A scrimmage in a Border Station
A canter down some dark defile
Two thousand pounds of education
Drops to a ten-rupee jezail
Rudyard Kipling
NATO er i en kamp mot kultur og geografi. Råmaterialet for en moderne stat er svakere i Afghanistan enn i Irak. Siden den sovjetiske invasjonen i 1979 har 30 år med krig undergravd autoritetsstrukturer og forringet menneskelig kapital. Kapasiteten i befolkningen for administrative oppgaver er liten, samholdet er enda mindre. Afghanistan minner i så måte om stater i Afrika i sør for Sahara. Regjeringen bak president Hamid Karzai er svak, korrupt og partisk. Presidenten selv er knyttet til utstrakt valgjuks under presidentvalget 20. august
Kort tid etter valget viste en meningsmåling i Washington Post for første gang at et flertall av amerikanere, 51 prosent, er mot krigen. Mens oppslutningen i USA er dalende, så er den stigende i Norge. En meningsmåling utført av Sentio viser at 56,7 prosent av de spurte mener Norges militære bidrag til den NATO-ledede ISAF-styrken i Afghanistan bør fortsette. Støtten har økt med 8 prosentpoeng sammenlignet med tilsvarende undersøkelse i 2008.
Noe av årsaken til dette er nok at nordmenn flest merker lite til konflikten. Krigen har blitt pakket inn i hva Janne Haaland Matlary kaller «evfemismer» og misvisende fredsvokabular. Mesteparten av norsk nyhetsdekning vies bistand og humanitære anliggender. Militært lar Norge andre ta de farligste oppgavene og tapene som kommer med det. Som en dansk oberst bemerket under en arbeidslunsj «mens vi sender hjem kister, sender dere hjem tepper.»
McChrystals prøve
Omleggingen fra Bush til Obamas utenrikspolitikk har vært mindre vidtgående enn mange ventet. I karikaturversjonen, var det Bush som var besatt av «den globale krigen mot terror», mens Obama næret idealistiske tanker om demokrati og bistandsdrevet vekst. I realiteten har Obama gått bort fra liberal nasjonsbygging i Afghanistan og lagt økt vekt på terrorbekjempelse.
Over hele NATO gjentas det at vi ikke skal vente at Afghanistan blir et nytt «Sveits». Dette er kode for at man skal ha meget lave forventninger til hva 98 milliarder kroner i årlig bistand og 110,000 soldater vil avstedkomme. Dette kommer samtidig som at land som er stasjonert i sør – Danmark, Storbritannia og Canada, legger tilbaketrekningsplaner som viser at de tar det som en selvfølge at de skal kunne reise hjem før de landene som valgte lettere bører.
USAs strategi har vært å gjenreise Afghanistans økonomi og stat gjennom sin «Clear, Hold og Build» strategi hvor målet er å skille opprørere fra befolkningen. Modellen, best kjent fra Lewis Sorleys bok «A better war», er at troppene har som mål å rydde et område for opprørere. De skal deretter skape sikkerhet og iverksette et raskt utviklingsprogram for å bygge bærekraftige lokale institusjoner. USA valgte Helmand-provinsen som en test case på denne metoden. Den 31. august lekket BBC at konklusjonen på general Stanley McChrystals «60-dagers strategisk vurdering», var at denne strategien «ikke virker». Strategien har økt antallet «myke» mål for Taliban.
Tallenes dystre tale
Situasjonen har blitt verre over tid. En nylig utgitt rapport fra Senter for internasjonale og strategiske studier i Washington inneholder noen tankevekkende tall: Den gjennomsnittlige månedlige antall større angrep steg fra bare 50 i 2002 til 80 i 2003, 150 i 2005, 425 i 2006, 566 i 2007 og 1220 i 2008. Selvmordsbombinger økte fra 1 i 2001 og 0 i 2002 til 2 i 2003, 6 i 2004, 21 i 2005, 123 i 2006 og 160 i 2007, og 1200 i 2008.
Antallet falne Amerikanske soldater (drept og sårede) økte fra mindre enn 20 i 2002-2003 til 35 i 2004, 70 i 2005 og 2006, 130 i 2007 og 155 i 2008. Tallet over falne koalisjonssoldater for 2009 er i skrivende stund 295 mot 294 for hele 2008. August var den måneden USA mistet flest soldater siden operasjonen i Afghanistan ble innledet. Som Rudyard Kiplings kolonialister før dem, har NATO erfart at vanskelig erstattbare tropper opp mot fiendtlig lokalefolkning er et regnestykke som ikke går opp. AK-47, jezailens arvtager, koster ingen ting i et land som flommer over av bistands og narkotikapenger.
Siden han tok kommandoen den 10. juni, har general McChrystal justert koalisjonsstyrkenes fokus fra å jakte på opprørere til å prøve å beskytte den afghanske befolkningen etter malen utviklet i Irak av general David Petraeus. NATO ventes i tiden fremover å konsentrere styrkene i tett befolkede områder og å trappe opp innsatsen for å trene afghanske soldater og politi.
Den lange veien hjem
Hva som skal nevnes er at Norge har i sin nye Afghanistan-strategi som kom ut i juni valgt en linje som går på tvers av den amerikanerne har valgt. Mens Norge nå har som mål å «integrere» et utall sivile og militære aktører for å oppnå et utall målsetninger, synes USA å bevege seg mot en taktikk hvor målet er å få en afghansk hær på beina så raskt som mulig for å kunne trekke seg ut så raskt som mulig.
I Norge har det rast en hissig debatt mellomprofessor Janne Haaland Matlary som beskylder å kle opp krigen i misvisende forherligende termer og Espen Bart Eide som kritikken med regjeringens «alt er viktig, og det tar vi på alvor» – taktikk. Dette skyggespillet oppføres av innenrikspolitiske bekvemligheter. Det har i følge innleggene i Dagens Næringsliv dels å gjøre med Sosialistisk Venstrepartis dobbeltmoral og dels med ideen om Norge som selveste «fredsnasjonen». Resultatet vil uansett trolig bli at veien hjem trolig være lengre enn de landene som inne unndro seg de tunge løftene.
Trykket i ErlikOslo 06.09-2009