Strategiske overmot gir en unødvendig håndsrekning til rivalene.
Denne teksten ble først publisert i det norske nettavisen E24 den 12 september 2024
Under en valgdebatt i 2012 hevdet daværende president Barack Obama at motstanderen, Mitt Romney, overdrev faren fra Russland, og antydet at landet ikke lenger var noen geopolitisk trussel. De færreste ville si det samme i dag.
Utenriksminister Espen Barth Eide kalte Ukrainas Kursk-offensiv inn i Russland «et smart trekk». I virkeligheten var det omtrent like smart som da Norge anerkjente Palestina. Med det beste kampstyrkene ute på PR-offensiv er den sentrale fronten i ferd med å rakne.
Vestlig støtte har ikke gitt Ukraina krigslykke. 3800 milliarder kroner i bistand er ikke nok. Da Russland igangsatte invasjon for to og et halvt år siden svarte Vesten med et eksperiment. De ville strupe Russisk økonomi med sanksjoner i strid med internasjonale handelsregler.
Sanksjonene har mislyktes i målet om å få Moskva til å endre kurs. Det er grunn til å spørre om de har skadet Vestlige økonomier mer enn de har skadd Russland. Russland er, ifølge Verdensbanken, nå verdens 4. største økonomi, målt i PPP. Foran Japan og Tyskland.
Østmakten hadde i fjor en hardfør vekstrate på 3,6 prosent sammenlignet med 2,5 prosent for USA og 0,4 prosent for Eurosonen. Dette er en militaristisk økonomi som produserer mer enn tre ganger mer ammunisjon enn NATO. De produserer også fler missiler enn da krigen startet.
Europeiske økonomier sliter. Dels på grunn av bortfall av Russisk olje og gass. Verre, sanksjonene har blitt til en gigantisk subsidie for Vestens konkurrenter som får rabatt på olje og gass fra Russland – noe som gjør at andre produsenter også selger med prisavslag i øst.
Mye, mesteparten, av verden sanksjonerer ikke Russland. Moskva får for det meste eksportert alt de vil eksportere, og importert mye av hva de trenger å importere. I kontrast opplever Europa, ifølge EUs Mario Draghi, lav effektivitet og krympende økonomier.
Europas vekst er ikke det eneste offeret for krigen i Ukraina. Den amerikanske dollaren ser ut til å ha tapt noe av sin globale innflytelse. Det internasjonale pengefondet påpeker «stille erosjon»– en pågående og gradvis nedgang i dollarens andel av sentralbankers valutareserver.
Stadig flere land ser seg om etter alternativer til dollaren som svar på Vestens ukritiske bruk av sanksjoner og USAs overdrevne pengetrykking. Usikkerhet er en tenkelig grunn til at sentralbanker verden over bygger opp sine gullreserver, noe som gjenspeiles i rekordpriser.
Vesten har mistet venner: Dersom vi legger kartene for hvem som har sanksjoner mot Russland over kartet over hvem som stemte for våpenhvile i Gaza trer et interessant mønster frem: Vesten står alene. Verden støtter ikke vår geopolitiske agenda. Dette er nytt.
For nesten 30 år publiserte Paul Kennedy en bok som skapte mye debatt. The Rise and Fall of Great Powers: Economic Change and Military Conflict fra 1500 til 2000 har en hovedtese: For å forbli stormakter, må stormakter løse noe som er enkelt å forstå og vanskelig å utføre:
– Å balansere mobiliseringsevne og økonomiske ressurser med deres militærmakt og strategiske forpliktelser. Hvis ambisjoner og fordringer er større enn ressursgrunnlaget, vil resultatet være relativ svekkelse. Dette er kjernen i Vestens dramatiske nedtur.
Kennedy advarte om at dersom USA ikke håndterte relativ svekkelse ville det undergrave USAs maktstilling. Valget, hevdet han, var å styre denne prosessen varsomt, gjøre den så treg og så smertefri som mulig, eller være overambisiøs og derigjennom fremskynde den.
USAs tidligere utenriksminister, Condoleezza Rice, peker på en annen trussel, tapet av indre samhold: «Apokalypsens fire ryttere – populisme, nasjonalisme, isolasjonisme og proteksjonisme – pleier å ri sammen, og de utfordrer det politiske sentrum.»
I boken The crisis of democratic capitalism (2024) beskriver Martin Wolf hvordan responsen på finanskrisen, Covid-19 og Ukraina-krigen har hatt negative konsekvenser for nedre halvdels økonomi, levekår og innflytelse, noe vestlige eliter har dels feiltolket, dels ignorert.
Resultatet er at makthaverne insisterer på upopulær politikk. Mangel på indre oppslutning om Vestens agenda blir problematisk når den leder til konflikt. Condoleezza Rice advarer: «Dagens sikkerhetslandskap bærer i seg faren for militær konflikt mellom stormakter.»
EUs Ursula von der Leyen har gjort det klart at EU vil finansiere Ukrainakrigen, enn hva det koster og hvor enn lang tid det tar. Hun fikk gjenvalg av en storkoalisjon av partiene som gikk tilbake i Europaparlamentsvalget i mai. Hun vil også vedde gården på det grønne spranget.
Frankrike er like prinsippfast Teknokraten Michel Barnier er bedt om å danne regjering, men sliter med å finne sin versjon av Ursulas liberal-klima-sosialdemokratisk-konservative allianse. I Tyskland truer dyr krig og dyrtid med å velte Scholz-regjeringen.
Tyskerne er kommet i et økonomisk uføre. I et intervju i Neue Zürcher Zeitung advarte nylig økonomen Hans-Werner Sinn mot galopperende statsgjeld og uklok økonomisk politikk: «Tyskland raserer sin industri. Andre land vil ønske det velkommen, men ikke kopiere det.»
Vesten er fremdeles verdens sterkeste blokk, selv om vi taper andeler og innflytelse. Allikevel synes vestlige ledere kollektivt uvillige til å endre kurs. I stedet brukes stadig mer tid og ressurser på utestengelse, noe som kan bidra til å forklare styrking av politikkens ytterfløyer.
Dette stikker dypere enn mange antar. En studie fra det velrenommerte Pew-instituttet, i 2018, fant at åtte av ti amerikanere sier at «de fleste republikanske og demokratiske velgere ikke bare uenige om planer og politikk, men kan heller ikke bli enige om grunnleggende fakta.»
Et slikt omstridt faktum er Vesten, som utgjør bare 12 prosent av verdens befolkning, ikke bør undervurdere de mulige konsekvensene av å subsidiere India og Kinas økonomier mens de fremmedgjør resten av verden gjennom overambisiøs geopolitikk.