ErlikOslo
Da jeg fikk høre at dette nummeret skulle handle om «rus», ble jeg betenkt. «Rus og utenrikspolitikk» passer ved første blikk like bra sammen som «suppe og slips». Selv har jeg jobbet så mye i det siste, at den siste rusopplevelsen jeg kan komme på var da drakk seks kopper kaffe under en kveldsøkt og ble så våken at jeg satt rødøyd og leste Bill Clintons memoarer klokken fire om natten. Ingen skal si at jeg ikke lever et spennende liv.
Det finnes naturligvis mange historier om berusede politikere. Michael Moorcock hevder i boka Byzantium endures at det hemmelige politi med Trotskij i spissen kom seg gjennom Den russiske revolusjonen i tung kokainrus. Jeg kan verken bekrefte eller avkrefte dette. Det forklarer i alle fall deres hang til skinnklær og å komme på besøk midt på natten. En leder vi vet brukte kokain, er borgermesteren i Washington DC, Marion Barry, som ikke ufortjent har blitt kalt «en av de mest fargerike politikerne i Amerikansk historie». Hans karriere gikk til bunns i 1990 da han ble filmet mens han røkte crack-kokain med ex-kjæresten, «Rasheeda» Moore.
Alkoholisme er forresten den kanskje vanligste yrkesskaden blant politikere. Enkelte, som George W. Bush en tidligere alkoholiker som har nyktret seg opp og blitt avholdsmann, mens andre som Winston Churchill aldri hadde noen slike planer – jeg har tatt mer ut av alkoholen enn det alkoholen har tatt ut av meg, sa Winston. Det samme kan ikke lederen av det liberale partiet i Storbritannia si. Charles Kennedy ble i fjor tvunget til å gå av fordi han var så altfor tørst. I USA fortelles det at President Nixon – etter å ha drukket mer enn han burde – krevde at stabssjefen, Alexander Haig skulle hente «fotballen», kofferten som styrer Amerikas atomvåpen. Han sa han ville bombe kongressen. Haig nektet, heldigvis.
Rus er også et kjent element på bakkenivå. I lang tid har det vært vanlig å gi frontsoldater brennevin eller andre stoffer for å bli mer likegyldige i kamp – eller høyne aggressiviteten. Mot slutten av 1800-tallet ledet fremganger i tysk biokjemi til oppdagelsen av en rekke nye narkotiske stoffer – blant annet amfetamin, kokain og heroin. Det sistnevnte ble tidlig antatt at ville fungere bra i krig da man trodde det fikk brukeren til å føle seg «heroisk». Under Den kalde krigen eksperimenterte en rekke land med psykofarmaka på soldatene, bare for å konkludere at de menneskelige kostnadene ved statsnarkomani er høyere enn eventuelle taktiske fortrinn som stoffene kunne gi.
Men det viktigste krysningspunktet mellom rus og utenrikspolitikk ligger på et helt annet plan. Narkotika har lenge vært en viktig brikke i det globale stormaktspillet. På midten av 1800-tallet bestemte britene seg for å rette opp den negative handelsbalansen med Kina med å eksportere opium til kineserne. I opiumskrigene gikk Storbritannia til krig mot Qing-dynastiet for å kreve tilgang til det kinesiske marketes på tross av ledernes forsøk på å verne befolkningen mot det billige og avhengighetsskapende rusmidlet. Mens britene forbød opium innenfor sine egne grenser, tvang de Kina til å importere stoffet.
Rus og utenrikspolitikk er et betent tema også i dag. Det er få områder er så tilklint med dobbeltmoral som dette. Jeg trenger kun å nevne at Taliban i Afghanistan og juntaen i Burma begge effektivt bekjempet opiumsproduksjonen i sine hjemland. Da Taliban falt, gikk opiumsproduksjonen til himmels. Uten at Vesten har gjort stort for å forhindre dette. Historikeren Thant Myint-U, som nylig besøkte Oslo, mener at det er grunn til å frykte en lignende utvikling i Burma dersom man lykkes i å styrte militærjuntaen i landet.
USA har i flere tiår kjempet hva de kaller «krigen mot narkotika», primært rettet mot kokainproduksjon i Sør-Amerika. Grunnen til denne innsatsen er de enorme samfunnsproblemene som narkotikamisbruk fører med seg. Bunnpunktet ble nådd i 1982 da 10.4 millioner amerikanere (5.6 prosent av befolkningen) brukte dette stoffet. I dag er anslagsvis 3.7 millioner (1.7 prosent av befolkningen) kokainmisbrukere. Til tross for fallet, knyttes i dag flere dødsfall til dette stoffet enn noen gang tidligere. Og som så ofte er tilfelle med narkotika, er det de som i utgangspunktet er mest utsatte som rammes hardest.
Også Amerikanerne har fått lære at det er vanskelig å føre narkotika og utenrikspolitikk sammen uten uheldige bivirkninger. På 1980 og 90-tallet gikk USA hard til verks – i rene militæroperasjoner – hovedsaklig i Colombia og Bolivia. Avlinger ble brent og tonnevis med pulver gikk opp i røyk. Forutsigbart nok ble amerikanerne snart trukket inn i disse landenes interne stridigheter. Washington fikk nye venner som det er en hel del å utsette på. Ikke minst i deres omgang med menneskerettigheter. Erfaringene fra Latin-Amerika er i dag en av grunnene til at man i dag vender det blinde øyet til heroinbaronene i Afghanistan.
Vi mennesker vil gjerne tro at gode ting er knyttet sammen – og at onde ting henger sammen. Men like lite som at al Qaeda stod i ledtog med Saddam Hussein, like lite fører et mer demokratisk styresett nødvendigvis til mer lov og orden. Og dessverre er det slik at jo åpnere et samfunn er, jo farligere er det å befinne seg på bunnen. Fra Afghanistan skyller nå heroin, til en årlig verdi av 25 milliarder kroner, ut over verdensmarkedet. Det er et paradoks at Vesten betaler den kanskje største prisen for engasjementet i Afghanistan på gatene i våre egne byer. Skulle man lete etter et motto å meisle inn i portalen til Statsvitenskaplig Institutt, vil mitt forslag være: «Gode Intensjoner ikke er det samme som Gode Resultater .