Ulike moralske impulser står mot hverandre i spørsmålet om IS-kvinnene, skriver Asle Toje.

Morgenbladet Feb 7, 2020

Den enes kynisme blir den andres moral i spørsmålet om IS-kvinnene, skriver Asle Toje.

Det var et uheldig ordvalg. Erna Solberg kunne begrunnet hjemhentingen av fremmedkrigeren med to barn ut ifra juridiske, økonomiske, politiske eller praktiske hensyn – men hun valgte å begrunne beslutningen moralsk: «Noen ganger må du som regjering gjøre noen moralske, viktige valg.»

Preses i Den norske kirke, Helga H. Byfuglien, velsignet statsministeren for å tenke «som et moralsk menneske.» Det følger at motsatt konklusjon var umoralsk. Det var Høyres moralisme og den forbannelse dette vakte i Fremskrittspartiet som gjorde regjeringskrise uunngåelig.

Frp mente at å hente den såkalte «IS-kvinnen» og barna hennes ut av Al Hol-fangeleiren i Syria var moralsk problematisk. Motstandere av returen har gjort mye ut av at barna ikke formelt sett er norske statsborgere med mindre de er registrert ved utenriksstasjon og DNA-test foreligger. Det minner om flisespikkeri.

Likeledes er de som hevder at norske myndigheter burde tatt barna mot morens vilje, slik de gjorde da norske myndigheter bistod med å hente Khalid Skahs barn fra Marokko i 2010. Dette er heller ingen god parallell, for norske myndigheter var ikke den handlende part i den affæren.

Det ene barnets helsetilstand synes å ha vært det tyngstveiende argument. Barnet skulle ha den alvorlige sykdommen cystisk fibrose. Dette ser ikke ut til å ha medført riktighet. Alle merket seg at myndighetene i ettertid tok til å snakke om et ‘angivelig sykt’ barn.

Siden det moralske imperativet kom av det dødssyke barnet, er diagnosen sentral. Dersom – i et tenkt scenario – en skruppelløs advokat, aktivistiske journalister og NGOer med agenda kokte dette sammen for å sette regjeringen i moralsk sjakk matt, bør det komme frem.

Det viser problemet med å outsourse moral til media. Barn – også norske borgere – dør tidvis i utlandet. Dels på grunn av vår liberale statsborgerskapspraksis. Det blir et politisk problem om VG trykker bilde av et dødt barn på forsiden og gir regjeringen skylden.

En annen moralsk impuls – ønsket om gjengjeldelse – stod sterkere i Frp i denne saken. Med Siv Jensens ord: «Jeg har ingen sympati med deg, du har valgt dette selv». Når frykten for å bli korsfestet i media står mot rettferdig harme blir den enes kynisme er den andres moral.

Det er hevet over tvil at Al Hol-leiren ikke er et egnet sted for barn. Norske myndigheter ville ha hentet barna for lenge siden, om moren hadde samtykket. Det gjorde hun ikke, trolig fordi barna var hennes billett til Norge.

Morens insistering på at hun ikke ville la barna reise av hensyn til båndet mellom mor og barn, er ikke overbevisende. Barnevernet tar barn fra foreldrene for langt mindre enn å slutte seg til en hodeavkappende voldtekts-kult. Dessuten skal hun trolig i fengsel.

Hun vil bli straffet. Det har vært bakre forsvarslinje for de som så dette som et moralsk ansvar. Norge er ikke som Sverige, hvor restene av IS går fritt i de samme gatene som sine ofre. I Norge er det ulovlig å være medlem av IS. Men er straffen proporsjonal? Ulike land straffer IS-kvinners medlemskap ulikt.

Irak gir livstid, seks år i Frankrike og litt over fire år i Norge. Ute etter to. Hvorfor så lavt? Det kan se ut til at vi ønsker å straffe, men erkjenner at vi mangler evne til å etterforske spesifikke forbrytelser. Det er kun medlemskap retten har mulighet til å bedømme. Straffen er betinget av at IS’ ofre usynliggjøres.

IS-kvinnene var ikke uskyldige, ofte var de like onde som mennene. Fredsprisvinner Nadia Murat beskriver dem i boken Den siste jenta. Hun har gang på gang tatt til orde for å ikke kjøpe IS-kvinnenes påstander om at de var troskyldige husmødre.

Vil IS-kvinnen være en trussel mot det norske samfunnet? Terrorforsker Thomas Hegghammer hevder at trusselen er «svært lav». Storbritannia har opplevd to terrorangrep de  siste  tre månedene, utført av IS-sympatisører som har sonet korte fengselsstraffer.

I så fall blir anger viktig. I vår kultur er det viktig å be om unnskyldning for dårlig oppførsel. Ideelt sett lar en unnskyldning deg erkjenne feilen du har begått, uttrykke anger, vise medfølelse, forklare hva du har lært og tilby en løsning for å godtgjøre de du har skadet.

IS-kvinnen erkjenner ingen straffeskyld. I de mange intervjuene er den eneste anger hun har uttrykt vært for sin egen tillitsfullhet. Kan den som ikke erkjenner skyld tilgis? Er straffen tilstrekkelig til å slå en strek over handlingene til en ikke-angrende terrorist?

UD har ikke presentert regningen for redningsaksjonen. Trolig fordi den er svært høy. Summen er problematisk, siden pengene er brukt i strid med rådende praksis. Ikke tro at UD henter deg i utlandet, ikke med mindre media kjører kampanje. Slik ulikhet for loven synes problematisk.

Kaj Skagen prøvde å kappe denne moralske knuten ved å hevde at «Politikarane lyt tufte avgjerslene sine på det rettslege og prinsipielle, ikkje på kjensler og moral. Staten skal vere rettvis, ikkje fylt av sympatiar og antipatiar […]» Han mener statsministeren burde begrunnet hjemhentingen juridisk.

Jeg liker resonnementet, men det halter siden ingen juridisk forpliktelse foreligger. Dette var noe staten påtok seg. Det tydeliggjøres av at staten insisterer på at saken ikke danner presedens. Derfor ble dette et politisk spørsmål, som viste seg brennbart fordi ulike moralske avveiinger kolliderte.

Mange mener at regjeringen gjorde det rette. Færre ser spørsmålet like svart-hvitt som de gjorde før kortene begynte å komme på bordet. Det vil trolig sitte langt inne for regjeringen å hente flere IS-medlemmer til Norge. I dette ligger en stilltiende erkjennelse av at dette visst ikke var moralsk entydig allikevel.