Dagens Næringsliv 16.11.21
Moderne stater kollapser trinnvis.
Husker du Amerigo Vespucci? Oppdageren og luringen som oppkalte Amerika etter seg selv? Han var ikke den første som besøkte Orinoco-flodens utløp, men det var ham som tegnet kartet. I 1499 oppkalte han Venezuela etter sin hjemby.
På 1990-tallet var Venezuela Latin-Amerikas mest moderne stat. Landet hadde en velutdannet middelklasse og høy kjøpekraft, takket være store olje og gassforekomster. Befolkningen doblet seg til 28 millioner rundt årtusenskiftet.
Den raskt voksende befolkningen endret balansen mellom fattig og rik og beredte grunnen for Hugo Chavez ‘bolivarske’ revolusjon. Disse to – Simon Bolivar og Hugo Chavez utgjør i dag en tvilling-kult, de er over alt.
Chavez styre var mer nyansert enn enkelte erkjenner, fordi det ses i lys av tidene som fulgte. Nicolas Maduro arvet et land på randen av krise og tok et stort steg fremover. Tallene taler. På ti år har 6 millioner utvandret.
I oktober publiserte forskningsinstituttet Encovi dramatiske tall. Venezuela er nå Latin-Amerikas fattigste land. Bare 25 prosent av voksne er i fast arbeid. 94,5 prosent lever under fattigdomsgrensen. Halvparten av alle barn er underernærte.
Mår du titter nærmere på Encovis tall blir det et regnestykke som ikke går opp. Venezuelas økonomi har bare krympet 2 prosent under pandemien, lavt sammenlignet med andre land i regionen.
Landets valuta, Bolivaren, er hyper-inflatert. I oktober fjernet myndighetene 6 nuller slik at 1 million ble til 1. I realiteten er den amerikanske dollaren landets valuta. Priser oppgis i dollar, selv i slummene.
I skrivende stund er Venezuelas økonomi uforklarlig, en sort boks. På den ene siden tyder offisiell statistikk på at landet er i ferd med å slutte seg til Afrika. På den andre siden forteller folk jeg intervjuet at økonomien er bedre enn før.
Hva har skjedd? Økonomer vil sikkert finne forklaringer, men enkelte momenter vil trolig inngå i deres forklaringer. Det ene er at Venezuela ikke lengre er en oljeøkonomi. Oljebransjen er rasert, etter at Chavez sparket alle fagarbeidere i 2002.
Andre sektorer har blitt viktige, men deres verdi er ukjent. Ukjent fordi statsmakten effektivt har mistet kontroll over betydelige deler av landet, hvor ikke-statlige aktører har fylkt maktvakuumet. Hvem er de, og hva driver de med?
Det vites ikke, dels fordi disse områdene er svært farlige å ferdes i. Bensinmangel gjør lange reiser umulig for nesten alle som skulle ønske å finne ut. To bransjer peker seg ut, gull og kokain.
På satellittbilder fra Orinoco-dalen er jungel erstattet av månelandskap. De Venezuelanske kriminelle «Los Pranes» er toneangivende, men det er også mange enkeltmannsforetak. Tusener vasker gull under slavelignende forhold.
Gullet smugles for det meste ut av landet, men det antas at regimet får sin andel av dette – uten at det bokføres. Dette bidrar igjen til å forklare Ferrariene i Caracas. Elitene lever høyt midt i kollapsen.
Kokain-økonomien er trolig viktigere. For hvor kommer alle dollarene fra? Ikke fra amerikanske myndigheter. Eksperter spekulerer i om colombianske karteller har iverksatt tidenes største hvitvaskingsoperasjon.
Den Colombianske Farc-geriljaen har inntatt Venezuela. Jeg støtte selv på dem i sør, ved grensen til Britisk Guyana. En grunn til motsetningen mellom offisielle indikatorer og beretningene om bedring, kan være at økonomien har gått under jorden.
Venezuelas middelklasse er utslettet. Dette har skjedd dels gjennom migrasjon, dels gjennom deklassering. Ingeniører åpner torgboder; sosionomer hjemmebakeri. Mye av denne økonomien er uoffisiell og ubeskattet.
I sum betyr det at Venezuelas krise er reell, men noe annen enn makrotallene tyder på. Susana Raffalli, en lege jeg intervjuet, mener at den sanneste indikasjonen på ekstrem fattigdom, er kortvoksthet. Dette rammer rundt 15 prosent av barna i landet.
Uten mathjelp vil mange barn dø, mange hemmes. Landet har vendt tilbake til en økonomi vi kjenner fra u-land hvor folk lever fra hånd til munn av tuskenhandel, avhjulpet av penger sendt fra utvandrere.
Disse pengene fordeles gjennom familie og lokale nettverk. Storsamfunnet har svunnet, og med det tilliten et samfunn er avhengig av. Den skyhøye kriminaliteten gjør at lokalsamfunn lukker seg for omverdenen og fornedres i det stille.
I sum tyder dette på at Venezuelas krise ikke er så ille som overskriftene skulle tyde på. Landet er ikke på vei mot en sultkatastrofe, i alle fall ikke på kort sikt. Nicolas Maduros regime synes stabilt.
Dette tilsynelatende lysglimtet er allikevel misvisende fordi det er et resultat av at Venezuela ikke er en moderne økonomi i krise, det er ikke lengre en moderne økonomi. Vesten må spørre seg om sanksjoner er verdt prisen folket betaler.
