Trykket i ErlikOslo mars-utgaven, 2009
Skal du forstå det moderne Tyskland, må du se tysk film.
Av Asle Toje
Dette er lystbetont læring. Tysk film
er nemlig inne i en gullalder. Tre av de
største tyske kinohitene i det nye tusenåret
handler om Øst-Tyskland. Mens De
andres liv handler om en stasiagents kvaler,
handler Good bye, Lenin! om en ung
mann som prøver å skjerme sin slagrammede
mor fra nyheten om Øst-Tysklands
endelikt. I filmen Baader Meinhof møter
vi Andreas og Ulrike som tar ungdomsopprør
på dødelig alvor.
I filmene kommer referansene til det
delte Tyskland som perler på en snor.
Noen av dem er bitre, andre med et
skjevt smil, og alle er nostalgiske. Filmene
er del av et bredere mønster, ’ostalgi’
har blitt en fast innslag i tysk populærkultur.
Ordet er en sammensmelting av
det tyske ordet for øst og nostalgi og
fungerer som en slags ikke-ironisk versjon
av 70-tallskameratene.
Det er filmer med kjekk DDR-ungdom
med 70-tallssveis på 80-tallet, det er paradeutstilling
med DDR-regimets huskunstnere
på nasjonalgalleriet, det er
hyllemeter med livet i øst-bøker og -TVprogrammer.
Flere faste TV-sendinger
beskjeftiger seg med trabanter, sosialistisk
allsang og nudistleire. Der glemmes
forurensningen og de folketomme
byene. Den nedlagte industrien, de høye
arbeidsledighetstallene og de lave vekstratene
i øst forbigås også i stillhet.
Kultromanen Russerdisko av Vladimir
Kaminer handler om en russisk innvandrer
som kommer til Tyskland i 1990
og som søker tilflukt fra det virkelige
Berlin gjennom den politisk korrekte
DDR-læreboken Deutsches Deutsch zum
Selbstlerner (Ekte tysk for selvstudier).
I lærebokens idealverden skinner alltid
solen, man «gehen ins Kino» og filmen
er alltid «sehr gut» og Marx og Lenin
våker over leseren som to snille onkler
i kommunisthimmelen. På sett og vis er
det dette Øst-Tyskland som har oppstått
i ostalgien. Det er DDR slik som DDR
skulle ønske at det var.
Renovasjonsprosjektet for å få de nye
delstatene opp til vesttysk standard har
fjernet de aller fleste tegnene på at landet
noen sinne har vært delt. Et tegn på
hvor total overtagelsen var et at man
knapt noe sted kan se forkortelsen som
var allestedsnærværende før 1989: DDR.
Nå har de tre bokstavene gjort comeback
som klesmerke.
I den nye filmen Der Bader Meinhof Komplex
møter vi radikalerne i Rote Armee
Fraktion som griper til terror for å vise
folk at de lever i et undertrykkende
samfunn. Historien om venstresidens
terrorgruppe viser at Vest-Tyskland, i
likhet med DDR, også var et samfunn
med sterke motsetninger. Selv om regimet
i øst understøttet aksjonene som til
sammen krevde 34 liv, er det interessant
at gruppens grunnleggere Andreas Bader
og Gudrun Ensslin ikke så mot øst
for inspirasjon. Sosialisme i
praksis tiltalte ikke de unge
idealistene.
Bak nostalgibølgen ligger
også en murrende visshet om
at det samlede Tyskland ikke
enda har funnet noen samlende
idé. Nasjonalisme og
patriotisme synes å bli stadig
mer ømtålige temaer i landet
mellom Oder og Rhinen. Da
ankerkvinnen Eva Herman i
september uttalte seg positivt
om nazistenes familiepolitikk,
mistet hun jobben på
dagen. Til tross for alle «oppgjør
» med fortiden har Tyskland
enda til gode å forsone
seg med sin egen historie.
Og det er her filmene om det
delte Tyskland kommer inn.
Naturligvis har ikke historiske
dramaer noe å gjøre
med virkeligheten. De forteller
alltid mer om tiden de er
laget enn den tiden de hevder
å si noe om. Den er også del
av den nasjonale bearbeidelsen
av Den kalde krigen tyskere
imellom. Det er enda
langt igjen til at Tyskland og
tyskere har et uproblematisk
forhold til seg selv, men ostalgibølgen
gir i alle fall innhold
til terapifloskelen om at
det er aldri for sent å ha en
lykkelig barndom