endelige styreform.» Hva Fukuyama ikke forutså var identitetspolitikk. Den politiske venstresiden hadde lenge fremmet identitetspolitikk som noe progressivt, men bare når det gjaldt å styrke utvalgte minoriteters rettigheter. Når identitetspolitikk smitter over på majoriteten har det et annet navn, nemlig nasjonalisme. Trump er en nasjonalist og han er ingenlunde alene.
Nasjonalisme er en tiltagende politisk kraft i Vesten og i verden. Den vokser på opposisjon til innskrenkede folkestyre, rettsliggjøring av politikken, ukontrollerte markedskrefter og sekulære religionssurrugat – hva liberalerne kaller: demokrati, rettstat, markedsøkonomi og menneskerettigheter. Striden er så uforsonlig fordi begge sider forveksler interesser med prinsipper noe som gjør at de også forveksler kompromiss med nederlag.
Dette skaper en utfordring i en størrelsesorden ikke sett siden utbruddet på Den kalde krigen. Nasjonalister hadde en ytterst svak merittliste som voktere av fred og stabilitet i det internasjonale systemet på 1900-tallet. Det vil derfor overraske enkelte at liberalisme og nasjonalisme var kompatible, enkelte vil til og med si uatskillelige, på 1800-tallet. Jeg nevner dette fordi det vi nå er vitne til i beste fall er en transformasjon av den liberale orden.
Det ingen mangel på forklaringer av hvorfor dette nå skjer: Den nederlandske populismeforskeren Cas Mudde hevder i tidsskriftet International Affairs at “I hovedsak er den populistiske bølgen en illiberal demokratisk respons på tiår med udemokratiske liberal politikk.” Jonathan Haidt ser det i sin bok The Righteous Mind en autoritær respons på masseinnvandring. Den danske psykologen Svend Brinkmann ser det som en kollektivistisk respons til utøylet individualisme. I boken Easternization skuer avismannen Gideon Rachman en proteksjonistisk reaksjon på økonomisk globalisering. De har trolig alle rett.
Sett sammen peker forklaringene henimot kjernen av misnøyen som rir vestlige samfunn. Det er fortellingen om hvordan en ekspanderende orden når et punkt hvor gode ting blir bitre, hvor forsøk på å skape rettferdighet avstedkommer det som er av mange oppfattes som trelldom. Slutten på historien-hypotesen var basert på antagelsen om den liberale ordens selvinnlysende overlegenhet. De to tiårene som fulgte slutten av den kalde krigen var preget av betydelig selvtillit i Vesten. Dette ga seg utslag i forventninger om at andre stater måtte omfavne liberale verdier slik disse ble definert av vestlige eliter.
Den liberale misjonsimpulsen var spesielt markant i omgang med stater utenfor Vestens sirkel av venner og allierte. Det liberale orden ble fremmet gjennom diplomati, norm-entreprenørvirksomhet, frivillige organisasjoner, økonomisk makt – og ved enkelte anledninger – militærmakt. Jeg sier ikke at dette ikke gjorde godt, hvilket det gjorde – jeg sier kun er at feil ble begått, og disse feilene har svekket oppslutningen om liberal internasjonalisme.
Under Kosovo intervensjonen i 1999 erklærte den daværende britiske statsministeren, Tony Blair, at «nå er vi er alle internasjonalister.” Få motsa ham i dette. Selvtilliten syntes berettiget. Drømmen om en rasjonell verdensorden styrt av abstrakte prinsipper og forvaltet gjennom overnasjonale institusjoner, fikk styrke av stabil økonomisk vekst. Da Blair gikk fra makten i 2007, var liberal internasjonalisme alt i retrett. Finanskrisen som brast i 2008 akselererte devalueringen.
Vesten har slitt med å oversette liberal internasjonalisme til fungerende stater – fra Afrikas bistandsavhengige klienter til Irak, Afghanistan og Libya. Ingen enkelthendelse gjorde mer for å svekke internasjonalistenes merkevare enn Irak-invasjonen i 2003. Ved inngangen til 2010-tallet var deres prestisje svekket alle andre steder enn i Davos. Siden den gang har Europas makt og samhold svunnet hen. Amerikas overhøyhet virket under Obama å være i en fase av styrt avvikling. Vilje til å fremme liberale løsninger ble gradvis svekket ute og hjemme.
I dette nye århundret har vanlige borgere i Vesten har blitt kjent med ulempene ved globalisering. Mange begynte å lure på hvorfor globaliseringens frukter ble så ujevnt fordelt. De lurte på hvorfor deres samfunn fyltes opp med innvandrere, og hvem det var som hadde innstiftet et politisk korrekt språk som i det hele tatt gjorde det vanskelig å klage på dette. Massenes mytteri, gitt fokus av denne kombinasjonen av økonomisk stagnasjon og masseinnvandring, har også endret dynamikken i internasjonal politikk. I den nye økonomiske virkeligheten er “vinn-vinn” logikken som fikk verden til å omfavne globalisering, blitt utfordret av nullsum-tenkning manifestert i President Trumps taler: Hvis noen skal vinne, må andre tape.
Politiske ledere er i villrede om hvordan de skal håndtere bølgen av misnøye. Den mest åpenbare løsningen, rask økonomisk vekst, synes usannsynlig. I mange leire, særlig i EU og blant Europas liberale kadre har man forsøkt å trekke en moralens linje sanden mot såkalte populister. Anstendigheten skal seire der egeninteressen ikke strekker til. Dette har ikke vært en særlig vellykket, som illustrert i Brexit og Trumps valgseier. Vårt kommentariatet og journalister gjennomlever nå hva som kanskje best kan beskrives som ‘moralsk panikk’. Enkelte, mange, ser Trump som en ny Hitler. Selv om de stadige referansene til 1930-tallet avdekker lite annet enn kommentatorens innskrenkede historisk horisont. Det finnes vitterlig historiske paralleller til Trump, men Hitler er ikke blant disse.
Det er ikke å si at bekymringene som får enkelte til å ty til Enden er nær–overskrifter er ubegrunnet. Den liberale internasjonale orden var (og er) i stor grad et ‘sinnets imperium’, hva Joseph Nye kalte ‘soft power’, som bedre oppsummeres i det vakre norske ordet tiltrekningskraft. Når denne kraften synes svekket på hjemmebane, er det grunn til bekymring. Trumps forsvarere står i fare for å grunnleggende feiltolke hvordan den rådende orden fungerer og hvorfor systemet gagner USA. Trumps kritikere står i tilsvarende fare for å undervurdere demokratiets styrke og elastisitet.
Trump ønsker å endre Amerika og for å muliggjøre dette angriper han de av samfunnets kommandohøyder hvor liberalerne har søkt å gjøre sitt regime til den endelige styreform gjennom å grave seg ned. Striden om innreiseforbudet er en kamp mellom hvorvidt utøvende eller dømmende makt skal ha kontroll med grensene. Striden med mediene er også en kamp retten til å definere samfunnets sannheter; hva som er godt, sunt riktig og viktig Striden om handelsavtaler handler om balansen mellom marked og stat, og i forlengelsen av dette om David Ricardo hadde rett i sin tese om at frihandel gagner alle, nær sagt uansett. Det kan synes som en utilfredsstillende konklusjon, men den er sannferdig: Vi vet at Trump er ute etter å reforhandle deler av den etablerte orden, hva vi ikke vet er om han i forsøket på å gjøre dette vil undergrave den.