ErlikOslo mars 2008
Mye tyder på at vi nå trenger å ta et oppgjør med globaliseringstankegodset
og erstatte det med en ny fedrelandstanke.
til heliosentrisk (solen som midtpunkt)
verdensbildet. Paradigmer kan også være
et nyttig verktøy til å forstå andre samfunnstrender
– hvorfor enkelte tanker på et
gitt tidspunkt virker tidsriktige, og hvorfor
andre ikke gjør det.
Et eksempel på dette kan være hvordan
nedrustning og fredsaktivisme, etter å ha
vært en dominerende trend i Norge gjennom
mye av 30-tallet, plutselig gikk av moten
i 1940.
På 1990-tallet gikk norsk verdensanskuelse
gjennom et slags paradigmeskifte. Rettsstaten,
liberaldemokratiet og menneskerettighetene
– det som Janne H. Matlary kaller
«treenigheten» i moderne vestlig politikk –
gjorde et sprang til nye land og kulturer.
Markedsøkonomien binder land tettere
sammen og har løftet millioner ut av fattigdom.
Demokratiet slår røtter i fremmed
jord. Mange av landene som tidligere hevdet
av menneskerettighetene var vestlig imperialisme,
anerkjenner dem i dag –
selv om de
ikke alltid respekterer dem.
Slutten på den todelte verdensorden ville
forandre spillereglene i internasjonal politikk.
Det var rett og rimelig at Norge endret
kurs i takt med de endrede forholdene. Det
var en sterk følelse av at verden hadde forandret
seg. Med dette kom det et forståelig
behov for å revurdere gammel lærdom.
Den norske erfaringen er ikke unik, men
kanskje noe annerledes enn i andre land.
Ikke minst fordi sentrale personer fikk det
for seg at Norge skulle lede an i den antatt
uunngåelige prosessen mot en ny, postnasjonal
verdensorden.
Håpet var at vi var på vei mot at en rasjonell
og moralsk verdensorden, forvaltet gjennom
internasjonale institusjoner. Hvor solidaritet
og omfordeling rådet og hvor nasjonalstaten
var en stadig mindre viktig enhet for identitet
og administrasjon.
Denne radikale målsetningen falt sammen
med den norske tradisjonen for konsensus.
Noe av grunnen til at vi aldri hadde noen
grundig debatt om denne omleggingen, var
at tilhengerne av globaliseringstanken aktivt
blandet mening og moral gjennom å hevde
at dette var «verdispørsmål».
I denne prosessen kom norsk kultur og
tradisjon tapende ut. Globalisering og multikulti
var vinnerne. Et av verdens mest homogene
samfunn ble på mindre enn ti tiår
multietnisk gjennom storstilt innvandring
og antok en utenrikspolitikk med så sterke
idealistiske innslag at det knapt finnes noe
sidestykke.
Problemet er at den norske enigheten har
vist seg å – i alle fall til en viss grad – være
bygget på sviktende premisser. Det nye årtusenet
minner i det hele tatt lite om 90-tallsvisjonene.
Fredsprosessene som vi har gratulert
oss selv med, ligger i grus. Bistanden
har levert mindre økonomisk vekst og mer
korrupsjon enn lovet. De internasjonale institusjonene,
som vi satte slik lit til, har kjørt
seg fast.
I de tre hovedsfærer i norsk utenrikspolitikk
har bildet også endret seg: Russland
har gjennomført et raskt comeback og viser
igjen muskler i nordområdene. USAs overmakt
har vist seg å være mindre varig enn
ventet. Den europeiske integrasjonen står i
stampe.
Det er lite som tyder på at vi er på vei mot en
verdensorden styrt gjennom internasjonale
institusjoner. Solidaritet og omfordeling har
på ingen måte erstattet nasjonale interesser.
Stater presser, konkurrerer og samarbeider
styrt av egeninteresse, nå som før.
Nykommerne Kina og India oppfører seg
svært så «nasjonalstatlig». De tar seg til rette
i Den tredje verden med samme selvfølgelige
egennytte som stormakter flest. Den nye tid
minner med andre ord mye om den gamle.
Nasjonalstaten lever i beste velgående.
Dette er viktig fordi nasjonalstatens død
var selve hjørnesteinen i verdensbildet som
slo gjennom i Norge på 90-tallet. Når vi ser
tilbake er det pussig at denne forestillingen
kunne få så sterkt gjennomslag.
Jugoslavia, selve utstillingsvinduet for en
multinasjonal stat, rev seg selv i filler i trangen
etter å danne egne nasjonalstater. Sovjetunionen,
skoleeksemplet på en flernasjonal
union, gikk i stykker. Tsjekkoslovakia ble
delt i to og tyskerne fant sammen. Trenden
er at vi får flere nasjonalstater, ikke færre.
Problemet for Norge er at vi omfavnet globaliseringstanken
mer ukritisk enn andre.
Både utenrikspolitisk og innenrikspolitisk. I
dag ser vi tegn til at den idealistiske tilnærmingen
kan ha bidratt til å hindre skandinaviske
land i å tilpasse seg utfordringene som
globaliseringen bærer med seg.
Noe av årsaken til at integrasjonen har gått
dårligere her enn i andre vestlige land kan
være tankegods som har hindret innvandrere
å ta del i det nasjonale fellesskapet på likeverdig
basis.
Manglende fokus på integrasjon inn i den
eksisterende sosiale kontrakten har gjort at
mange ikke identifiserer seg med det nasjonale
fellesskapet. Klientifisering og rettigheter
kombinert med fravær av plikter og oppmuntring
til ansvarsfraskrivelse fratar minoriteter
en følelse av delaktighet i samfunnet, av å
være norske.
Nick Johnson i det britiske Institute of Community
Cohesion siteres i Financial Times
«I både Sverige og Danmark er det slående
hvordan mennesker på venstresiden sier de
ikke hadde innsett i hvor stor grad deres samfunnsmodell
var basert på sterkt nasjonalt
samhold».
Tiden er nå moden for å innrømme at det var
sosialdemokratiet, ikke nasjonalstaten, som
først og fremst ville undergraves av globaliseringsbølgen.
Artikkelen sitatet over er hentet
fra, «The new face of Sweden» (FT 18.01), bør
leses av mange, delvis fordi feilslått integrasjon
i høyeste grad angår Norge, og delvis fordi en
slik reell samfunnskritisk vinkling ville være
nærmest utenkelig fra norsk medias side.
Tanken om globalisering kommer under
press ved at den møter en virkelighet som ikke
stemmer med det etablerte tankemønsteret.
Som for eksempel at bistand ikke fører til bærekraftig
utvikling eller at å gjøre folk til klienter
ikke fører til bedre integrasjon.
Mye tyder på at vi trenger å ta et oppgjør
med deler av globaliseringstankegodset. I alle
fall de delene som ikke har rot i virkeligheten.
Nasjonalstaten lever, og Norge har en mer
heterogen befolkningssammensetning. Dette
gjør at vi trenger å dyrke fram et nytt fellesskap,
en ny fedrelandstanke.
Mye tyder på at det norske samfunnet i framtiden
vil avhenge av en norsk identitet som er
bred nok til å favne de minoriteter som ønsker
å ta del i den, men som er fast nok til å
underbygge et «vi». I så måte kan det være på
sin plass med et paradigmeskifte som rehabiliterer
nasjonalstaten. Som ser på det nasjonale
fellesskapet ikke som en del av problemet,
men som en del av løsningen