Dagens Næringsliv 22 Apr 2018
Faren for stormaktskrig tiltar i skyggen av handelskonflikter og represalier.
«Vi ønsker ikke å sette noen i skyggen, vi krever kun vår plass i solen». Under en utenrikspolitisk debatt i det tyske parlamentet i 1897 artikulerte utenrikssekretær, Bernhard von Bülow, keisertysklands utenrikspolitiske ambisjoner. Bak den høflige anmodningen lå en dulgt trussel. For makt er et knapt gode; hvis noen vil ha mer, må andre få mindre.
I 1907 skrev Eyre Crowe fra British Foreign Office en berømt innberetning hvor han gjorde rede for «den nåværende tilstand av britiske relasjoner med Frankrike og Tyskland.» Han konkluderte at Storbritannia burde møte rivalene med «den mest ubøyelige vilje til å forsvare britiske rettigheter og interesser i alle hjørner av kloden».
Crowe så Tysklands voksende makt og prestisje som en trussel mot imperiet hvor solen aldri gikk ned. Å rydde plass i solen kom ikke på tale. Fire årtier senere trakk George F. Kennan lignende konklusjoner i «Det lange telegrammet» som ordla USAs oppdemmingsstrategi mot Sovjetunionen. De røde skulle ikke få øke sin makt på USAs bekostning.
I løpet av noen korte uker i 2018 har forholdet mellom verdens ledende militære stormakter, USA, Russland og Kina forverret seg kraftig. På tross av Kinas bestreber å fremstille sitt store hamskifte som godartet, er USA fryktsom. Kinas økonomi er alt på størrelse med den amerikanske og Beijing ruster opp. Landet tar stadig mer plass internasjonalt.
I sak har Washington sett seg lei av Kinas lukkede markeder og lemfeldige forhold til opphavsrettigheter. Men Donald Trumps tariffkrig mot Kina har å gjøre med mer enn handel. Det handler om makt, hvem som skal dominere det internasjonale systemet i dette århundret.
Trump-administrasjonen rettferdiggjør sine sanksjoner under henvisning til nasjonal sikkerhet. De anklager Kina for økonomisk taskenspill og statssanksjonert tyveri av amerikansk teknologi. Fokus er rettet mot de ti sektorene som ble fremhevet i kommunistpartiets rapport «Made i Kina 2025», Beijings strategi for industriell dominans.
På samme tid har relasjonene mellom Russland og USA nådd nye lavmål. President Trump hevder de er verre enn under Den kalde krigen. Nå er vi heldigvis et stykke fra Cuba-krisen, men siden Krim-krisen har gjensidig mistenksomhet fått vokse uhindret, ledsaget av gjensidige sanksjoner og en skokk utviste diplomater.
Borgerkrigen i Syria startet som et internt anliggende, men har utviklet seg til en regional storkrig og arena hvor stormaktene bruker militærmakt som kommunikasjonsform. Russland advarte USA mot ethvert militært inngrep i Syria og advarte mot de «alvorligste konsekvenser». Ikke uten grunn påpekte Moskva at represalier bryter med internasjonal lov.
Russland gjorde det klart at de stod rede til å svare på angrep på deres ekspedisjonsstyrker med samme mynt. Etter å ha vurdert «alle muligheter» valgte USA, Storbritannia og Frankrike til sist en punktmarkering i form av et hundretalls cruisemissil. Ifølge Pentagon ble Russerne gitt beskjed i forkant, noe som trolig førte til at målene ble evakuert før angrepet.
Enkelte uroet seg over at operasjonen kunne føre til krig. Det er usannsynlig. Mest fordi ingen er forberedt på storkrig. Faren er at slike forberedelser nå kommer i gang. Forholdet mellom stater kan, litt flåsete, sammenlignes med en bankkonto hvor samarbeid skaper tillitskapital og konflikt tapper det samme. I 2018 har stormaktene brukt mer enn de tjener.
Selv om Russland er et konstant uromoment kan ikke landet måle seg med USA. Det kan derimot Kina bli i stand til å gjøre. Og dersom Russland og Kina gjør felles sak, har Vesten en reell utfordrer. Beijing viser liten interesse for å binde seg til adrenalinjunkien i Moskva. Trolig krever det noe stort og skremmende for å tvinge frem et slikt forbund.
Men Beijing uroer seg over om USA nå vil prøve å demme opp for Kina gjennom å nekte landet tilgang til ressurser det trenger for å vokse. I USA har en rekke kommentatorer tatt til orde for en slik kvelnings-strategi, men Bush og Obama-administrasjonene ønsket offisielt kinas vekst velkommen. Trump synes usikker.
Fredelige maktskifter er unntaket i historien. Under et besøk i Washington i september 2013 refererte Kinas utenriksminister, Wang Yi, til femten historiske tilfeller av oppadstigende stormakter. I elleve av disse tilfellene, har «krig har brutt ut mellom de nye og etablerte stormakter.»
Wang presenterte ikke noen liste over hvilke tilfeller han refererte til. Graham Allison red til redning med sin bok om hva han kaller Tukydid-fellen. Begrepet refererer til den greske generalen Tukydids forklaring av Peloponneskrigen. «Det var Athens fremgang og frykten for at dette skapte i Sparta som gjorde krig uunngåelig.»
Allison undersøker 16 historiske tilfeller hvor en stormakt truer med å erstatte en annen. Tre fjerdedeler endte i krig. Han konkluderer at krig mellom Kina og USA er sannsynlig, men ikke uunngåelig. Mye vil avhenge av hvordan Vesten håndterer sine utfordrere. Inkludere eller isolere? -det er spørsmålet. Mye står på spill. Tillitsskapende arbeid er påkrevd.