Den årlige Münchenkonferansen er den viktigste samlingen i sitt slag. Det som i utganspunktet var utstillingsvindu for forholdet mellom USA og Europa har utviklet seg til å bli et viktig forum for globale sikkerhetsspørsmål. Årets møte ble preget av at vi er inne i en brytningstid, understreket i valget av årets tema: «Verden i uorden – maktomveltninger – mangel på strategier?»
Mye tyder på at vi er på vei ut av tidsalderen vi kalte «etter den kalde krigen». De relative styrkeforholdene mellom stormaktene er i endring. Verden er i ferd med å bli multipolar. Autoritære stater konfronterer demokratiene og konkurrerer om massenes gunst. Nye allianser formes gjennom økonomiske bånd snarere enn diplomati og sikkerhetsgarantier. Utvandret produksjonskapasitet presser de asiatiske utfordrerne raskere, høyere, sterkere – for å bruke et olympisk slagord. Kina vil etter år med rask, men unnselig vekst vise seg fram i all sin prakt under sommer-OL i Beijing. Samtidig viser den Europeiske integrasjonsprosessen tegn til stillstand. Dette ergrer tydeligvis Tyrkias president Erdogan som på konferansen la høflighet til side og nærmest forlangte EU medlemskap for sitt land.
USA konstaterer, etter snart åtte år under George W. Bush at landet er i ferd med å svekkes vis-à-vis andre stormakter. Det som enkelte hovmodig kalte «Det Amerikanske Imperiet» er over før det egentlig begynte. Landet er nå inne i en selvgranskningsprosess. Håpet er at Amerika vil gjenoppfinne seg, som det har gjort så mange ganger før. Den nye ydmykheten var åpenbar ikke bare i forsvarsminister Rober Gates tale men også i samtalene i korridorene. Et unntak var den neokonservative kontingenten. De fylket seg rundt premissleverandøren Robert Kagan som ikke klarte å skjule sin irritasjon da en av de tyske vertene hadde innvendinger mot «islamofasisme» som merkelapp på trusselen Vesten står overfor.
Alle de amerikanske presidentkandidatene understreker behovet for å styrke alliansene. Selv om presidentkandidat John McCain ikke møtte opp som annonsert, understreket demokraten Joe Lieberman at begge partier er samstemte i budskapet om at USA vil arbeide for et styrket NATO men for at det skal lykkes, må også Europeerne gjøre mer. Robert Gates gjorde seg nylig upopulær da han i et intervju i Los Angeles Times stille spørsmålstegn både ved Europeernes evne og deres vilje til å bidra militært i Afghanistan. I München var han utpreget forsonlig. Da en representant fra det tyske partiet De grønne uttrykte sinne over å ha blitt «pekt ut» som et av de landene som bidrar med for lite, svarte Gates rolig at alle medlemsstatene hadde mottatt brev med forespørsel om økte styrkebidrag. Han la senere til ’de landene som kjemper og dør vet hvem de er – akkurat som de som ikke gjør det vet hvem de er.’
Afghanistan var, naturlig nok, et av gjennomgangstemaene på konferansen. Det er i ferd med å oppstå en enighet om at selv om alle NATO-land bidrar til operasjonen, klarer ikke alliansen som helhet å oppnå sine målsetninger; at sikkerhet er en forutsetning for gjenoppbygging og at flere kamptropper derfor er påkrevd. Amerikanerne er nå enige i at en mer integrert innfallsvinkel til militær og sivile virkemidler vil være nødvendig for å levere bedre resultater i framtiden. Sistnevnte er en fjær i hatten for statssekretær Espen Barth Eide som har vært en ledende drivkraft for nettopp dette. Det var også bred enighet var at Europeiske ledere har gjort for lite for å forklare overfor hjemlig opinion hvorfor vi kjemper i Afghanistan og hvilke forbedringer NATO-operasjonen har brakt til vanlige folks liv.
Av temaene som kom opp under konferansen er det trolig ett som er spesielt tankevekkende, sett med norske øyne. Russland. Som den tidligere nevnte Kagan påpekte i en kommentar i Süddeutsche Zeitung, deler ikke russiske makthavere Europeernes tro på myk makt eller ønsket om å redusere spillerommet for maktpolitikk. Tvert om synes makthaverne å se verden i utpregede geopolitiske og realpolitiske termer. Moskvas maktpolitikk overfor landene langs sine yttergrenser uroer mange. Denne uroen ble nok ikke mindre av at utenriksminister Ivanov fortsatte den samme kompromissløse linjen som president Putin streket opp under sine tale til Münchenkonferansen i fjor. Det kan være dårlig nytt for Norge som har prioritert idealisme over realisme i sin utenrikspolitikk.
Trykket i Nationen 23.02-2003
Leave a Reply