Utvidelsesutmattelse

Island søker medlemskap i et EU som har mistet entusiasmen
for å ta inn nye medlemmer.

Av Asle Toje
ErlikOslo juni 2009

7. mai 2009 kom nyheten om at Islands
   regjering vil be Alltinget om å godkjenne
   at regjeringen leverer en søknad om
   EU-medlemskap. Dermed kan det se ut
   til at enda en av de stadig færre hvite
   flekkene på Europa-kartet kan komme
   til å forsvinne. Den europeiske union
   dekker så mye av kontinentet at organisasjonen
   nå anses å snakke på vegne av
   Europa i internasjonale fora.
   Likevel er det en påtakelig mangel på
   entusiasme i Brüssel for ytterligere utvidelser.
   Da de 1. mai markerte femårsjubileet
   for at ti nye medlemmer ble tatt
   inn, skjedde det uten feiring. Den integrasjonsvennlige
   avisa EU-Observer viet
   i stedet tre helsider til temaet «utvidelsesutmattelse
   ». Avisa kunne fortelle at
   både gamle og nye medlemmer fortsatt
   er i ferd med å fordøye, og at viljen til
   ytterligere utvidelser er svak og dalende.
   Deklarasjonen fra Praha-toppmøtet 20.
   april uttrykker bekymring over utvidelse,
   innvandring og uro over konfliktene
   langs EUs østlige grense. I sin blogg hevder
   den polske journalisten Dominika
   Pszczolkowska at Øst-Europa ikke er
   «på moten» lenger.
   Det er mange grunner til at EU har en
   sterk tiltrekningskraft. For landene som
   ble medlemmer etter 1972, har behovet
   for stabile økonomiske rammer vært en
   viktig faktor. Blant dagens søkere er forventningen
   om at medlemskap skal føre
   til økt materiell velstand så selvsagt at
   det sjelden nevnes. Derimot har behovet
   for en politisk forankring til demokratiene
   i vest vært viktig. Medlemskap ses
   også på som en måte å endelig løsrive
   seg fra assosiasjonene om «østblokken»
   som fortsatt fins hos mange.
   Utvidelsen gjør det også nødvendig med
   indre reform av EU for at unionen skal
   kunne fungere effektivt. De viktigste
   reformene har vært knyttet til EUs budsjett
   og institusjoner. I Lisboa-traktaten
   i 2007 ble medlemmene enige om de institusjonelle
   endringene som er nødvendige
   for å kunne ta inn nye medlemmer.
   Resultatet var en ny fordeling av antall
   stemmer i ministerrådet og hvor mange
   kommisjonærer og plasser i Europaparlamentet
   de forskjellige medlemsstatene
   skal ha.
   Det vakte oppsikt da Irland i en folkeavstemning
   avslo å godkjenne traktaten
   i 2008. Enkelte hevdet at irene på denne
   måten setter ytterligere utvidelser
   i fare. Etter en intens valgkamp ventes
   saken å komme opp til folkeavstemning
   igjen senere dette året. Ifølge iren
   Daniel Keohane ved European Institute
   for Security Studies ventes et klart jaflertall
   denne gangen. Avstemningene
   har gjort lite for å avkrefte EU-skeptikernes
   påstand om at når det gjelder folkeavstemninger
   er EU-svaret bare endelig
   hvis svaret er «ja».
   Hvilke erfaringer har man gjort med
   utvidelsene? Selv om marerittscenarioene
   som motstanderne av østutvidelsen
   malte opp ikke har vist seg å stemme,
   har utvidelsen likevel vist seg å være
   mer krevende enn tilhengerne trodde.
   Sjampanjekorkene hadde knapt truffet
   bakken før festdeltagerne begynte å
   tenke på mulighetene og utfordringene
   for et EU med 27 medlemsland. De fleste
   erkjenner at spesielt de nyeste medlemmene,
   Romania og Bulgaria, har vist seg
   å være mer utfordrende enn ventet.
   Etter østutvidelsen dekker EU nesten
   hele Europa og har 500 millioner innbyggere.
   EU gikk fra å være en vesteuropeisk
   til en alleuropeisk union. Dette
   gjorde EU til verdens største økonomiske enhet og
   står for omlag 1/5 av verdens totale økonomiske
   aktivitet. Det gjorde også EU til en viktigere enhet i
   internasjonal politikk. Selv om unionen økte i folketall
   og areal, ble også EU som helhet fattigere etter
   utvidelsen. Utvidelsen var et sterkt solidaritetssignal
   fra medlemsstatene til de mindre velstående søkerlandene.
   Mye av uroen er knyttet til holdninger som enkelte
   mener preger de nye medlemmene. Dette kan kanskje
   oppsummeres med en «spør ikke hva du kan gjøre
   for EU, men hva EU kan gjøre for deg»-tenking, for
   å vri på Kennedys berømte munnhell. Utvidelsen
   endret EUs politikk på de felt som spesielt opptar
   de nye medlemslandene. Dette gjelder blant annet
   landbruks- og regionalpolitikk. Utvidelsen bidro til
   å endre EUs beslutningsprosedyrer og institusjoner.
   Et annet irritasjonsmoment er språkforvirringen som
   kommer med å ha 23 offisielle språk.
   En annen trend er at det nå er at det geografiske sentrum
   har blitt flyttet mot øst. Unionen har også et
   større katolsk overtall enn tidligere. De nye medlemmene
   har gjennomgående mindre liberale holdninger
   til temaer som abort, homoseksualitet og skilsmisser.
   Samtidig er de gjennomgående mer pro-amerikanske
   enn de etablerte medlemmene.
   Men hva med Island? Landet vil ha gode muligheter
   til å kunne tas opp relativt raskt hvis det velger å
   søke. Det vil nok likevel finne ut at søknadsforhandlingene
   vil bli tøffere enn de var for Norge i 1994. Det
   er ganske enkelt mindre vilje i EU til å oppnå særavtaler.
   Det utvidede EU har mindre tid og ressurser å
   bruke på å imøtekomme disse landenes bekymringer.
   Nå som Island søker medlemsskap, vil dette trolig
   bidra til å sette EU-medlemskap på dagsorden også
   her til lands. Da vil alternativene være å enten omforhandle
   EØS-avtalen, velge sveitsisk utenforskap eller
   å følge i Islands fotspor.