Publisert i E23 den 31 juni, 2025
Europa går stormaktspolitikken i møte, denne gangen uten stormakter.
Asle Toje, Utenrikspolitisk forsker og kommentator
I krimklassikeren Muldvarpen (1974) forteller quislingen Bob Haydon sin nemesis, e-tjenestesjef George Smiley, at han trodde Storbritannia var «uten relevans eller moralsk levedyktighet i verdensanliggender».
Den britiske historikeren Paul Kennedys vurdering i boken The Rise and fall of the Great Powers (1987) var mindre dyster, men selv han beskrev landet som en ‘mellommakt’ med ambisjoner ute av proporsjon med dets krympende økonomi.
Storbritannia vant 2. verdskrig, men tidene som fulgte var preget av oppløsningen av det britiske imperiet, øvelser i sosialisme og en tiltagende maktesløshet, manifestert i Suez-krisen i 1956. Da tvang USA britene til å avstå fra å bruke våpenmakt uten tillatelse.
Erfaringene med alenegang førte britene inn i EF i 1972, og påfølgende maktavståelser til Brussel ledet til utmeldingen i 2016. London i senere år vært blant de ivrigste på inngripen i Afghanistan, Irak og Ukraina. Men deres evner synes nedadgående. Hvorfor?
E. H. Carrs «The Twenty Years’ Crisis» fra 1939 er en grunntekst i studiet av internasjonal politikk. Boka forklarer hvorfor ‘krigen som skulle ende alle kriger’ ble avløst av Del 2, tjue år senere. Carr legger skylden på ‘utopisk’ liberal internasjonalisme blant demokratiene.
Carr beskriver mellomkrigstiden som en kulturkamp mellom verdensfjern utopisme og ‘ekstrem’ realisme. Idealisten antar at menneskenaturen er grunnleggende god og at menneskeheten har sammenfallende interesser.
Carr mente datidens antatt fredelige -og påstått universelle- liberale internasjonalistiske etos var tuftet på «de ubevisste refleksjoner omkring nasjonal politikk basert på en bestemt forståelse av nasjonale interesser på et bestemt tidspunkt».
Han kritiserte både antagelsen om at krig er irrasjonelt og også måten liberalernes antatte ‘interesseharmoni’ tjente status quo på. Han mente liberal internasjonalisme implisitt bygget på sosialdarwinisme, altså at Vestens dominans er biologisk begrunnet.
Carr så forholdet mellom idealisme og realisme som dialektisk, der idealistisk politikk til slutt vil bli tøylet av materielle krefter, og at den materielle virkeligheten i sin tur utfordres av nye villfarelser. Utfordringen er når villfarelser lovfestes.
Et eksempel er de britiske ‘hatlovene’ som straffer ytringer som oppfattes som motivert av fordommer mot ‘beskyttede kjennetegn’ (handicap, rase, religion, legning og identitet). Hatlovene begrenser ytringsfriheten og har ført til storskala overvåkning av egne borgere.
Forfatter Lionel Shriver hevder i boka «Mania» (2024) at Vesten har gjennomlevd bølger av vekkelsesbevegelser der rettigheter og prosess har blitt satt til side til fordel for massehysteri: «Transkjønn, BLM, Covid, MeToo – manier som viser vår kollektive evne til å gå fra vettet.»
Carr mente “utopismen er iboende i menneskets natur” og at politisk tenkning, følgelig, vil ha elementer av både idealisme og realisme. Hans kritikk av antagelsen om “interesseharmoni” er et eksempel på realisters skepsis mot ideologier som påstår seg å være universelle.
Carr så Folkeforbundet [1920-1946] som den fremste eksponent for dette tankegodset. Gjennom det turbulente 1930-tallet, med finanskrise og politisk ekstremisme, ble drømmen harmoni synonym med å vekte systemet til vestmaktenes fordel.
Carr kritiserer en generasjon intellektuelle som påsto at idealer og normer former staters oppførsel mer enn egeninteresser. De trodde rasjonelle og ønskelige ideer om fred og samarbeid ville trumfe nasjonale interesser i kampen om knappe goder.
Dette forklarer hvorfor demokratiene rustet ned, mens autokratiene rustet opp. Winston Churchills nære venn, Lord Birkenhead, påpekte overfor studentene ved Glasgowuniversitetet i 1923, at slikt skaper en verden full av «glitrende priser» for de som har «skarpe sverd».
Budskapet om at militær svakhet inviterer maktbruk falt for døve ører hos en generasjon som inderlig håpet at første verdenskrig også skulle bli den siste. Carr var skeptisk til president Woodrow Wilsons misjonerende internasjonalisme.
Han mente det skapte for mange stater som var avhengige av andres beskyttelse. Carr hevdet også at idealistenes tankegods ikke er «universelt», men at det i realiteten kun er utbredt blant vestlige eliter. Vi har alle en tendens til å tilskrive godhet til det som funker for oss.
I vårt tjuetall er Storbritannia prisgitt USA. «Fergusons lov» postulerer at enhver stormakt som bruker mer penger på å betjene gjeld enn på forsvaret vil miste sin stormaktsstatus. I 2024 brukte Storbritannia nær dobbelt så mye på å betjene gjeld som på forsvar.
Mangel på makt har også en pris: Avmakt. Faren er, hevdet Carr, at de etablerte stormaktene [i vårt tilfelle USA] svekkes i sin vilje til å fungere som politimann, vaktmester og sosialkontor i det internasjonale systemet – skuffet over at systemet har latt mektige rivaler vokse frem.
Rivalene på sin side [Kina og Russland] har liten vilje til å ta på seg systembevaringsoppgaver siden de vil hevde at systemet er vektet for å forlenge Vestens dominans. Og hvem har en mer fremskutt posisjon enn deres faktiske makt skulle tilsi? Trolig Storbritannia. Og Frankrike.
Dette internasjonale systemet er i oppløsning, og det skjer i henhold til Carrs manus. Tjuetallet vi nå er inne i er også preget av maktskifter. Den unipolare verden, med USA alene på topp, er avløst av en slags multipolaritet. Amerika er ikke svakt, men svakere enn før.
Nye globale og regionale stormakter skubber seg opp og fram. FN er på randen av konkurs. I Europa har mange overbevist seg om at historiens driver, det være seg militær styrke eller viljen til makt, mistet relevans i det øyeblikket Vesten var på sitt sterkeste.
Polens utenriksminister Radek Sikorski sa i 2010: «Tiden da vi kunne utskrive sikkerhetsgarantier uten å ofre en tanke på å leve opp til dem, er over». Men Europeerne skjerpet seg ikke. USAs Europeiske allierte er i dag, med få unntak, avhengige av beskyttelse.
De trodde amerikanske sikkerhetsgarantier var billige og underinvesterte frimodig. Det smertelige er at hovedårsaken til at USA ikke tar hensyn til Europa, er at vi er svake. Det er også grunnen til at verden ikke inspireres av våre lederes daglige forsøk på å sette agenda.
For 15 år siden var europeisk økonomi 10 % større enn den amerikanske, innen 2024 var den 38 % mindre. Derfor trenger 450 millioner Europeere hjelp av 340 millioner amerikanere for å verge mot 145 millioner russere, som ikke klarer å underkue 37 millioner ukrainere.
Liberale tenkere som George Friedman og Mark Leonard antok at forskyvningene i økonomisk og militær slagkraft ikke vil få geopolitiske konsekvenser. De tok feil. Storbritannia trodde på globaliseringsevangeliet – og går nå en usikker fremtid i møte.
Hvem skal dominere i Europa, om ikke amerikanerne? Endringer i maktbalansen har, historisk sett, økt potensialet for krig. Carr mente det var kombinasjonen av sterke oppkomlinger og en svekket etablert orden som gjorde mellomkrigstiden farlig.
Dette samsvarer med hva vi ser her og nå. The Economist skrev på lederplass i mai 2024: «Den liberale internasjonale orden faller sakte fra hverandre. Dens kollaps kan være plutselig og irreversibel.» Det er en utfordring for stater som har sin status knyttet til denne ordenen.
Russlands krig i Ukraina viser at verden har endret seg mindre enn antatt. Erobringskrig er ikke et tilbakelagt stadium. Kiev har sett at normer og verdier er svakt vern mot stormaktsaggresjon. Europa vil gjerne avskrekke Russland, men mangler evne til å tvinge.
Vi er nå halvveis i det nye tjuetallet. USA under Trump oppfører seg i henhold til Carrs analyse, det samme gjør andre stormakter. Europa er den eneste regionen hvor liberal internasjonalisme forblir god latin. Det kan ikke vare. Fordi realiteter trumfer idealer, til sist.