Vestlige land dyrker splittelse. Det er ikke bare uklokt, det er ødeleggende.
‘En stor sivilisasjon erobres ikke utenfra før den har ødelagt seg selv innenfra.’ Så sa William Durant, en av disse hvite anglosaksiske protestantene fra Ny-England som i dagens USA er selve bildet på alt som er galt med landet.
Filosofen Durant ville fortalt oss at vi enda ikke vet konsekvensene av den oppdemmede harmen som slo over i kulturrevolusjon etter drapet på George Floyd. De åpenbare rettene, kampfelleskapene og de marginaliserte stemmene. De veltede statuene; omskoleringskursene og den endeløse knelingen.
I går spilte England mot Tyskland. For å unngå det uheldige bildet av at engelskmennene kneler for det tyske laget, fikk tyskerne sympati-knele. Produser var åpenbart redd for at pipekonserten som knelingen har utløst i tidligere kamper og druknet stadionlyden i musikk til avsparksbrølet.
Europa er knyttet til USA. Vi er ett legeme, der institusjonene utgjør nervesystemet og blodomløpet er flyten av varer, tanker, mennesker og kapital. Derfor tørker Europa nesen når Amerika nyser. Det var å vente at det engelske fotballandslaget ville knele mot rasisme, som amerikanske idrettsmenn.
En fan som ble intervjuet av GB-News: «Å se laget knele fikk det til å gå kaldt nedover ryggen». Å knele er et universelt tegn på underkastelse. Intervjueren hjalp til med ordene han ønsket å høre: ‘En engelskmann kneler kun for Gud og Dronningen’? Ja.
Avisen The Independents utsendte tok tidligere kampers tordnende buing fra tribunen som et tegn på britenes rasisme, uten å intervjue noen: «Å bue de som kneler er rasistisk – det er faktisk så enkelt som det». World Values Survey viser at Storbritannia er et av verdens minst rasistiske land.
Få EM-lag har valgt å knele mot rasisme. Franskmennene avslo med henvisning til at gesten virket mer splittende enn samlende. For det er ikke frivillig. Alle vet at spilleren som avslår å knele vil få sitt omdømme knust av de som tror en sannhet kan bekreftes i den lidelse som kan påføres i dens navn.
Hvorfor er toleransens talsmenn så autoritære? Det kan se ut som kulturrevolusjonen har kommet i forkant av massenes tilslutning. Det kan virke som om selve ordskiftet har brutt i to konkurrerende virkeligheter som definerer seg i opposisjon til hverandre.
Sett utenfra har splittelsene svekket Vesten. Propagandakanalen Russia Today pendler mellom å fokusere å det splittende og å trekke skadefro konklusjoner som «Tid for skilsmisse? USA er så dypt splittet at enkelte vil at det skal deles i to nasjoner.»
De fleste vet at Russiske operatører forsøkte påvirke presidentvalget i 2016, blant annet ved å kjøpe Facebook-annonser. Færre vet hva disse annonsene fremmet. De oppmuntret fiendskap over spesielt to spørsmål: rase og innvandring. Hvitt politi som dreper sorte og kriminelle migranter.
CNN og Fox News’ dekning av eget land minner nå om Russia Today. De spiller den rollen USAs fiender har tiltenkt dem. Venstresiden mener et nytt samfunn skal bygges på verdier, deres verdier. Høyresiden leter etter overdrivelser som bekrefter deres antagelse om at venstresiden er totalitær.
Jisi Wang, en av Kinas viktigste utenrikspolitiske tenkere, skrev nylig i Foreign Affairs: «Kinesiske analytikere fremhever dysfunksjonell politikk, sosioøkonomisk ulikhet, etnisk og rasemessig splittelse og økonomisk stagnasjon som destabiliserende i USA og andre vestlige demokratier.»
Det er en underdrivelse. Kinesisk vantro over vestlig selvforakt, er for lengst erstattet av forakt. En «Li Wei» kommenterte nyheten om at lagkaptein Harry Kane ikke bare skulle knele før avspark, han ville knele med kapteinsbind i LHBT+regnbuefarger. Han skrev på landslagets Facebook-side:
«Vesten så uoppnåelig sterke ut. Vi tok feil. Dere er svake, de skuffende barna». Meldingen ble slettet etter å ha fått 755 likes på fem minutter, mest engelske navn. Meningene er delte om den kulturelle oppwokeningen er påkrevd, eller ei. Hva som er sikkert, er at det er intenst smittende.
Mange sporer smitteutbruddet til universitetene. Forskere som Jonathan Haidt mener å påvise at samfunnsvitenskapene og humaniora i USA ensrettes rundt postmodernistisk, sosialkonstruktivistisk tankegods som nedvurderer tradisjonelle felleskap og virkelighetsoppfatninger.
Disse teoriene minner mer om ideologier, de forklarer ‘alt.’ I min erfaring appellerer slike ‘strukturelle forklaringer’ til den kognitive middelklassen som nå dominerer studentkullene. Også de middelmådige gymnasiastene skal universitetutdannes. Unge er uerfarne, lett å manipulere.
Ulike land har begynt å våkne for farene ved å dyrke splittelse. I Frankrike har venstreliberale Emmanuel Macron nylig innført en streng ‘anti-separatisme-lov’ – spesielt rettet mot islamisme. Hadde tilsvarende lov blitt innført i Ungarn, ville du alt ha hørt om den.
Den franske regjeringen kunngjorde i februar at de vil iverksette en undersøkelse av akademisk forskning som bidrar til å ‘korrumpere samfunnet’. Pew offentliggjorde i mai en studie som viste at kun 45 prosent av franskmennene de spurte, er udelt stolte av landet sitt.
Dette fører oss tilbake til gamle Will Durant. Dersom Vesten står foran en stor konfrontasjon med Kina, slik NATO skisserer i sitt nye «2030-konsept» vil samhold være påkrevd. Når vi settes under press vil vi trenge folk som er villige til å ofre for fellesskapet, ikke bare kritisere det.