Island søker medlemskap i et EU som har mistet entusiasmen
for å ta inn nye medlemmer.
Av Asle Toje
ErlikOslo juni 2009
- mai 2009 kom nyheten om at Islands
regjering vil be Alltinget om å godkjenne
at regjeringen leverer en søknad om
EU-medlemskap. Dermed kan det se ut
til at enda en av de stadig færre hvite
flekkene på Europa-kartet kan komme
til å forsvinne. Den europeiske union
dekker så mye av kontinentet at organisasjonen
nå anses å snakke på vegne av
Europa i internasjonale fora.
Likevel er det en påtakelig mangel på
entusiasme i Brüssel for ytterligere utvidelser.
Da de 1. mai markerte femårsjubileet
for at ti nye medlemmer ble tatt
inn, skjedde det uten feiring. Den integrasjonsvennlige
avisa EU-Observer viet
i stedet tre helsider til temaet «utvidelsesutmattelse
». Avisa kunne fortelle at
både gamle og nye medlemmer fortsatt
er i ferd med å fordøye, og at viljen til
ytterligere utvidelser er svak og dalende.
Deklarasjonen fra Praha-toppmøtet 20.
april uttrykker bekymring over utvidelse,
innvandring og uro over konfliktene
langs EUs østlige grense. I sin blogg hevder
den polske journalisten Dominika
Pszczolkowska at Øst-Europa ikke er
«på moten» lenger.
Det er mange grunner til at EU har en
sterk tiltrekningskraft. For landene som
ble medlemmer etter 1972, har behovet
for stabile økonomiske rammer vært en
viktig faktor. Blant dagens søkere er forventningen
om at medlemskap skal føre
til økt materiell velstand så selvsagt at
det sjelden nevnes. Derimot har behovet
for en politisk forankring til demokratiene
i vest vært viktig. Medlemskap ses
også på som en måte å endelig løsrive
seg fra assosiasjonene om «østblokken»
som fortsatt fins hos mange.
Utvidelsen gjør det også nødvendig med
indre reform av EU for at unionen skal
kunne fungere effektivt. De viktigste
reformene har vært knyttet til EUs budsjett
og institusjoner. I Lisboa-traktaten
i 2007 ble medlemmene enige om de institusjonelle
endringene som er nødvendige
for å kunne ta inn nye medlemmer.
Resultatet var en ny fordeling av antall
stemmer i ministerrådet og hvor mange
kommisjonærer og plasser i Europaparlamentet
de forskjellige medlemsstatene
skal ha.
Det vakte oppsikt da Irland i en folkeavstemning
avslo å godkjenne traktaten
i 2008. Enkelte hevdet at irene på denne
måten setter ytterligere utvidelser
i fare. Etter en intens valgkamp ventes
saken å komme opp til folkeavstemning
igjen senere dette året. Ifølge iren
Daniel Keohane ved European Institute
for Security Studies ventes et klart jaflertall
denne gangen. Avstemningene
har gjort lite for å avkrefte EU-skeptikernes
påstand om at når det gjelder folkeavstemninger
er EU-svaret bare endelig
hvis svaret er «ja».
Hvilke erfaringer har man gjort med
utvidelsene? Selv om marerittscenarioene
som motstanderne av østutvidelsen
malte opp ikke har vist seg å stemme,
har utvidelsen likevel vist seg å være
mer krevende enn tilhengerne trodde.
Sjampanjekorkene hadde knapt truffet
bakken før festdeltagerne begynte å
tenke på mulighetene og utfordringene
for et EU med 27 medlemsland. De fleste
erkjenner at spesielt de nyeste medlemmene,
Romania og Bulgaria, har vist seg
å være mer utfordrende enn ventet.
Etter østutvidelsen dekker EU nesten
hele Europa og har 500 millioner innbyggere.
EU gikk fra å være en vesteuropeisk
til en alleuropeisk union. Dette
gjorde EU til verdens største økonomiske enhet og
står for omlag 1/5 av verdens totale økonomiske
aktivitet. Det gjorde også EU til en viktigere enhet i
internasjonal politikk. Selv om unionen økte i folketall
og areal, ble også EU som helhet fattigere etter
utvidelsen. Utvidelsen var et sterkt solidaritetssignal
fra medlemsstatene til de mindre velstående søkerlandene.
Mye av uroen er knyttet til holdninger som enkelte
mener preger de nye medlemmene. Dette kan kanskje
oppsummeres med en «spør ikke hva du kan gjøre
for EU, men hva EU kan gjøre for deg»-tenking, for
å vri på Kennedys berømte munnhell. Utvidelsen
endret EUs politikk på de felt som spesielt opptar
de nye medlemslandene. Dette gjelder blant annet
landbruks- og regionalpolitikk. Utvidelsen bidro til
å endre EUs beslutningsprosedyrer og institusjoner.
Et annet irritasjonsmoment er språkforvirringen som
kommer med å ha 23 offisielle språk.
En annen trend er at det nå er at det geografiske sentrum
har blitt flyttet mot øst. Unionen har også et
større katolsk overtall enn tidligere. De nye medlemmene
har gjennomgående mindre liberale holdninger
til temaer som abort, homoseksualitet og skilsmisser.
Samtidig er de gjennomgående mer pro-amerikanske
enn de etablerte medlemmene.
Men hva med Island? Landet vil ha gode muligheter
til å kunne tas opp relativt raskt hvis det velger å
søke. Det vil nok likevel finne ut at søknadsforhandlingene
vil bli tøffere enn de var for Norge i 1994. Det
er ganske enkelt mindre vilje i EU til å oppnå særavtaler.
Det utvidede EU har mindre tid og ressurser å
bruke på å imøtekomme disse landenes bekymringer.
Nå som Island søker medlemsskap, vil dette trolig
bidra til å sette EU-medlemskap på dagsorden også
her til lands. Da vil alternativene være å enten omforhandle
EØS-avtalen, velge sveitsisk utenforskap eller
å følge i Islands fotspor.