Utvidelsen av kampsonen
DAGENS NÆRINGSLIV 05.02.2016 Side 4
Migerasjonskrisen er ikke over, den sprer seg.
1,3 millioner asylsøkere ankom Europa i 2015. Migrantene har skapt splid i ankomstlandene og splittelse i EU. EU-kommisjonen og IMF har, uavhengig av hverandre, gjettet at det vil komme 1,3 og 1,5 millioner migranter i 2016. Den forespeilede utflatingen synes optimistisk. Antallet asylsøkere doblet seg fra 2013 til 2014, og igjen til 2015.
Hvor vil dette ende? Det skoleflinke svaret er, «i en Europeiske løsning.» Men EUs respons på migrasjonskrisen har minnet om en full manns forsøk på å åpne en boks hermetikk – med skje: Stor intensitet, standhaftighet og en nesten rørende tro på at vilje er det som skal til. I desperasjon har EU hengitt seg til diplomatisk alkymi hvor de betaler Tyrkia for å stanse migrantene i håp om at tyrkerne således vil nekte seg gratispengene EU står rede til å regne ned over dem, om de lar være.
Den eneste måten å få EUs respons på migrasjonskrisen til å se kompetent ut, er ved å holde den opp mot Europas nasjonalstater. Det har ikke skortet på uverdige scener. Hvem kan glemme den gråtkvalte pressekonferansen da Sverige gjeninnførte grensekontroll; eller da en britisk tabloidavis fremstilte flykninger som rotter; eller tyske myndigheters råd til kvinner om hvordan de skal unngå å bli voldtatt av «det nye vi»? Heller ikke svartmaling, hvitvasking og brunskvetting har fått situasjonen under kontroll.
I 2015 handlet debatten om fordeling av asylsøkere og grensekontroll. Brussel fokuserte skjeløyd på førstnevnte: De ville tvinge frem økt vilje til å ta imot asylinnvandrere, spesielt blant de 17 medlemslandene som i liten grad innvilger asyl. 160 000 asylanter ble tvangsfordelt. Men tilstrømmingen avtok ikke, den tiltok. Dette kvalte den gryende dugnadsånden fra høsten 2015. Fokus har i vinter vært på å minske tilsiget med stadig nye toppmøter og tiltakslister.
Heller ikke EUs nye «grensepoliti» eller truslene om å kaste Hellas ut av Schengen vil trolig ha annen effekt enn å skape et midlertidig inntrykk av handlekraft. Selv EU-lederne erkjenner at Schengen-samarbeidet er under press. Sannheten er Schengen alt er suspendert. En rekke land har gjeninnført «midlertidig» grensekontroll. Grensegjerdene som snirkler seg gjennom Europa bærer vitne om at Schengen har entret den samme permanente unntakstilstanden som Euro-samarbeidet, hvor regler er én ting og praksis noe ganske annet.
Europeiske land konkurrerer nå om å gjøre seg til mindre attraktive asyldestinasjoner. Innstrammingene har så langt vist seg forbausende lite virksomme. Dels fordi alle vet at mange av de som får avslag i realiteten får bli. Dette understrekes ved at en økende andel av asylsøkerne kommer fra fredelige stater. Grunnløse asylsøkere utgjør 60 prosent av totalen, hevder EU-kommisjonens Frans Timmermans.
Mange av disse kommer fra land som ikke respekterer menneskerettighetene. Det gjør dem vanskelige å uttransportere. Det er stilltiende praksis at asylsøkere med avslag får gå under jorden. Mange «grunnløse» vil gå opp i Europas underklasse av fem til åtte millioner papirløse innvandrere, konsentrert i steder som belgiske Molenbeek: En underklasse av sosialt marginaliserte halv-borgere med betydelig radikaliseringspotensial. «Malmø-iseringen» av Europa har gått fra å være et skrekkscenario, til å bli en håpefull visjon.
Innsiget av asylsøkere setter Europas velferdsstater under press, eller mer presist, de legger ytterligere press på underfinansierte velferdsordninger. Dette gjør at kampsonen i 2016 vil utvides fra fordeling og grensekontroll til lover og rettigheter. Her står overnasjonale institusjoner og universelle velferdsordninger i sentrum. Et sentralt element i innstramnings-kappløpet er å begrense migranters tilgang til velferdsytelser. Antagelsen om at vi vil lykkes vesentlig bedre med å integrere større mengder fremmedkulturelle innvandrere med færre ressurser per hode, er lite troverdig.
En måte å bryte ut av denne spiralen, påpekte Finlands president Sauli Niinisto denne uken, er å avvikle asylinstituttet i sin nåværende form. Asyl var aldri ment å være en folkevandringsmekanisme. Utfordringen er at blant annet Menneskerettighetsdomstolen (ECHR) har avsagt dommer som fordrer at dagens asylpraksis videreføres. Europeiske stater er forpliktet til å etterleve disse dommene, men motviljen er økende. President for den Belgiske grunnlovsdomstolen Marc Bossuyt har kritisert ECHR for å overskride sitt mandat.
Gnisningene mellom den norske regjeringen og Europarådet og FNs Høykommissær for flykninger er et frempek mot kommende strider mellom jurister og politikere om overhøyhet på asylfeltet. I sum: Europa sliter med å forene sine idealer om humanitet med at asyltilstrømningen overstiger evnen og viljen til å ta dem imot. Fjorårets midlertidige løsninger har ført oss til et punkt hvor alle alternativer synes uvirksomme, drastiske eller uetiske – eventuelt en kombinasjon av de tre.