To år før tilbaketrekningen fra Afghanistan er etterkrigsoppgjøret alt i gang. Debatten om hvorvidt intervensjonen er vellykket eller mislykket, er for lengst over. Optimistene tapte. Forklaringene spriker i alle retninger. Var det for mange soldater og for lite bistand, eller var det omvendt? Var innsatsen for fragmentert eller var den ikke tilstrekkelig tilpasset; hører skylda hjemme hos fiendtlige naboland, eller kanskje hos Afghanerne selv?
Hva svaret er, komme naturligvis an på øyet som ser. Mye politisk prestisje er i spill. Mest trolig er det vel at forskjellige aktører vil plukke seg den buketten av forklaringer som gir dem selv minst skyld – og avfeie rest-biten med krav om uspesifiserte ’nyanser’. Viljen til å ta ansvar for ikke-intenderte konsekvenser av ens velmente engasjement er begrenset blant utenrikspolitikkens idealister. Vi ville jo bare hjelpe.
Det begynte så løfterikt. Da Kabul falt i 2001 var det kun en håndfull vestlige soldater i landet. Siden økte ambisjonsnivået. Kampen mot terror ble paret med et nasjonsbyggingsprosjekt. Amerikansk neokonservatisme og Europeisk internasjonalisme, hånd i hånd. 130 000 soldater og flere tusen milliarder i bistand senere, er ambisjonsnivået senket. Vyene om demokrati, likestilling og rettstat er tonet ned. Få tror at de dyrkjøpte fremskrittene vil overleve vestmaktenes tilbaketrekning.
Dette er ikke den historien vestlige politikere ønsker å fortelle. De ønsker seg en betinget suksess. Med så mange tomler på vektskålen er det all grunn til å seg om etter uhildede analyser. Astrid Suhrke nye bok «Eksperimentet Afghanistan» er et bra sted å starte. Forskeren tar utgangspunkt i det åpenbare spørsmålet: Etter så tung innsats – hvorfor har ikke vestmaktene oppnådd mer? Og til hennes heder klarer å holde fokus på dette spørsmålet gjennom analysen av hva som ofte er bysantinsk komplekse prosesser.
Så hva kommer Suhrke fram til? I bokens engelske inkarnasjon, gir tittelen en forsmak på konklusjonen: When more is less, når mer er mindre. Suhrke hevder at den massive innsatsen i seg selv er problemet. Bokens norske tittel bærer med seg en annen viktig del av svaret. Dette var et eksperiment. I bistandskretser har man ofte flåset om hvor mye enklere det ville vært om man bare kunne ta over u-landet og overstyre det inn i den moderne tid. Men dette er altså første gang vi faktisk har prøvd på dette. Det er kanskje derfor de kaller kolonialisme for humanitære intervensjoners stygge søster.
Suhrke avdekker fire selvmotsigelser i vestens strategi: mellom å føre krig og bygge fred samtidig, mellom ønsket om planlegging og raske resultater, og mellom å skape en demokratisk stat og kravet om at denne skal være liberal. Vår strategi har gjort Afghanistan avhengig av bistand og har avlet korrupsjon i samfunnsødeleggende skala. «Eksperimentet Afghanistan» er en betimelig og relativt edruelig gransking av årsakene til, og konsekvensene av, det vestlige prosjektet i Afghanistan. Suhrke støtter seg på sin mangeårige erfaring fra landet. Med sikker hånd trekker hun de store linjene ut av myriadene av enkelthendelser.
Suhrke går trinnvis gjennom Afghanistan-operasjonen slik den har utfoldet seg over de siste 11 årene. Det er en klok innfallsvinkel, ikke minst fordi operasjonens målsetninger har endret seg hyppig. Hvert eneste år siden 2001 har vestlige ledere kunngjort en siste anstrengelse eller kritisk hendelse som skulle snu utviklingen i Afghanistan. Hver gang har den underliggende antakelsen vært at med økte ressurser på rett sted, kunne den afghanske staten styrkes og stabilitet oppnås.
Til tross for militær opptrapping og bistandsflom har den sentralmakten fortsatt å smuldre opp – som et forsøk på å bygge sandslott i brenningene. I skrivende stund forsøker vestmaktene å få i stand en fredsavtale med Taliban, selv om det kan være vondt å forstå hvorfor disse skulle føle seg bundet av en eventuell avtale, nå som NATO har en hjemreisedato i avtaleboken. Journalisten Robert D. Kaplan, som nylig besøkte Norge, hevdet at den amerikanske hæren «vil være fornøyd bare vi slipper å forlate landet med helikopter fra ambassadetaket».
Astrid Suhrke var blant de som alt i 2001 advarte mot å tro på at Afghanistan kunne ’fikses’ gjennom vestlig inngripen. Hun fordømmer mangelen på samordning som har gjort den multinasjonale operasjonen unødvendig kompleks og har ledet til at forskjellige tiltak slår hverandre i hjel. Til forfatterens heder bruker hun deler av boken på å foreslå måter vestmaktene kan unngå et fullstendig sammenbrudd etter tilbaketrekkingen. Hun foreslår en mindre påtrengende internasjonal tilstedeværelse og anbefaler et langsiktig nærvær. Hvor realistiske disse forslagene er, får det være opp til andre å vurdere.
Suhrkes bok presenterer en overbevisende kritikk av bistand som statsbyggingsverktøy. Hun avviser argumentet om at det ikke har vært nok. Tvert imot har bistandsstrømmen oversteget det afghanske statsapparatets absorberingsevne. Rapporter fra andre lands bistandsdirektorat anslår at mellom tyve prosent og en tredjedel av bistanden forsvinner i korrupsjon. Norge har på sin side svart med å dempe ettersyn og evaluering. Vi har nemlig «nulltoleranse for korrupsjon».
Norge har pøst omlag 5000 millioner bistandskroner i inn i Afghanistan siden 2002. Vi vet lite om hva de norske pengene avstedkommer. Ingen bør bli overrasket dersom det viser seg at mye av infrastrukturen som vi gratulerte oss selv med, aldri ble bygget. Norske politikere på skrytetur besøker de samme tre-fire prosjektene gang på gang, onde tunger kaller dem Potemkin-landsbyer.
Suhrke imøtegår påstander om at fokus på en militær løsning har kommet i veien for bistanden. Hun er realistisk nok til å se at sikkerhet er den faktoren som alle andre målsetninger avhenger av. Suhrkes tese er at både økonomisk og militær assistanse, i form at den er gitt (administrert av utlendinger, på grunn av av mottakeren mangel på effektivt statsapparat) er i beste fall en midlertidig løsning som på lang sikt ikke er bærekraftig. Dette er, i følge Suhrke, ikke minst fordi Vesten har omfavnet progressive krefter i landet så ettertrykkelig at disse har mistet legitimitet i befolkningen.
Hun hevder vi har skapt en «rentenist -stat ». Dette er ikke er noe dekkende uttrykk, all den tid en rentenist er en som tjener til sitt opphold gjennom rentene av investeringer. Afghanistan lever på opium og almisser. I Følge Suhrke betaler vesten for om lag 80 prosent av offentlige utgifter. Bistandsavhengigheten har i alle fall undergravet det overordnede målet med en sterk og legitim stat, noe som jo er : «Det stikk motsatte av (…) nasjonsbygging ».
Mange innvendinger kan rettes mot Surkes bok. En av dem jeg vil slutte meg til er den bruken av tallmateriale. Tall, store og små, dukker opp og forsvinner uten noen systematikk. Tallene brukes uten unntak til å bekrefte konklusjoner om Suhrke har analysert seg fram tid, aldri (så vidt jeg kan se) til å nyansere hennes funn. Når boken kommer i ny utgave – og det tror jeg at den vil – bør forfatteren inkludere tallmateriale på antall soldater, utplassering og tapstall over tid samt tall på bistand fordelt etter regioner og sektorer, gjerne etter Charles J. Minards mal.
Når dette er sagt er alltid lett å kritisere hva som ikke står å lese i en bok. Og det er ikke de beste forskerne som presenterer konklusjoner som er så vage at ingen har problemer med dem. For la det være klart – dette er et solid stykke arbeid. Astrid Suhrke fortjener takk. Ikke bare fordi hun har skrevet en av de få utenrikspolitiske bøkene utgitt på norsk uten forord av Jonas Gahr Støre, men fordi hun skjærer gjennom lagene av politisk konstruerte narrativer og forskutterte suksesser og kommer frem til en konklusjon som er like nedstemmende som den er betimelig.
Trykket i Dag og Tid 02 mar, 2012