Utvidelsesutmattelse


Island søker medlemskap i et EU som har mistet entusiasmen
for å ta inn nye medlemmer.


Av Asle Toje
ErlikOslo juni 2009

  1. mai 2009 kom nyheten om at Islands
    regjering vil be Alltinget om å godkjenne
    at regjeringen leverer en søknad om
    EU-medlemskap. Dermed kan det se ut
    til at enda en av de stadig færre hvite
    flekkene på Europa-kartet kan komme
    til å forsvinne. Den europeiske union
    dekker så mye av kontinentet at organisasjonen
    nå anses å snakke på vegne av
    Europa i internasjonale fora.
    Likevel er det en påtakelig mangel på
    entusiasme i Brüssel for ytterligere utvidelser.
    Da de 1. mai markerte femårsjubileet
    for at ti nye medlemmer ble tatt
    inn, skjedde det uten feiring. Den integrasjonsvennlige
    avisa EU-Observer viet
    i stedet tre helsider til temaet «utvidelsesutmattelse
    ». Avisa kunne fortelle at
    både gamle og nye medlemmer fortsatt
    er i ferd med å fordøye, og at viljen til
    ytterligere utvidelser er svak og dalende.
    Deklarasjonen fra Praha-toppmøtet 20.
    april uttrykker bekymring over utvidelse,
    innvandring og uro over konfliktene
    langs EUs østlige grense. I sin blogg hevder
    den polske journalisten Dominika
    Pszczolkowska at Øst-Europa ikke er
    «på moten» lenger.
    Det er mange grunner til at EU har en
    sterk tiltrekningskraft. For landene som
    ble medlemmer etter 1972, har behovet
    for stabile økonomiske rammer vært en
    viktig faktor. Blant dagens søkere er forventningen
    om at medlemskap skal føre
    til økt materiell velstand så selvsagt at
    det sjelden nevnes. Derimot har behovet
    for en politisk forankring til demokratiene
    i vest vært viktig. Medlemskap ses
    også på som en måte å endelig løsrive
    seg fra assosiasjonene om «østblokken»
    som fortsatt fins hos mange.
    Utvidelsen gjør det også nødvendig med
    indre reform av EU for at unionen skal
    kunne fungere effektivt. De viktigste
    reformene har vært knyttet til EUs budsjett
    og institusjoner. I Lisboa-traktaten
    i 2007 ble medlemmene enige om de institusjonelle
    endringene som er nødvendige
    for å kunne ta inn nye medlemmer.
    Resultatet var en ny fordeling av antall
    stemmer i ministerrådet og hvor mange
    kommisjonærer og plasser i Europaparlamentet
    de forskjellige medlemsstatene
    skal ha.
    Det vakte oppsikt da Irland i en folkeavstemning
    avslo å godkjenne traktaten
    i 2008. Enkelte hevdet at irene på denne
    måten setter ytterligere utvidelser
    i fare. Etter en intens valgkamp ventes
    saken å komme opp til folkeavstemning
    igjen senere dette året. Ifølge iren
    Daniel Keohane ved European Institute
    for Security Studies ventes et klart jaflertall
    denne gangen. Avstemningene
    har gjort lite for å avkrefte EU-skeptikernes
    påstand om at når det gjelder folkeavstemninger
    er EU-svaret bare endelig
    hvis svaret er «ja».
    Hvilke erfaringer har man gjort med
    utvidelsene? Selv om marerittscenarioene
    som motstanderne av østutvidelsen
    malte opp ikke har vist seg å stemme,
    har utvidelsen likevel vist seg å være
    mer krevende enn tilhengerne trodde.
    Sjampanjekorkene hadde knapt truffet
    bakken før festdeltagerne begynte å
    tenke på mulighetene og utfordringene
    for et EU med 27 medlemsland. De fleste
    erkjenner at spesielt de nyeste medlemmene,
    Romania og Bulgaria, har vist seg
    å være mer utfordrende enn ventet.
    Etter østutvidelsen dekker EU nesten
    hele Europa og har 500 millioner innbyggere.
    EU gikk fra å være en vesteuropeisk
    til en alleuropeisk union. Dette
    gjorde EU til verdens største økonomiske enhet og
    står for omlag 1/5 av verdens totale økonomiske
    aktivitet. Det gjorde også EU til en viktigere enhet i
    internasjonal politikk. Selv om unionen økte i folketall
    og areal, ble også EU som helhet fattigere etter
    utvidelsen. Utvidelsen var et sterkt solidaritetssignal
    fra medlemsstatene til de mindre velstående søkerlandene.
    Mye av uroen er knyttet til holdninger som enkelte
    mener preger de nye medlemmene. Dette kan kanskje
    oppsummeres med en «spør ikke hva du kan gjøre
    for EU, men hva EU kan gjøre for deg»-tenking, for
    å vri på Kennedys berømte munnhell. Utvidelsen
    endret EUs politikk på de felt som spesielt opptar
    de nye medlemslandene. Dette gjelder blant annet
    landbruks- og regionalpolitikk. Utvidelsen bidro til
    å endre EUs beslutningsprosedyrer og institusjoner.
    Et annet irritasjonsmoment er språkforvirringen som
    kommer med å ha 23 offisielle språk.
    En annen trend er at det nå er at det geografiske sentrum
    har blitt flyttet mot øst. Unionen har også et
    større katolsk overtall enn tidligere. De nye medlemmene
    har gjennomgående mindre liberale holdninger
    til temaer som abort, homoseksualitet og skilsmisser.
    Samtidig er de gjennomgående mer pro-amerikanske
    enn de etablerte medlemmene.
    Men hva med Island? Landet vil ha gode muligheter
    til å kunne tas opp relativt raskt hvis det velger å
    søke. Det vil nok likevel finne ut at søknadsforhandlingene
    vil bli tøffere enn de var for Norge i 1994. Det
    er ganske enkelt mindre vilje i EU til å oppnå særavtaler.
    Det utvidede EU har mindre tid og ressurser å
    bruke på å imøtekomme disse landenes bekymringer.
    Nå som Island søker medlemsskap, vil dette trolig
    bidra til å sette EU-medlemskap på dagsorden også
    her til lands. Da vil alternativene være å enten omforhandle
    EØS-avtalen, velge sveitsisk utenforskap eller
    å følge i Islands fotspor.

Comments

One response to “Utvidelsesutmattelse”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *